Rapport fra Huddersfield: Rimfrost, lokk og jernbanelinjer
Ballade utfordret Erik Gard Amundsen i Grappa til å skrible ned noen linjer i forbindelse med en hektisk samtidsmusikk-helg i Yorshire. Resultatet ble dette firedelte reisebrevet, der Amundsen gir Ballades lesere noen bransje-snapshots fra lanseringen av Lasse Thoresens "Løp, lokk og linjar" i England. Berit Opheim og BiT 20 hadde oppgaven med å presentere verket for et britisk publikum, mens Grappas klassisk-direktør måtte kjempe mot både British Rail og ikke helt pålitelige distributører, og dertil skrape sammen en håndfull CDer i hui og hast . Konsert med Supersilent ble det likevel også tid til - en opptreden Amundsen omtaler som "vill, nifs, leken, vakker og inkluderende".
Av Erik Gard Amundsen
Instant Huddersfield -05
Fredag 17. nov - fra trøndersk ekstase til norsk hundreårsmarkering i Huddersfield
Lansering av Thomas Tellefsens klaverkonserter med konsert i Olavshallen i går. 800 lykkelige trøndere fikk oppleve en velopplagt Nøkleberg, og signerte plater forsvant som dugg for solen. Neste uke disputeres det på virtuosen fra Trondheim og Paris - kanskje på tide? Men nå gjelder det å komme seg til Huddersfield i ett stykke.
Thoresen, Berit Opheim og BIT20 er mitt oppdrag. Lansering av CD med "Løp, lokk og linjar" med UK premiere-konsert på den smått legendariske festivalen for samtidsmusikk i Yorkshire. Jeg beveger meg fra en Thomas som bodde i Paris til en Lasse som heller ikke er ukjent med den delen av verden. "Løp, lokk og linjar" gjorde jo kjempesuksess i Paris i fjor, men her jeg sitter slår det meg: - Hva hvis englenderne hater dette! Slik de bare kan hate noe som dufter av fransk parfyme? Nå er det jo andre odører som er mer fremtredende i dette stykket for min indre nese - våt mose, granskog, gjødsel (ikke kunstig), solbærtoddy - får håpe de liker solbærtoddy...
Vår nye distributør i UK møter meg på flyplassen, har han fått lanseringsplaten på plass? Javisst, ‘no problem, its all taken care of’. To timers møte over en enkel espresso (vi prøver å holde utgiftene nede, vi). Tog til Huddersfield for å møte Lasse rundt kl. 20:30 å rekke en konsert i kveld. Hvis det er noen igjen?
Lørdag 18. nov: Lang dag i Huddersfield
Del 1: Begynner bra!
Selv uten to småbarn er min mentale vekkeklokke satt på 07:30, og da er det frokost og ut på tur. Ble ingen konsert i går kveld (British Rail er like upålitelige som alltid), hverken Freiburger Barokkorkester som spilte Schweitzer, Vassena, der Aa, Klein og Saunders eller fiolinisten Mieko Kanno med Scelsi, festivalkomponist Kondo og Cassidy. Vanvittig kadlt og surt denne morgenen, alt i Huddersfield er dekket av rimfrost, damen i lobbyen er veldig stolt av at det i hvert fall ikke regner. Kl 9 møter jeg en ikke fullt så morgenfrisk festival manager Alison Povey (andre dag av festivalen, må vite) på hennes kontor for å gi henne pressemapper på den nye utgivelsen, og kanskje få noen tips om hvem som kan være spesielt interessert. Det viser seg at de 3 største nasjonale avisene er her i dag + The Wire, og at alle skal på konserten vår. Begynner bra, liksom…
En kaffe med Lasse kl. 09:30. Skal vi gjøre et lite stunt i festivalteltet nå på formiddagen, tiltrekke oss litt ekstra oppmerksomhet?. Det gjelder å få fatt i Berit. På vei bort til teltet for å se om dette er stedet for oss, får jeg beskjed om at Berit nettopp har ankommet, men at hun måtte reise hjemmefra kl 04 i morges, med sine to småjenter. Ikke den beste oppladning for en sanger, vi lar stuntet ligge... Vel borte i teltet, som festivalen kaller ‘the HUB’, er små uformelle innslag allerede i gang. Platebutikken Forsyth er allerede installert langs hele kortveggen med et utvalg som burde få noen kjøpmenn på Karl Johan til å rødme. Og mange av våre plater, det ser jeg med en gang. Men hva med den som skal lanseres? Innehaveren gir meg listen over hva han har mottatt, og der er det INGEN "Løp, lokk og linjar"!
So much for ‘all taken care of’! En smått fresende beskjed på telefonsvareren til distributøren, og så: break the news to Lasse. Han lar seg imidlertid ikke vippe av pinnen (han sitter kanskje ikke på noen pinne, det kan være forklaringen), men han må jo trekke pusten litt ekstra dypt. Jeg tar med meg en håndfull plater bort til butikken i teltet, og innehaveren tar dem entusiastisk imot. Legger dem ut for salg med én gang, med en bunke pressreleases ved kassaapparatet. Så er det dagens første konsert, kl. 13 i St Paul’s Hall.
Del 2: Huber som ku, Wallin som lykkelig hummer
David Alberman, fiolin • Rolf Hind, piano • Loré Lixenberg, mezzo har trukket godt med publikum til denne kirken som ser ut til å være ombygd til fulltids konsertsal. De spiller Hind, Sørensen, Holt og Xenakis. Og de gjør det godt. Kombinerer et nesten ekskluderende visuelt uttykk med en avklaret, men likevel varm ren musikalsk formidlingsevne. Etterpå er det opp i HUBen for litt lunsj, en kort prat med journalisten fra Daily Telegraph, og en lang prat om Thomas Tellefsen og hans brever hjem fra Paris (som Lasse fant i en kurv på en bokhandel i Oslo tidlig på 70-tallet) Liszts h-moll sonate, Beethoven, store miljøer, små miljøer, broder-modellen versus fader-modellen og hvilke uventede bi-effekter den førstnevnte har hatt. Plutselig er klokken langt inn i prøvetiden for BIT20 Ensemble, og vi må løpe ned til salen igjen.
Der er det relativt rolig. 3 av musikerne har blitt hengende fast på forskjellige steder under reisen. Med en halv time igjen av prøvetiden er de fulltallige og jobber med noen få utvalgte steder i partituret. Fra det lille jeg hører skulle jeg ønske de kunne prøvet mer, og skal jeg tolke komponistens gestikulering er kanskje han av samme oppfatning. Vi fikk i hvert fall dirigenten fra selv å skulle spille ku-bjelle i et parti: Det er mange gode ting å si om Heinz Karl Gruber, men han er direkte dårlig som ku!
Så har jeg fått skrapt sammen 18 CDer, funnet frem sølvpennen og forberedt Lasse på at han skal signere plater etter konserten. Joda, han stiller. 19:30 er det pre-talk med Rolf Wallin, som er composer in residence i år, og har verket "Ning" med på kveldens konsert. Festivalsjef Tom Service går Rolf litt på klingen med utgangspunkt i ‘I’m a happy lobster’-utsagnet fra noen år tilbake, og Rolf vet jo å svare for seg. Den norske musikkscenen virker for engelskmennene særdeles åpen og fri – men masse krysspollinering mellom de forskjellige stilarter og miljøer. Det gir jo grunn til ettertanke hvis det er slik det fortoner seg utenfra? Og jammen klarer ikke festivalsjefen å få sagt at dette også er release av ny CD med Lasses verk, og at det er mulig å få kjøpt plater etterpå. Men han sier ikke hvor mange…
Del 3: Stormende applaus - og borte på 5 minutter
Kl. 20 er konserten i gang, med "Ning" som første stykke. Krispt, klart og luftig, i dette stykket får både komponisten og utøverne meg til å tenke på uttrykket ‘god på små flater’, det er visst noe som er om å gjøre innen fotball. Men så skal dåmen senke seg over oss alle. Det suser i trærne, solen blinker litt gjennom løvverket, musikken er i gang.
For en konsert! Berit i toppform, virkelige utladninger fra ensemblet i en akustikk som tåler det. I første sats sitter solisten inne i ensemblet, når hun synger er det bare som enda en fasett i den bevegelige overtonemassen. Så trer hun frem, og står i front frem til slutten av det timeslange verket. Selv har jeg ikke sett dette live før, noe jeg angrer på nå. Forholdet mellom en kvedars scenefremtreden og en sinfonietta er spennende nok, i tillegg er det lagt opp til avtalt spill i buffo-tradisjon mellom musikerne.
Så er det slutt, og… stormende applaus. Ekstranummer fra Berit alene, et stykke til Bahai-tekst i norsk folketone stil, også signert Thoresen. Brakapplaus!
Jeg løper ut av salen bakveien og rigger meg til med plater og penn, de første 3 rekker jeg bare å ta opp av sekken før de er solgt. En litt fortumlet Lasse setter seg ved min side og signerer i vei: " What’s your name? George? Are there more ways of spelling that? Suzie, with a z?" I løpet av 5 minutter er alle platene borte. Og en del publikummere står litt slukøret igjen, men ikke flere enn at jeg har en god følelse. Alle kan ikke bli fornøyde når vi ikke får varene vi er lovet, men nå endte det i alle fall ikke med at alle var missfornøyde.
Del 4: Gymlærer Henriksen, nattjoik på hotellet - og mer i vente
Turen går opp til den indiske på hjørnet oppe ved togstasjonen. Vel oppe husker jeg plutselig: det er jo mer! Jeg må høre KjempeHysj-bandet til Rune, og de spiller nå klokka 22. Ned igjen, og inn i salen i ly av mørke og bass. Supersilent er bare tre stykker på scenen i kveld, Gymlærer Arve Henriksen for anledningen med trompeten bak trommene (for å få litt trening, som han sier, og det fikk han da jammen), Christian Wallumrød er den kjekke vikaren med kort hår og Helge Steen må vel i denne analogien bli… rektor? Audun Strype skimter jeg bak miksebordet bak i salen. Åh, som det låter. Vilt, nifst, lekent, vakkert og hele tiden: inkluderende. Min tanke møter noe annet, en annen tanke, som er i ferd med å utvikles på fellesfrekvensen mellom disse gutta og oss som lytter. Jeg tror ikke jeg får sagt noe mer: dette er klingende tankevirksomhet. Og det er sjelden vare.
Kl 24 tusler vi ut backstage, De kjempestille har vært tidlig oppe, og skal enda tidligere opp i morgen. Likevel, nordmenn på tur finner hverandre, og klokken 01 er mange samlet i loungen på George Hotel. Serveringen er stengt, men ved hjelp av festivalsjefen får vi langt om lenge ut noe som kan drikkes. Det blinkes fortvilet med lyset klokken 03, for så å bli slått helt av. Festivalsjef, komponister, musikere, forleggere, platetyper, ensemble-produsenter toucher joik, Pytagoreiske terser som er høyere enn man tror (it makes you think/drink), kor for døvstumme og annet. I mørket i the Rugby League Room.
Og festivalen er bare SÅVIDT BEGYNT! Cikada kommer, Frode Haltli, Nordic Voices og mange flere. Sjekk ut http://www.hcmf.co.uk. Men jeg vender nesen hjemover, og knatrer ned dette her på veien. Så får redaktøren stryke i vilden sky.
På oppfordring
Erik Gard Amundsen
Direktør Klassisk Musikk
Grappa Musikkforlag
Simax • Aurora
