Erik Honoré: - Musikk er et praktisk verktøy
Erik Honoré er i musikklivet best kjent som produsent og musiker innen elektronika og jazz, men er også i ferd med å bygge seg opp en karriere som forfatter. Musikken setter da også solide fotavtrykk i fiksjonen hans, også i hans tredje roman, Kaprersanger. - Det er for eksempel på grunn av felles musikkinteresse at hovedpersonene i både den første og den siste romanen min møtes, det er der de har et felles språk å ta utgangspunkt i, forteller Honoré.
Av Øyvind Holen
I Kaprersanger møter vi den tidligere musikkjournalisten David Remer, kåret til årets musikkjournalist i 1992. Nå lever han et særs trygg liv som informasjonskonsulent i et legemiddelselskap, men hans sedate og impotente tilværelse smuldrer opp da hans nesten-kjæreste fra noen år tilbake, Lisa, tar livet av seg. David blir fullstendig besatt på å finne ut mest mulig om livet til Lisa, og der skal det vise seg at den mytiske historien om Billie Holidays «Gloomy Sunday» spiller en viktig rolle. Samtidig kaprer en norsk jente et fly sammen med sin palestinske kjæreste, noe David følger via TV-skjermen gjennom romanen.
David Remer deler den intense musikkinteressen med politietterforsker David Malm, hovedpersonen i debutromanen Orakelvegger. Hvor viktig er egentlig Honorés musikerbakgrunn når han skriver?
- Musikerbakgrunnen er viktig, på flere måter: For det første benytter jeg erfaringer fra musikkmiljøet som «kulisser». Forfattere gjør jo ofte det: velger omgivelser og miljøer de kjenner inngående, selv om historiene er fiksjon. For det andre (og kanskje viktigere): Musikken influerer måten jeg skriver på, ofte veldig direkte og konkret. Jeg bruker musikk mens jeg skriver, og tror nok at rytmene og klangene og referansene og bildene og minnene smitter over på teksten, både når det gjelder form og innhold. For det tredje benytter jeg musikk som et helt praktisk verktøy til å fortelle historiene: Det er for eksempel på grunn av felles musikkinteresse at hovedpersonene i både den første og den siste romanen min møtes, det er der de har et felles språk å ta utgangspunkt i. Så musikken sniker seg inn på flere måter, selv om ingen av de tre romanene jeg har skrevet egentlig handler om musikk eller musikere i direkte forstand, forteller Honoré.
Produsent og musiker
Innen musikken kjenner vi Honoré fra sine samarbeid med Jan Bang, og de to sto blant annet bak sommerens Punkt-festival i Kristiansand. Han samarbeider også med sin samboer Greta Aagre, og har også jobbet med Anne Grete Preus, Velvet Belly, Arve Henriksen og Nils Petter Molvær. Han har til og med vært musikkjournalist som sin hovedperson, i Fædrelandsvennen på tampen av 1980-tallet. I romanen finner vi både Velvet Belly og Henriksen i platesamlinga til David Remer.
- Dette er jo en form for produktplassering. Slike grep kan fort bli gimmickaktige, jeg var bekymret for det. Men her føltes det naturlig, siden jeg faktisk jobber med musikk. Å skrive litteratur og å lage musikk - for meg er begge deler utløp for samme uttrykkstrang, har han sagt til Dagsavisen.
Parallelt med Kaprersanger ga da også Honoré ut plata Hijacker’s Songs. De ble skrevet om hverandre, i en vekselvirkning, og Honoré mener pop krever energi mens en roman krever selvdisiplin og livserfaring. Men der Honorés to første romaner var kompliserte i formen, er strukturen i Kaprersanger langt mindre komplisert. De to første romanene var nyjazz/elektronika, mens Kaprersanger er pop. Det passer bra med en roman som er pop i formen, for Honoré er ikke i tvil om at popmusikken forandret livet hans.
- Ja, definitivt. Særlig i tenårene. Musikken og tekstene var viktige i seg selv, men det handlet kanskje like mye om mennesker og miljø. Kjedereaksjoner, rett og slett: Møtet med David Bowie, Brian Eno, David Byrne - og kanskje spesielt gruppa Japan og vokalisten David Sylvian - åpnet dørene for veldig mye verdifullt. Det er vel sånn det skjer når man er 16 år, ganske banalt egentlig: David Sylvian snakker i intervjuer om andre musikere og musikkformer og til og med om forfattere og billedkunstnere, og så går du på biblioteket og låner bøker du ellers ikke ville ha lest, kjøper plater du ellers ikke ville ha hørt, og så videre. Og snart treffer du likesinnede og plutselig spiller du i band, og så er kursen satt.
Det viktigste kulturuttrykket
Da må jo Ballade igjen trekke fram vårt favorittutsagn fra Jan Kjærstad, som har gått som en rød tråd gjennom vår serie om musikere som skriver: «Romanen nådde sitt høydepunkt for lenge siden. Nå er musikk det viktigste kulturuttrykket. Det er den drivende styrken. Pop har musikken, ordene, bildene, filmene. Litteraturen har bare ordene.» Hva mener Honoré?
- Det handler jo veldig om hvordan man definerer begrepet «det viktigste kulturuttrykket». Etter kunstneriske kriterier, eller basert på synlighet og gjennomslagskraft? Jeg tror at uttrykk som ligger i brytningspunktet mellom populærkultur og kunst alltid vil ha en helt spesiell kraft, fordi de tilfredsstiller så mange behov. Kanskje det er det Kjærstad tenker på, at det er musikken som innehar den posisjonen nå? Men jeg er litt usikker på hvem som er «den drivende styrken» for øyeblikket, hvis man ser bort fra det kommersielle aspektet. Det fins absolutt litteratur som lever i nettopp det spenningsfeltet, men den er kanskje ikke like synlig som popmusikken.
Honoré tror den kraftige økningen av musikere som skriver romaner vi har vært vitne til i de siste årene rett og slett er et spørsmål om tall.
- Jeg tror det handler om matematikk: En hel generasjon av musikere og eks-musikere, oppvokst i en periode da alle spilte i band, er nå i den alderen da man legger om kursen og finner andre utløp for kreativiteten. Det er ikke til å komme forbi at spesielt rock og pop er knyttet til ungdom, og etter hvert må (eller bør?) man finne andre veier. Og romanskriving er kanskje også en slags naturlig forlengelse av det å skrive låter. Man får behov for et større format, på samme måte som at mange lyrikere og novelleforfattere etter hvert også skriver romaner. Dessuten: Det å spille i band er som å være medlem i en familie der man gjennomgår alle faser fra «ytterst stimulerende» til «totalt dysfunksjonell». Etter 10-15 år i opptil flere slike familier, melder det seg nok ofte et behov for en solokarriere.
Forfatter Sverre Knudsen mener rockerne på en måte har overtatt sjømannsrollen. De reiser rundt i verden, opplever eventyr med sex, dop og vold som ingredienser, og har til og med tatt over tatoveringene. Er Honoré enig?
- Dette forutsetter at man aksepterer «sex, drugs and rock’n’roll»-mytene som sannhet. Jeg tror nok at det ikke er helt sånn i virkeligheten. Men sjømannslivet var vel i realiteten også mest jobb og dagdrømmer, og lite romantikk? Så kanskje har han et poeng, rett og slett fordi det er mytene vi er på jakt etter, det er mytene vi trenger.
Rushdie og DumDum
Honoré sammenligner sine bøker med pop og elektronika, så hva synes han om rockeromanen?
- Jeg er ikke så veldig begeistret for rockeromaner der jeg føler at nostalgien tar overhånd. Muligens fordi det er noe liksom-eksotisk ved for eksempel å skildre «en norsk rock’n’roll-virkelighet», og fordi det lett kan bli litt banalt og gutteromsaktig. Den boka som kanskje fungerer best innenfor rammene, og som tar klisjeene helt ut, er Nick Hornbys High Fidelity. Rett og slett fordi den er underholdende og inneholder tilstrekkelig med treffende referansepunkter. Som en velsnekret poplåt. Men Salman Rushdies The Ground Beneath Her Feet er nok favoritten, hvis den da kan kalles rockebok. Der bruker han musikken og populærkulturen til å fortelle en mye større historie, og det fungerer. Jeg tror Rushdie gjorde mesteparten av researchen på turné med U2 (det borger jo for store vyer…). Brian Eno dukker opp lett kamuflert som piratradio-entreprenør, og det hele er halsbrekkende ambisiøst. Boka er i det hele tatt et glimrende eksempel på hvordan man kan bruke rockemytologien på en helt annen og spennende måte.
Hva så med Norge? Er det noen norske band som fortjener en biografi?
- Jeg vet ikke om de nødvendigvis bør ha en biografi, men jeg har alltid hatt sansen for DumDum Boys, og særlig låtskrivingen til Kjartan Kristiansen. Mens den ene etter den andre «intellektuelle» (eller «naivistiske») norsk på norsk-låtskriveren er blitt utropt til geni, har han produsert et knippe låter som overgår det meste av hva som er prestert på morsmålet. Men istedenfor en DumDum-biografi, vil jeg gjerne ha en litt nedtonet plate, der alle Aerosmith-referanser er filt bort og fokuset er på låtene og tekstene. Dessuten tror jeg at Kristiansen kunne ha skrevet en bra bok selv, men det må jo nesten være opp til ham å avgjøre...
