Bård Torgersen: Fra null til minus
Bård Torgersens debutroman handler om folk som ikke klarer å kommunisere med hverandre. Den handler om folk som er på jakt etter noe, men ikke vet helt hva. Og den handler om flukt ved hjelp av flybilletter og rusmidler. Alt skal vekk utgjør dessuten siste del i en trilogi, som ellers består av en plate og en dokumentarfilm. - Det ironiske er jo at det er først nå som jeg har skrevet en roman at filmen og støyskiva mi blir lest inn i en større sammenheng, sier Torgersen til Ballade i første del av dette intervjuet. Torgersen leser fra boka på Tronsmo bokhandel i Oslo torsdag 13. oktober kl. 17.
Av Øyvind Holen
«Det går rundt for meg. Og det er bra. Jeg gir slipp nå. Det er det som har vært problemet mitt før. Jeg skulle kontrollere alt. Kontroll bremser livet, sakker det. Det er ikke bra å miste framdriften. Man må fram. Fort. Ikke se innover. Utover. Ikke snakke om det som har vært, men om det som er. Nå er jeg her. Og i morgen? Hvem vet? Og hvem bryr seg? Det som skjer, det skjer. La det skje. La min vilje skje. Jeg vil det som skjer. Nå. Akkurat nå står jeg med en pipe av glass i hendene.»
Den navnløse hovedpersonen i Alt skal vekk, debutromanen til musiker og journalist Bård Torgersen, er i New York. Han føler at han har det helt topp og lever et impulsivt liv, men i virkeligheten mislykkes han med det meste han foretar seg. Han klarer ikke å kommunisere med sine nærmeste, verken broren eller kjæresten. Han har ingen store ønsker eller visjoner og få venner, og mistrives like sterkt på bygda som i byen. Derfor kjøper han flybillett for å flykte ut i den store verden. Der flykter han videre med hjelp av rusmidler, noe som gjør at han ender med crackpipa i neven i New York.
Fanget av impulsene
- Jeg har selv brukt rusmidler både som middel til flukt og umiddelbar nytelse, men ting har konsekvenser. Jeg tror det må være forferdelig å være fanget av sine impulser, og være dømt til å alltid leve i øyeblikket. Ikke ha muligheten til å se verken bakover eller framover.
Torgersen har hittil vært best kjent som kontroversiell Natt&Dag-skribent og musiker i så forskjellige undergrunnsprosjekter som Masters ov Møh, Nemlig Hemlig, SUPERskill, Lord Bård og 1349 Rykkinn. Når han nå debuterer som forfatter, lurer musikkbakgrunnen hele tiden i bakgrunnen, selv om romanen ikke handler om musikere. På overflaten kan også Alt skal vekk minne om to av høstens andre rockeromaner. Som Erlend Erichsens Nasjonalsatanisten beskriver Torgersen sin roman som en omvendt dannelsesroman, og som i Sverre Knudsens Sukkersug handler det om en kar der dragningen mot rusen etter hvert tar overhånd. Forskjellen er at Torgersens hovedperson overhodet ikke har noen kunstneriske eller ideologiske mål eller dragninger.
- Et av temaene i boka er flukt, og rus og reising er to måter hovedpersonen bruker til å flykte på. Det er en ytre og en indre flukt, og i dette tilfellet bringer ingen av delene hovedpersonen noen steder. Hovedpersonen er helt blind for at han har muligheten til å ta kontroll over livet sitt. Han får gjentatte muligheter til å snu sin destruktive livsførsel, men velger feil gang på gang. Det har vært en trist historie å skrive og leve seg inn i, men også fortellerteknisk utfordrende. Ifølge tradisjonell dramaturgi er det meningsløst å skrive en historie hvor hovedpersonen ikke går gjennom en utvikling fra noe negativt til noe positivt eller omvendt, men Alt skal vekk begynner på null og slutter på minus.
Tafatte mennesker
I historien representerer lillebroren en slags ro og stabilitet. En black metal-musiker som har isolert seg på et lite gårdsbruk, og på sett og vis fått orden på livet sitt – i alle fall sammenlignet Hovedpersonen liker seg ikke på landet «fordi en by er en by, og ikke en jævla skog». Men dette er ingen fortelling som viser at frelsen fra storbyens hedonisme og menneskefiendtlighet ligger i det rurale. På landet.
– Det kunne lett ha blitt en bok der det moderne, det postmoderne er forferdelig. En historie der byen representerer elendigheten og det er bedre å gå tilbake til noe mer naturlig. Det var viktig for meg å ha med broren i boka, men han flykter også på sitt vis. Han trekker seg vekk, ekskluderer seg og er ikke en gang i stand til å ta affære overfor broren sin. Han er ikke like destruktiv, men er helt passiv – og representerer ingen løsning. Han er ikke en som klarer å bruke naturligheten og stabiliteten sin til å gjøre noe som får positive konsekvenser for mennesket som er nærmest ham.
Det er ikke så mange som sier hva de egentlig tenker, mener og føler i Alt skal vekk. Den navnløse hovedpersonen klarer ikke å kommunisere med verken kjæresten eller broren. Han har ikke oppnådd noe, og har heller ingen store drømmer. Han har det egentlig ikke så verst, men er en helt normal og selvopptatt kar i 20-årene med urokkelig tro på at så lenge han kaster seg ut i det som skjer, går livet hele tiden videre. Men der han tror livet går oppover, går det i virkeligheten mest nedover.
- Verdenen i boka består av mennesker som ikke føler at de har rett til å gripe inn i andres liv, eller til å be andre om å gripe inn i deres eget liv. Det er ingen som tør å innrømme at de trenger andre. Selv om broren ser ut til å ha funnet seg til rette på en avsides bondegård og ikke er like selvdestruktiv, representerer han ingen løsning på problemet. Han er helt passiv, og klarer ikke å bruke stabiliteten sin til å gjøre noe som får positive konsekvenser for broren sin. Det jeg slet mest med å få til i teksten var å gi leseren lyst til å tenke: «Hvor vanskelig er det? Kan du ikke bare si til broren din at du er redd, paranoid, og at du trenger ham?» Oppnår jeg dette som forfatter, kan leseren bli hovedpersonens frelse, forklarer Torgersen.
Det er denne manglende evnen til å kommunisere når det virkelig gjelder som går som en rød tråd gjennom Alt skal vekk. Hovedpersonen klarer ikke å sette ord på sitt behov for å høre hjemme et sted, mens broren på sin side heller ikke tør å si at de to bør holde sammen.
En trilogi
Alt skal vekk utgjør siste del i en trilogi, som ellers består av plata Brown Ring of Fury, gitt ut som 1349 Rykkinn, og dokumentarfilmen Las Palmas fra Kanariøyene. Filmet i et miljø bestående av «dopdealere, tatovører, halliker, dørvakter, flyktninger og graffitihoder. Folk som har på seg solbriller, selv når de ikke har på seg solbriller,» som det heter i boka. Nå som Torgersen har ytret seg både i form av musikk, film og litteratur er han ikke i tvil om at sistnevnte utvilsomt er mest preget av å bli sett på som mer høyverdig enn andre uttrykk.
- Skjønnlitteratur er kanskje det feltet i Norge som har størst tyngde - med mange historisk litterære størrelser, et tungt litteraturvitenskapelig felt og en akademisk anmelderstand å lene seg på. Det er fortsatt en veldig ærbødighet overfor forfatterrollen, som jeg synes ikke finner helt gjenklang i den verden vi lever i. Jeg går like alvorlig til verks, og legger like mye følelser i det, når jeg skriver en roman som når jeg gir ut en skive eller gjør andre kunstneriske produksjoner. Det ironiske er jo at det er først nå som jeg har skrevet en roman at filmen og støyskiva blir lest inn i en større sammenheng.
Han opplever nå også at romanen i langt sterkere grad blir fortolket og intellektualisert i forhold til både filmen og plata.
- Det er ganske morsomt. Jeg har jo jobba mye instrumentelt innen musikk, med lite vokal og mer rytme. Da reagerer folk mye mer direkte. De lager sine egne bilder og tolkninger og føler seg friere i forhold til hva jeg har tenkt. Når det gjelder romanen, er det få som har snakket om hva de følte da de leste boka.
Les andre del av dette intervjuet på Ballade i morgen. Les utdrag fra Alt skal vekk her.
PS! Bård Torgersen leser fra "Alt skal vekk" på Tronsmo bokhandel i Oslo kl. 17.00 torsdag 13. oktober. Innledning med Nikolaj Frobenius, også han forfatter fra Rykkinn.
