INP: Nei takk til pop- og rockmuseum!
Aslak Oppebøen, styreleder i Institutt for Norsk Populærmusikk, mener regjeringen er på ville veier i sine planer om et norsk pop- og rockmuseum. ”Utsett vedtaket om et museum og opplevelsessenter for pop og rock! Norge trenger det ikke. Vi trenger en sterk og uavhengig arkivinstitusjon som består av faglige og entusiastiske personer med kjærlighet for norsk populærmusikk. Vi trenger en institusjon som favner bransjen, musikkorganisasjonene, forskermiljøene, samlerne og spesialarkivene. Vi trenger INP,” skriver han i dette innlegget.
Av Aslak Oppebøen, styreleder i Institutt for Norsk Populærmusikk
Først et historisk tilbakeblikk: På lydarkivkonferansen i Bergen i 2000 sto en samlet norsk arkivbransje bak en komité som ble ledet av nå avdøde Helge Gaarder, og som siden ble til Institutt for Norsk Populærmusikk (INP). Selve grunnideen var at Norge trengte en institusjon som kunne ivareta 50 år med forsømt innsamling, dokumentasjon og bevaring av norsk populærmusikkhistorie. Ingen institusjoner hadde spesifikt påtatt seg denne oppgaven tidligere, og INP konkluderte i sine utredninger med at en trengte en selvstendig og uavhengig institusjon som både musikkbransjen, historikerne, arkivmiljøene og samlerne kunne føle eierskap til.
Etter at INP var ferdig med sitt arbeid og søknad om opprettelse sendt til Kultur- og kirkedepartementet begynte ting å skje. Namsos mente at dette måtte passe fint inn i deres Rock City-konsept, og Kristiansand og Halden kom på banen med tangerende prosjekter. Felles for alle var at de delvis baserte seg på INPs utredninger.
Namsos allierte seg etter hvert med Trondheim kommune, Sør-Trøndelag fylkeskommune og de internasjonale plateselskapenes organisasjon i Norge, IFPI, og klarte dermed gjennom bransjeorganisasjonen Gramo å trenere saken.
Trenering og nye retninger
Det første som skjedde var at Gramo la inn bud på den såkalte Strømseter-samlingen som Norsk kulturråd hadde bevilget penger til INP for å kjøpe. Dette førte til at Kulturrådet ble tvunget til å sikre seg samlingen og trekke tilbake støtten rådet hadde gitt INP. Kulturrådet valgte deretter å gi denne viktige samlingen til Nasjonalbiblioteket. At lederen for Kulturrådet og nasjonalbibliotekaren var en og samme person opplevdes som svært ugreit.
For det andre presenterte IFPI et vidløftig Popera-prosjekt i Oslo, som ikke var ment som annet enn en luftig idé, men som var med på å trenere prosessen ytterligere.
Gramo fremmet også Trondheims kandidatur, som da hadde kommet på banen med sitt ”Popbunker DORA”. Et prosjekt utelukkende drevet frem av Trondheim kommune og Sør-Trøndelag fylkeskommune. Dette gigantiske og kostnadskrevende prosjektet skulle senere vise seg å valse over Namsos’ forslag på en slik måte at Namsos på et tidspunkt trakk seg fra lokaliseringskampen.
Saken begynte etter hvert å skifte fullstendig retning og karakter. Fra å være et publikumsrettet arkiv med hovedvekt på innsamling og tilrettelegging for forskere, som INP så grundig hadde dokumentert behovet for, ble det nå snakk om opplevelsessenter og museum. Schous-prosjektet i Oslo ble lansert som en konkurrent til Dora-prosjektet. Dermed hadde man to likeverdige kandidater til plasseringen, og lokaliseringsdebatten tilspisset seg i pressen.
Det ingen sa noe om var at dette var tre vidt forskjellige prosjekter. Trøndelags-prosjektet kunne stå ferdig i 2010 og ville koste 72 millioner, Schous-prosjektet allerede i 2007 og koste 26 millioner, mens INP ville kunne opprettes umiddelbart med en prislapp på 8,5 millioner. INP var allerede i gang med planleggingen, var i dialog med miljøene, hadde fått lovnad om flere donasjoner og hadde sikret seg Norsk Rockforbunds omfangsrike samling. Ideen var at en først burde samle inn og dokumentere, før viktig arkivmateriale gikk tapt for ettertiden og før noe kunne formidles.
Giskes overkjøring
Under behandlingen av kulturmeldingen i Stortinget i 2004, klarte SV å forhindre Trond Giske i å banke gjennom et vedtak om plassering i Trondheim. De mente at saken burde utredes nærmere, og at alle lokaliseringsalternativene måtte komme til orde. Departementet sendte saken til ABM-Utvikling, som konkluderte med at saken hadde to sider og ikke bare to adresser. Arkivdelen ble foreslått lagt til INP og samlokalisert med Nasjonalbiblioteket på Solli plass i Oslo. I saken om et museum/opplevelsessenter, foreslo ABM-Utvikling at en burde se nærmere på trondheimsalternativet, fordi de nå hadde slått seg sammen med Ringve Museum. Dette til tross for at Schous-prosjektet fikk skryt som det beste faglige alternativet. Samorganisering med eksisterende ABM-institusjoner var tydeligvis det viktigste og det politisk mest korrekte. Senere knyttet Schousalternativet til seg Norsk Folkemuseum som samarbeidpartner for å tekkes nettopp dette kravet. Begge alternativene hadde solid lokalpolitisk forankring.
Saken ble så sendt på høring til en rekke musikk- og abm-institusjoner. Svarene sprikte i alle retninger og en konklusjon var vanskelig å trekke, men det som var mest entydig var at arkivdelen burde legges til Oslo og samlokaliseres med Nasjonalbiblioteket(NB) og de andre sjangerarkivene på Solli plass.
Så hvor står saken nå? Kulturminister Trond Giske (Ap) har ved å legge frem tendensiøs dokumentasjon klart å overtale Ap og SVs stortingsgrupper til, med knapt flertall, å vedta plassering av museum og opplevelsessenter i Trondheim underlagt Ringve museum. Når det gjelder arkiv er det derimot noe uklart hva vedtaket sier. På den ene side står det at arkivet skal legges til Trondheim, på den andre siden at det skal underlegges Nasjonalbiblioteket, som jo ikke har noen avdeling i Trondheim.
Mangel på selvinnsikt
Det hevdes både fra Ap (vedtaket) og fra Nasjonalbiblioteket (høringssvar) at NB vil kunne ivareta alle de oppgaver som INP har beskrevet i sine utredninger. Dette mener vi bestemt ikke er tilfelle. Det argumenteres blant annet med pliktavleveringen. Om det er det å si at denne kun har eksistert for plater siden 1990, og at nasjonaldiskografien til dels er svært mangelfull. Katalogiseringen er heller ikke tilfredsstillende, sett fra et spesialarkivs behov. Etter min mening og erfaring trenger Nasjonalbiblioteket spesialarkivene for å fange opp hva som skjer innen feltets sub-kulturer.
Det hevdes også at ”Alle de materialområdene som i utredningen listes opp som aktuelle for Institutt for Norskpopulærmusikk (lydfestet materiale, bøker, tidsskrift, fanziner, klipparkiv, radio- og TVprogram, filmer, videoer, plakater, flyers, foto, offentlige dokumenter, arkivmateriale og materiale fra private donatorer) er kategorier som allerede samles inn av NB, og materiale NB har som mandat å fortsatt samle inn, både på dette delfeltet innen musikk, og på de fleste andre felt innen norsk kulturliv på bred basis.” En slik retorikk vitner om mangel på selvinnsikt, faller på sin egen urimelighet og har som konsekvens at alle landets arkivinstitusjoner bør legges ned.
Hva bør gjøres? Utsett vedtaket om et museum og opplevelsessenter for pop og rock! Norge trenger det ikke. Det er knapt publikumsgrunnlag for det, og prosjektet har ikke bred støtte i musikklivet. Ikke en gang Sverige, med ABBA og sin enorme populærmusikktradisjon, har et slikt museum. Det er andre oppgaver innenfor populærmusikkfeltet som sårt trenger disse pengene. Flere øvingsrom for band, flere og bedre klubber, bedre festivalstøtte, bedre turnéstøtte, låtlån fra biblioteker, sterkere innkjøpsordning for plater og ikke minst opprusting av Norsk Rockforbund.
Hva trenger vi? Vi trenger en sterk og uavhengig arkivinstitusjon som består av faglige og entusiastiske personer med kjærlighet for norsk populærmusikk. Vi trenger en institusjon som favner bransjen, musikkorganisasjonene, forskermiljøene, samlerne og spesialarkivene. Vi trenger et arkiv og kompetansesenter som har legitimitet i miljøene og hvor musikklivet føler eierskap.
Vi trenger INP!
