Aki Takahashi: - Jeg husker lyden av kjøleskapet

Aki Takahashi er en av verdens ledende samtidsmusikk-pianister, som komponister som som John Cage, Morton Feldman og Isang Yun har skrevet spesielt for. I disse dager besøker hun Ultimafestivalen i Oslo, der hun skal gi konserter på Norges Musikkhøgskole, Blå og Parkteatret. Hild Borchgrevink står bak dette store intervjuet, der Takahashi bl.a. forteller om sitt liv blant avant garde-bevegelsen i etterkrigstidens Japan. - Det å komme i kontakt med John Cages tanker var viktig, sier Aki Takahashi. - Det handlet om konsentrasjon. Han snakket om hvordan man skulle åpne ørene, lytte til enhver lyd som om den var musikk.

Aki Takahashi (JP) - Ultima 2003

Av Hild Borchgrevink

Mitt møte med Aki Takahashi begynner med å gå rundt og lete etter stillhet. Det er fortsatt en time igjen til rush tiden starter i Tokyo, men på Shinjuku stasjon flyter folkemengdene allerede en anelse fortere, som en elv som renner mot et fossefall.

Vi blir løftet av en heis som snakker til oss (heiser i Japan gjør ofte det), inn på en café i et av de store, anonyme kjøpesentrene som gror opp av de fleste av byens undergrunnsstasjoner, og jeg får høre om en avantgardebevegelse i Tokyo som har røtter tilbake til slutten av annen verdenskrig.

Aki Takahashi spilte sin første solorecital i 1970, blant annet med verker av Toru Takemitsu, mens hun ennå studerte ved Tokyo University of Fine Arts and Music. To år senere laget kvinnen overfor meg en innspilling hun kalte Aki Takahashi Piano Space, som inneholder 20 samtidsverk for piano.

Ved siden av sentrale verker av japanske komponister, er dette rommet
befolket av en utrolig ansamling pianistiske landemerker fra det 20. århundre: Xenakis’ ”Herma”, Berios ”Sequenza IV”, Boulez’ første piano sonate, Messiaens ”Mode de valeurs et d’intensités” og Stockhausens ”Klavierstück XI” – for å nevne noen. Platen gav henne Grand Prize ved Japan Art Festival i 1973.

Jeg spør hvem som introduserte henne til samtidsmusikkens verden.

- Jeg ble vel påvirket av mennesker rundt meg, sier Takahashi. – Faren min var redaktør for et samtidsmusikktidsskrift. Moren min var pianist, og Yuji, min eldre bror, er også pianist og komponist. Jeg husker jeg hørte ham fremføre Xenakis’ ”EONTA” med fem messingblåsere, dirigert av Seiji Ozawa. Det gjorde sterkt inntrykk på meg. Der og da visste jeg at dette
var det jeg ville holde på med, også.

- Jeg tenkte ikke på da, hvordan det ville bli å være to pianister i samme familie som jobber med akkurat det samme repertoaret, ler hun. – Noen ganger er det ikke ideelt. Men vi løser det.

På universitetet i Tokyo studerte Takahashi imidlertid det klassiske repertoaret - Mozart, Brahms.

- Jeg har egentlig aldri studert samtidsmusikk med en lærer, sier hun. – Men jeg studerte sammen med mange komponister. De kom til meg med partiturene sine, og jeg måtte bare finne ut hvordan jeg skulle spille dem. Det første av Takemitsus stykker som jeg ble spurt
om å spille, var også et grafisk partitur.

Siden da har komponister som John Cage, Morton Feldman, Isang Yun, Akira Nishimura, Somei Satoh og Peter Garland skrevet verk til Aki Takahashi. Cage besøkte Japan i 1962, invitert av komponisten Toshi Ichiyanagi. Ichiyanagi hadde nylig kommet tilbake til Japan
fra New York, hvor han hadde bodd sammen med sin daværende hustru, Yoko Ono. Ono kom sammen med Cage til Japan, og de to gjorde performancer sammen i Tokyo. Det var også på denne reisen til Japan at Cage ble introdusert til hagen i tempelet Ryôan-ji i Kyoto som inspirerte ham til en serie verker.

- Det å komme i kontakt med John Cages tanker var viktig, sier Aki Takahashi. - Det handlet om konsentrasjon. Han snakket om hvordan man skulle åpne ørene, lytte til enhver lyd som om den var musikk. Jeg husker jeg ble liggende våken om natten og øve – jeg husker lyden av kjøleskapet, ler hun.

I 1972 ble Aki Takahashi invitert til å spille en solokonsert under Berliner Festwochen.

- Det var faktisk første gang jeg var i utlandet, husker hun. – Jeg hadde aldri vært utenfor Japan før. Jeg spilte ”Herma” og ”Piano Piece for David Tudor#3” av Bussotti, blant annet.

Etter dette ringte de fra Festival d’Automne i Paris, og siden da har Takahashi vært fast gjest på samtidsmusikkscener over hele verden.

Tilbake i Tokyo, mellom 1975 og 1977, spilte hun en serie konserter med musikk av den franske komponisten Erik Satie som skapte rene Satie-feberen i Japan. Konsertene fant sted i et lite lokale ved navn Jean Jean i bydelen Shibuya i Tokyo. Hver måned spilte Takahashi nye stykker av Satie, og lokalet fyltes av et ungt publikum. Serien førte til at Aki Takahashi redigerte alle Saties pianoverk for et japansk forlag og spilte dem inn på plate.

Konsertserien med Satie var organisert av poeten, kritikeren, produsenten og
lydkunstneren Kuniharu Akiyama (1929- 1996), som ble Aki Takahashis ektemann.

- Å leve sammen med ham var enormt inspirerende, sier Aki Takahashi. – Tenk deg, allerede tidlig i 1950-årene, mens han fortsatt var student, var han nysgjerrig på Cages arbeid.

Kuniharu Akiyama var en av igangsetterne av en livlig avantgarde-bevegelse i etterkrigstidens Japan. I 1951 etablerte han gruppen Jikken Kobo, som betyr eksperimentell workshop, sammen med komponistene Toru Takemitsu og Joji Yasa. Gruppens mål var å utforske nye musikalske og kunstneriske trender, deriblant multimedia. Etterhvert fikk de lov til å arbeide i Sonys studioer.

Da Cage besøkte Japan i 1962, deltok Akiyama i komponistens perfor mances. Han var med på Fluxus- konserten som ble arrangert i Carnegie Hall i New York på 1960-tallet, rekonstruerte Luigi Russolos futuristiske instrumenter og satte opp performancer som George Brechts ”Drip Music” in Japan.

- Det var en fascinerende kontekst å fremføre akkurat det performancestykket i Japan, sier Aki Takahashi. – Lyden av vann som renner eller drypper, stille, er noe som alle japanere bærer med seg.

Siden hun begynte som utøver har Aki Takahashi fulgt et lignende spor – krysset kunstneriske grenser og arbeidet i forskjellige medier. Da Toshiba spurte henne om hun ikke kunne spille inn noen Beatles-melodier, laget hun i stedet prosjektet Hyper-Beatles, hvor hun inviterte 47 internasjonale komponister, blant dem Michael Finnissy, John Cage, Toru Takemitsu, Kaija Saariaho og Per Nørgård til å arrangere eller rekomponere sin favoritt-Beatleslåt for piano. Aki Takahashi spilte noen av disse på Ultima i 1997.

Ellers er damen spesielt anerkjent for sine tolkninger av Morton Feldmans musikk. Hans ”Piano and string quartet” fra 1985 er skrevet til henne. I 1980 inviterte Feldman henne som gjestekunstner ved State University of New York i Buffalo. Under dette oppholdet gjorde hun blant annet førstegangsfremføringen av Cages ”Furniture Music Etcetera” med pianisten Yvar Mikhashoff.

Nederlenderen Ad van´t Veer, som er direktør for Stichting Nieuwe Muziek Zeeland og var en nær bekjent av Feldman, siterer komponisten slik: ”De siste årene har jeg begynt å skrive til enkelte utøvere, og blant dem opplever jeg Aki Takahashi som et utrolig talent.” Det
aller siste verket Feldman fullførte før han døde, var skrevet for Aki Takahashi og en stryketrio fra Xenakis Ensemble.

– Jeg er veldig glad i Feldmans musikk, sier hun. – Jeg føler meg hjemme i de lange tidsspennene.

Er det noe ved Feldmans tidskonstruksjoner som ligner på japansk tradisjonell musikk?

- Kanskje, jeg er ikke sikker, svarer Takahashi.- Jeg har ikke så nært forhold til tradisjonsmusikk. Jeg hadde en slektning som spilte shamisen, som forsøkte å lære meg det. Men jeg syntes det var vanskelig.

For tiden samarbeider Aki Takahashi med en jazztrommis fra Sapporo.

– Vi improviserer. Jeg er også involvert i et prosjekt som kalles ”Blue Piano”, som er utarbeidet av en ung japansk billedkunstner, og så arbeider jeg med danseren Min Tanaka. Den første gangen jeg møtte Min Tanaka var faktisk i Norge, på Ultimafestivalen, for åtte år
siden! Siden da har vi jobbet sammen jevnlig.

På årets Ultimafestival skal Aki Takahashi spille tre konserter. Den ene er en duokonsert med fiolinisten Yasutaka Hemmi. På den andre vil hun spille digitalklaver i verket ”Gesänge des Ostens” av komponisten og elektronisk musikkutøveren Masahiro Miwa.

- Miwa er et samlingspunkt og en inspirator for en ny generasjon komponister og musikere i Japan som arbeider med elektronikk. Sammen med noen av disse unge studentene har han startet en gruppe som kalles ”Method Machine”, forteller Takahashi.

Hovedsaken under hennes Oslo-besøk er imidlertid en solorecital hvor hun skal spille Akira Nishimuras helaftens pianosyklus ”Avatara”.

- Jeg er så glad for at festivalen spurte meg om å spille dette verket igjen, sier Takahashi. – Vanligvis vil festivaler ha konserter med mange forskjellige verk, kontraster mellom ulike uttrykk. Det er ikke så ofte man får lov til å gå så dypt inn i et musikalsk univers som dette.

Konserter med Aki Takahashi under Ultima 2005:

Fredag 7. oktober: Aki Takahashi solo, Lindemanssalen, Norges Musikkhøgskole.
Mandag 10. oktober: Aki Takahashi, digitalklaver og Masahiro Miwa, computer. Blå
Onsdag 12. oktober: Aki Takahashi, piano og Yasutaka Hemmi, fiolin. Parkteatret.

Artikkelen er hentet fra Ultimas programbok 2005, og er gjengitt med tillatelse fra forfatteren og Ultima. Redaktør for årets programbok har vært Hild Borchgrevink. Ytterlige program-detaljer finner du på www.ultima.no.

Del artikkelen på:
                    |     Mer

Legg til ny kommentar

Ingen lokale kommentarer er lagt til


Nyheter fra NBs notearkiv


For å bevare historiske data er MIC-sidene er inntil videre administrert av Aslak Oppebøen
aslak@musicnorway.no