Anders Bortne: - Selvrealiseringshelvete!
- Selvrealiseringshelvete eier jo ingen skam her til lands – alle skal lykkes i alt nå, mener musiker og forfatter Anders Bortne. Etter tre plater med indierockbandet Whopper romandebuterte han i år med Et bra band – historien om det bergensbaserte bandet The Seculars’ vekst og fall. Han ville skrive en roman om alle de små og mellomstore banda – de som gir ut plate og kan komme på forsida av Dagbladet Fredag, men som blir glemt når den norske rockehistorien skrives.
Av Øyvind Holen
«HEI OSLOFITTER! Er dere lei av OSLOFITTEMUSIKKEN?» Slik introduserer vokalist Leif i The Seculars bandet sitt for det morske publikummet på osloklubben Last Train. Bandet har rota rundt i bergensmiljøet en tid, i krokene på Garage sammen med William Hut, Sister Sonny og Einar «Engelen» Engelstad, men så får de sitt mellomstore gjennombrudd på grunn av en egenfinansiert EP. Den får terningkast seks i Dagbladet, og suksessen bringer bandet videre til store høyder som Dagbladet Fredag, NRKs «Store Studio», Øyafestivalen, studentkroa i Volda og lunsjmøter med SonyBMG. For så å ramle raskt sammen igjen. En klassisk «rise and fall»-historie, bare at både oppturene og nedturene er langt mer realistiske, hverdagslige og typiske for den norske rockebransjen enn de kokainbefengte og groupieinfiserte rockemytene fra den store verden. Selv om medlemmene i The Seculars får seg både pulver og damer.
- En joint backstage på Rauma-rock, greit nok, men denne knullingen og sparkingen nedover kontinentet i kokainrus gjelder bare en liten promille, tror jeg. Det er en myte som er lett å tro på her i landet, fordi en faktisk kan bli playlista på P3 og ende opp som rockestjerne på forsida av Dagbladet Fredag uten å spilt en eneste konsert. Og et gjennomsnittlig middelgrunnsband kommer seg ikke over landegrensa engang, mener Bortne.
Livet bak drømmen
Et bra band handler like mye om det norske gjennomsnittsbandet og livet bak drømmen om å bli rockestjerne. En roman for «speller i band, ikke sikkert du har hørt om oss, men vi heter»-generasjonen. Som anmeldelsen i Spirit, der boka for øvrig fikk samme toppkarakter som The Seculars’ debut-EP i Dagbladet, konkluderte: «Endelig får alle urørt-band det backpackerne fikk av Alex Garlands The Beach. En selvironisk røst fra innsiden som sier det slik det er. Og at det egentlig ikke er så kult som de på Mono tror.» Eller som Bortne selv skriver: «Kjøringa, kranglinga, tompratet, all den dårlige pizzaen, avlysningene, forventningene hvem dokumenterer det? Lyden vi tømmer ut i øvingslokalet, tomrommet mellom trommeslagene. Hvem bryr seg om suset mellom låtene og lufta mellom de klappende hendene det uhåndgripelege som må være med, men som kastes etterpå. Emballasjen, omslaget, framdrifta som bare er framdrift. Det som er fram og tilbake, spiller det ingen rolle etterpå?»
- Jeg ville fortelle en historie om de små banda, som det ikke blir skrevet biografier om. Der kryr av dem der ute, og de kommer ikke få en plass i det norske rockeleksikonet engang. Jeg ville prøve å finne ut av hvorfor alle disse folka spiller i band, og aldri slutter å drømme om å bli rockestjerne, samme hvor håpløst det virker? Og er ikke det universielt? Alle vil jo bli rockestjerne.
Kanskje her er vi inne på hvorfor vi har flere rockeromaner enn rockebiografier i Norge? For hvordan skal norske musikeres livshistorie konkurrere med de spektakulære dramaene og kunstneriske utfordringene som utspiller seg i biografiene til Mötley Crüe, Eminem, Neil Young eller Bob Dylan? Isteden får vi altså romaner om de som nesten lykkes, taperne, drømmerne, fansen og de som går til grunne i dop eller alkohol. Romaner som forteller oss hvor viktig del musikken har i manges liv. Og hvor trist det er når drømmen brister.
- De gode historiene handler jo om konflikt og motgang. Fornøyde folk er som regel drepende kjedelige. Og hva er et vellykket band? Jeg mener at det er et snev av tragedie i nesten alle de virkelige store banda, det hører liksom med. Når det gjelder biografier, er de alle interessante i forhold til den aktuelle artisten, men bare de aller beste tegner det store bildet. De dårligste er bare oppramsinger av utgivelser og turneer. Mange er basert på etterpåkloke og bitre intervjuer av artistene, og noen er ville spekulasjoner. Fiksjon kan gjøre det universielt, og en er ikke nødt til å ha alle utgivelsene til artisten for å kunne relatere til det, og kanskje til og med lære noe av det. Black Sabbath og Mötley Crüe-biografier er moro, det, men det sier jo ingenting om mitt liv, mener Bortne.
Tvileren
I Et bra band er bassisten Jonas hovedperson, der han slites mellom musikken, kjærligheten og spørsmålet om han bør få seg en skikkelig utdannelse og jobb. Han blir raskt revet med når suksessen plutselig kommer rekende, men ser ganske raskt sannheten bak fasaden: «Jeg så plutselig hvor teit alt var. Fire mann på en forhøyning. Hånden i været. Hoppe opp og ned. Lukke øynene når en synger. Trange t-skjorter. Riste orgastisk på hodet mens en spiller gitar. Synge på engelsk, ikke smile på bilder. Få mengden til å synge med. Krangle om rekkefølgen på set-lista og om hvordan utstyret skal stå på scenen.» Hvor mye av Anders er det egentlig i Jonas? Og hvor mye Whopper er det i The Seculars?
- Da jeg begynte å skrive boka, hadde jeg sluttet å spille og opplevde et vakum. Jeg begynte å lure på hva det var jeg hadde prøvd på i 15 år. Og disse tankene dukker opp i Jonas, som liksom er tvileren i boka, han lurer underveis på om det er verdt å kjempe for Den store norske banddrømmen. Der er ganske mye av Whopper der, i måten de planlegger og drømmer på, men jeg håper jo at de fleste band rundt vår størrelse vil kjenne seg igjen. Whopper og The Seculars er jo ikke alene om å EP-debutere og spille på Last Train og Garage.
«Det heile er litt tomt og treigt,» mente Klassekampens anmelder om Bortnes roman, og nettopp slik føles da også bandvirkeligheten for tusenvis av musikere Norge rundt. Dagsavisens anmelder mente følgende: «Det er selvfølgelig mulig å lese romanen Et bra band som 00-tallets svar på 80-tallets rockeroman Sennepslegionen av Morten Jørgensen, en bevisst og delvis nostalgisk kommentar til at rockelivet var annerledes før. Det er i så fall både gode og dårlige sider ved det. Sennepslegionen ender tross alt med dopdød, mens Et bra band bare ender med en oppløsning av bandet. Til tross for disse historiske ’forbedringene’, må man fastslå at dopet var mer variert, vitsene morsommere, karakterene mer interessante og fortellingen mer kompleks på 80-tallet.» Er det rett og slett mindre spennende å spille i band i dag enn for 20 år siden? Bortne mener i alle fall det er blitt mer dagligdags.
- Mens bandvisjonen tidligere var en del av oppveksten og noe en la fra seg når en tok førerkort, kan folk i dag prøve å «slå gjennom» til de bikker 35. Og bare se på de største norske banda i dag, folka er jo godt over 30, alle mann.
Selvrealiseringshelvetet
Å gi ut plate er ikke lenger noen uoppnåelig drøm for de fleste, så nettopp dette er en av grunnene til at vi ser stadig flere bøker skrevet av rockere. Vi vil lykkes i alt, det holder ikke bare å være enten forfatter eller musiker lenger.
- Selvrealiseringshelvetet eier jo ingen skam her til lands – alle skal lykkes i alt nå. Mens plateslipp var en fjern drøm for begynnende band ti år tilbake, er det i dag bare et spørsmål om lydkort på PC-en og noen tusinger til opptrykking. Det kan virke som å gi ut bok er blitt den neste ego-barrieren som skal rives, og det er allerede blitt for enkelt, det også. Bare vent, snart får vi en bølge av filmer regissert av forfattere. (Eller vent, har det allerede begynt?)
Dessuten, det er jo ikke til å legge skjul på at norske forlag i dag like gjerne kan starte med et navn i stedet for et manus. Og da dukker det opp en eller annen sliten rocker i bunken også.
Hva er så den beste rockeboka Bortne selv har lest, og hvilke bøker gleder han seg eventuelt til?
- Jeg gleder meg til Jokke-boka. Jeg er ikke noen stor fan, men synes han er en interessant figur med en gripende historie. Det er det viktigste, ikke størrelsen. Andre band? DumDum Boys-boka ville jeg lest, tror jeg. Den beste rockeboka jeg har lest er Our Band Could Be Your Life av Michael Azerrad, med 13 bandprofiler om den amerikanske undergrunnen på 1980-tallet; Black Flag, Sonic Youth, Hüsker Dü. Azerrad forteller om alt fra Reagens-administrasjonens påvirkning på rocken til irriterende slafselyder i baksetet av turnébussen, og i alle historiene skinner det gjennom en stålvilje til å bli hørt. Den skiller seg ut fra de fleste biografier, for i stedet for å begynne med gjennombruddet og deretter komme med 250 sider om berømmelse, handler dette om band som aldri fikk noen større suksess. Azerrad avslutter hvert kapittel før banda blir signa på et stort selskap.
Til sist må vi be Bortne om en liten drøfting utsagn fra Jan Kjærstad: «Romanen nådde sitt høydepunkt for lenge siden. Nå er musikk det viktigste kulturuttrykket. Det er den drivende styrken. Pop har musikken, ordene, bildene, filmene. Litteraturen har bare ordene.»
- Personlig skjedde noe med meg da jeg var 13 år og begynte å høre på «ordentlig» musikk. En ny verden åpna seg i platene og bandene. Jeg har aldri opplevd noe så intenst, og det førte til at jeg har prøvd å klore meg inn i det universet selv siden den gang. Mer generelt tror jeg også nok at romanen har peaka forlengst. Jeg klarer nesten ikke å si ordet «roman» lenger, det høres så kunstig ut. Kanskje det er det endelige tegnet på at den er i ferd med å forsvinne? Men jeg tror ikke det er musikken som har dytta bøker ned fra pallen – jeg tror det er vårt eget betente forhold til litteratur som har skylden. Det virker som vi har glemt hva som er bra og dårlig litteratur. Alle går rundt med stiv nakke og venter på Den store norske romanen, og det er den samme ulne P2-diskusjonen hver gang. Jeg tror at alle har hatt godt av å senke skuldrene litt. Og god, ny litteratur kan fremdeles gi ting som musikk ikke klarer – en god bok sitter igjen mye lenger enn et album eller en kul video.'
Du kan lese et utdrag fra Et bra band her.
