Batagraf - En musikalsk tenketank

Jon Balke har drevet Magnetic North Orchestra over ti år. De siste årene har han satt sammen en musikalsk tenketank, eller et kolletiv som han kaller det selv, som har som formål å utforske sammenhengene mellom rytmikk, språk og litterært innhold. Tenketanken kalles Batagraf og det første konkrete resultatet er nå levert i form av albumet Statements. - Budskapet er ikke så interessant. Det skrevne ord, på trykk, er mer effektivt. Jeg er mer opptatt av det abstrakte, tvetydige og sammenhengene, enn det konkret politiske, sier Jon Balke i dette intervjuet.

Jon Balke (2005)

Av Carl Kristian Johansen

Men først til Balkes forhold til ECM. I løpet av 30 år som ECM-artist har han vært inn og ut av selskapet med Magnetic North Orchestra og Masqualero. Statements er ett av ECM-albumene der Eicher ikke er kreditert som produsent, og selv om Statements soundmessig er et "åpent" album er det ikke preget av det samme klare lydbildet, klangen og gjennomsiktigheten man gjerne forbinder med ECM-utgivelser.

-Det ligger ikke noe dramatikk eller konflikt i det. Vi sendte et opptak til Manfred, og han mente det var bra nok til å gis ut, sier Balke.

Men det har vært konflikter mellom dere tidligere?

-Manfred er en sterk personlighet og hans innspill er ofte helt avgjørende for at et album skal kunne fungere bra. Noen ganger kan det selvfølgelig oppstå uenigheter. Det resulterte i at jeg ikke fikk gitt ut et album tidlig på 80-tallet, men i ettertid ser jeg det som et utslag av min egen ungdommelige stahet, innrømmer Balke.

ECMs betydning for norsk musikk?

-ECM har hatt en formidabel innflytelse og var kanal for den første bølgen av norsk jazz. Eicher løftet Terje Rypdal, Arild Andersen, Jon Christensen og Jan Garbarek ut av Skandinavia til et internasjonalt publikum. For meg personlig så jeg at det fantes et selskap som gav ut original og nyskapende musikk, og som var veldig ambisiøs i å finne nye veier til improvisasjon med en klar europeisk vinkling. Samtidig representerte ECM et marked for den kreative delen av amerikansk jazz, som eksempelvis Paul Bley. ECM har alltid representert seriøsitet og profesjonalitet, samtidig har selskapet anséelse og god distribusjon. Det er distribusjonen som er vippepunktet. I Norge finnes det mange selskaper med gode intensjoner og høy fane, men som stopper på Svinesund, sier Balke

Den metriske og rigide rytmen

Tilbake til Statements, som kanskje først og fremst er preget av en rytmikk og et perkusjonsarbeid som skiller seg fra Magnetic North Orchestras noe mer fastlagte og strammere former. På ECMs hjemmesider står det om Batagraf at prosjektet søker å "utforske en mer fleksibel tilnærming til rytme som kan lede utenom den metriske og rigide groove i den digitale tidsalder".

-Teknologien har gjort ting med det rytmiske konseptet i pop og jazz: Det er ryddig, effektivt og organisert, og teknologien har dermed satt et kraftig stempel på musikken. Den følbare organiske kjemien i kompet som gjerne oppstår i mikrouniverset mellom bass og trommer, kall det gjerne swing, har i stor grad blitt borte. I etnisk musikk har man over lang tid funnet fram til en variert rytmikk som ikke er metronomisk, men avhengig av personlig kjemi. Dynamikken som ligger i framdrift/bremse, holde igjen/slippe opp, er uavhengig av en matematisk inndeling, og kan frigjøre, strekke og gjøre rytmene mer elastiske, sier Balke

Batagraf/Statements er sterkt preget av de fire trommeslagerne: Kenneth Ekornes, Harald Skullerud, Helge Andreas Norbakken og Ingar Zach. De tre førstnevnte har bakgrunn fra etnisk/world-musikk via blant andre Mari Boine, Niko Valkeapää og Solo Cisshoko.

- Dette er trommeslagere som har orientert seg vekk fra det tradisjonelle trommesettet og funnet fram til egne lydverdener. Sammen har vi hatt som formål å ikke kopiere noen stil, men hele tiden hatt for øye å finne vår egen vei gjennom å utforske energien i en samspilt situasjon, fortsetter Balke.

Språkets musikalitet/rytmens budskap

Statements består allikevel av mye mer enn elastisk og fyrrig perkusjon. Balke bidrar med improviserte melodier på keyboard, og for første gang på plate benytter Balke seg av sterkt prosesserte samples fra media og nyheter i eteren. I tillegg finnes resitasjoner av Miki N'Doye på Wolof, Sidsel Endresen på engelsk, samt Solveig Slettahjell på øvrig vokal.

- Vi gjorde et opptak av en øving der vi satt igjen med to timer med trommerytmer. Spørsmålet var hvordan vi skulle involvere andre instrumenter og vokal. Da vi la til melodier og akkordprogresjoner ble trommene heller forminsket enn forstørrret i lydbildet. Det har nok noe med forventninger og konvensjoner forbundet med det å lytte å gjøre, at man havner i et modus der man følger melodien framfor rytmen, sier Balke.

Balke og Batagraf har lykkes med å finne en vei ut av dette paradokset, og man kan si at løsningen har vært å søke en tilnærming mellom to idéer: Å utforske rytmen og musikaliteten i språket, samt å stille spørsmålet om man overhodet kan formidle et litterært budskap gjennom musikk.

-Batagraf oppsto i den første perioden av Irak-krigen, og i den fasen var jeg opptatt av hvordan opinionen ble bearbeidet av såkalte spin doctors. Nye begreper ble lansert i mediene og forsvant igjen etter noen måneder, som eksempelvis shock & awe, battle for heart and minds, og transfer tubes som er det nye navnet på body bags. Det er tekst og språk helt i ytterkantene, som blant annet Irak-krigen representerer, jeg er opptatt av. En annen innfallsvinkel til det språklige er gjennom et afrikansk språk som består av bare 500 ord. Det betyr at hvert enkelt ord bærer et hav av betydning, og at tonefall, stemmeleie og omgivelser er helt avgjørende for budskapet som skal formidles. Her ligger det en portal inn til musikk.

Hvordan formidle et litterært budskap med rytmer?

- Myten om den nigerianske bata-tradisjonen sier at den var opptatt av å formidle tekst og religiøse prekener gjennom rytmer. Altså tekst-resitasjon gjennom trommer. Det ble også praktisert på Cuba og tilhører et sett av guder relatert til Orisha-religionen i vest-Afrika og Karibia. Her skulle lydene ha hatt en litterær mening, og gjennom det erstatte språket, sier Balke.

Culture jamming

Batagraf er altså et kollektiv som leker med lyd i skjæringspunktet mellom fonetikk, språk, litteratur og musikk. I tillegg har altså Balke introdusert samples fra media. Disse ligger i bakgrunnen og er prossert til det ugjenkjennelige, noe som gjør at den opprinnelige meningen er abstrahert og så godt som borte. Hovedsaklig har Balke samplet fra spanske medier, og han legger til grunn en fascinasjon for tempoet og rytmen i det spanske språket som en årsak til å bruke dette.

Denne formen for "culture jamming" er ofte assosiert med forskjellige former for politisk aktivisme. Å plukke fra kilder i media, introdusere det til en ny sammenheng, og dermed gi det et nytt meningsinnhold, er en velkjent strategi for å adressere kulturelle og politiske problemstillinger som ytringsfrihet og copyright-problematikk. Amerikanske Negativland har gjort dette til sitt varemerke, og denne holdningen tilhører i stor grad sub-kulturelle strømninger som noen ganger sirkulerer til overflaten og skaper overskrifter. N'Doyes fredsresitasjon på Wolof, låttitler som Doublespeak, Whistleblower, og den militære termen Karagong, innbyr til en forståelse for dette. Men har Jon Balke og Batagraf et ønske om å formidle konkrete politiske budskap med Statements?

- Budskapet er ikke så interessant. Det skrevne ord, på trykk, er mer effektivt. Jeg er mer opptatt av det abstrakte, tvetydige og sammenhengene, enn det konkret politiske, og har forsøkt å unngå direkte referanser til Irak-krigen. Det er ikke interessant å plasserer Batagraf som et kollektiv for eller mot krigen. Det er derimot helt greit at enkeltmedlemmene redegjør for sine holdninger. Jeg har vært involvert i musikk som er politisk motivert tidligere, blant annet i EEC-"kampen" og senere med Lars Klevstrand på slutten av 70-tallet, men jeg har aldri sett noen som har greid å skape et effektivt lim mellom instrumentalmusikk og politiske budskap. Visesang og rap er unntaket, sier Balke.

Etterkrigstidens viktigste utgivelse?

Skreller man bort det nesten vitenskapelige, men allikevel lekende utganspunktet til Batagraf, og vektlegger det mer umiddelbare inntrykket, åpenbares andre referanser. Avstanden til den amerikanske gatemusikanten Moondog (også kalt "the poet who versifies in sound") og hans kombinasjon av original rytmikk, og korte, underfundige statements er stor i tid og rom, men nærer kanskje et slektskap allikevel?

Mer umiddelbar er referansene som åpenbarer seg til Jon Hassell og Brian Enos kombinasjon av etniske rytmer og elektronisk musikk, også kalt Fourth World. Trekker vi også inn Brian Eno og David Byrnes My Life In The Bush Of Ghosts fra 1981, er vi nok enda nærmere.

- Det var ambisiøst av Hassell å kalle platene med Brian Eno for Fourth World. Han definerte ikke en ny verden selv om han lykkes med en god fusjon. Når vi kommer til Eno/Byrnes My Life In The Bush Of Ghosts hørte jeg mye på den når den kom i sin tid. Den har kanskje ligget i underbevisstheten min gjennom Batagraf-prosjektet, selv om det er mange år siden jeg hørte på den sist. Det er en sentral plate i etterkrigstiden, og i den grad du vil sammenligne den med Statements er det absolutt en interessant tradisjon å være en del av. Men en viktig forskjell er at My Life In The Bush Of Ghosts er en studiomontasje fra bunnen av, mens grunnlaget for Statements er en gjeng folk som sitter i ring og spiller sammen, avslutter Balke.

Del artikkelen på:
                    |     Mer

Legg til ny kommentar

Ingen lokale kommentarer er lagt til


Festivaler nå

Nyheter fra NBs notearkiv


For å bevare historiske data er MIC-sidene er inntil videre administrert av Aslak Oppebøen
aslak@musicnorway.no