White Shadow: En hiphop-fundamentalist fra Geilo
17 år etter at han vant DJ-NM under navnet DJ Fresh, er Tage ”White Shadow” Slettemoen fra Geilo endelig her med debutalbumet ”Renegades”. Det er fullstendig blottet for norske rappere og syngerefrenger, men isteden preget av White Shadows kjærlighet for 90-tallets hiphop, klassiske DJ-kunster og hans tette bånd til den amerikanske undergrunnen. I dette større intervjuet forteller White Shadow om albumet, det gyldne 90-tallet, turntablism, hiphop-fundamentalisme og DJ-ens rolle i dag.
Av Øyvind Holen
På tampen av 1980-tallet slo Tage Slettemoen fra Geilo seg opp som en av Norges ypperste hiphop-DJ-er. Han vant DMC-NM i 1988 og 1989, og skulle ha produsert deler av det aller første norske hiphop-albumet fra MC Cey. Men MC Cey ble gravid og mistet platekontrakten med PolyGram, mens White Shadow ble uvenner med A-Team, Tommy Tee og resten av X Ray Posse. Isteden vendte han nesa mot New York – der han under navnet DJ White Shadow siden har slitt seg fram som DJ og produsent i undergrunnen.
I dag er White Shadow tilbake på Geilo, der han driver plateselskapet Uncut Productions med en rekke låter og EP-er på rullebladet. Debutalbumet Renegades har vært under utarbeiding siden 2001, og kom nå endelig ut under Slettemoens fulle kunstnernavn ”The White Shadow of Norway”. Renegades er nærmest å regne som hans svar på soloalbumet til hans gamle rival Tommy Tee, Bonds, Beats & Beliefs fra 1998. På samme vis som Tommy konsentrerte seg om New York-rappere på soloplata, har White Shadow hentet inn hjelp fra en lang rekke amerikanske mikrofontrollmenn. Her finner vi norgesvennen Maylay Sparks, kulthelten J-Zone og undergrunnsrappere som Celph Titled, Supastition, D-Stroy fra Arsonists, Grand Agent, Raks One, Guttamouf, Majik Most, The Pizdamen, Infinito 2017, Wordsworth, Strange Brew og Mic Stylz. White Shadow forteller til Ballade at Renegades følger i fotsporene til Back to the True School EP, og er ment som en plate som er 110 prosent hiphop ifølge DJ-ens egne hiphop-verdier.
- Siden ting er tøft økonomisk for hiphop-artister i dag, og det er vanskelig og kostbart å få gitt ut noe, så tar jeg det ikke for gitt at det blir flere album fra meg. EP-en og albumet er et resultat av at jeg ville lage skiver som om jeg bare fikk én sjanse. Samtidig ville jeg samle de amerikanske MC-ene (White Shadow bruker konsekvent MC, alias master of ceremony, for å beskrive det han mener er ekte rappere, journ.anm.) jeg anser som de beste akkurat nå, altså ikke folk som har vært best eller som er hot i mainstreamen, men MC-ene jeg ser på som de som har mest skills. Det klarte jeg, med unntak av Apathy, Chino XL og Immortal Technique. Jeg var i kontakt med dem, men noen skulle ha litt for mye penger, mens andre kokte bort i kålen.
Nostalgisk preg?
Albumet er unnfanget via internett. Beats er sendt via e-post, a capella-versjoner av rappingen kommer så i retur før White Shadow har lagt på cutting og scratching og mikset låtene hjemme på Geilo. Deretter er de blitt sendt tilbake for godkjenning, og når alle er fornøyd er låtene blitt mastret. White Shadow har begge føtter plantet i en tid da syngerefrenger luktet død, sellout og grønne erter innen hiphop, og albumet er spekket med renskårne boombap-beats, hissig scratching og selvsikker punchline-rap. Pete Rock og DJ Premier er klare forbilder, og albumet høres ut som et ekko av gullalderen til den amerikanske undergrunnen på 1990-tallet.
- Det er litt overraskende at du synes plata høres så nostalgisk ut, men den debatten raser overalt nå. Hva er hiphop og hva er ikke det i 2005? Hva er nytt og hva er 90-talls? Du kan jo si at blingbling-rapen var representert på 90-tallet også, i form av for eksempel Master P og hans No Limit Records, Bone Thugs-N-Harmony og lignende. Jeg tror helt ærlig hiphop uansett har sett sine beste dager. I dag er det for det meste eksperimentering for eksperimenteringens skyld, uansett om det dreier seg om den verste backpacker-hiphopen eller thug-rap, og det vil jeg i hvert fall prøve å unngå. Da er det bedre med ”straight up boombap”, men det er min personlige mening. Alt i alt er jeg veldig fornøyd med å få med folk som Supastition, J-Zone, Celph Titled og så videre, og synes jeg har nådd målene mine og vel så det. Egentlig skulle albumet hete Let It Be Known, og var ment som en blanding av klassisk hiphop med MC-er, instrumentaler og turntablist-spor, men delvis på grunn av innholdet og delvis på grunn av nedgang i platebransjen skar det seg med hele fire avtaler med plateselskap, så da fant jeg ut jeg måtte fokusere på reinspikka hiphop for i det hele tatt å få noen til å bli interessert i å jobbe med albumet. På grunn av alt loket med plateselskapene bestemte jeg meg til slutt for å gi det ut selv, og forhandler nå om distribusjon i USA og Europa.
Ny DJ-rolle
Albumet er ikke det eneste som har forandret seg i løpet av White Shadows mange år i hiphop-bransjen. Rundt 1990 var DJ-en en vel så viktig figur som rapperen i amerikansk hiphop, og de mest suksessfulle artistene besto av én DJ og en eller to rappere. Jam Master Jay, DJ Premier og Terminator X var nesten like kjente som rapperne i henholdsvis Run-DMC, Gang Starr og Public Enemy, og iblant ble DJ-en til og med nevnt først i gruppenavnet: Eric B. & Rakim, DJ Jazzy Jeff & The Fresh Prince og Pete Rock & C.L. Smooth. Artister som LL Cool J, De La Soul og Beastie Boys klarte seg bedre uten en synlig DJ, og på 90-tallet forsvant DJ-en mer og mer i bakgrunnen. Rapperne tok over rampelyset alene, mens DJ-ene som overlevde var de som klarte å bygge opp en karriere som produsent ved siden av.
I dag er DJ-en mer en fyr som dukker opp på konserter og kanskje får sine fem minutter i spotlighten, som selv de færreste av fansen en gang kjenner navnet til og som derfor er lett å bytte ut. Vet du kanskje hva DJ-ene til Eminem, 50 Cent, Jay-Z eller OnklP heter?
- DJ-ens rolle i dag er ”scratchin' nuthin' but his ass” for det meste desverre, noe som er litt synd da det fremdeles er mye nytt som kan gjøres. Det er en klar forskjell mellom mainstream og undergrunn her, pluss at såkalte turntablists har sin egen scene - helt uavhengig av MC-er. DJ-ene er kanskje ikke sjefen lenger, men de er i aller høyeste grad fremdeles med og fortsatt en stor del av hiphop-kulturen. Han får bare lite fokus i musikkvideoer og på raplåter, og derfor kan det sikkert virke for folk flest som om DJ-en er død. Produsentene på sin side er nok større enn noengang, og når DJ Premier, Timbaland eller The Neptunes produserer noe er de ofte mer i fokus enn artistene de produserer for. Så på en måte er DJ-en fremdeles "sjefen", men da i form av å lage beats.
Turntablism
”Turntablism” er et begrep som brukes når DJ-en får lov til å utfolde seg med mer enn litt høflig scratching i skyggen av en rapper, og får mulighet til å briljere med alle sine kunster – enten i form av konkurranser, på plate eller en lengre DJ-solo under en konsert. Parallelt med at DJ-en forsvant i bakgrunnen på tradisjonelle konserter og hiphop-plater, ble turntablism en egen subkultur innen hiphop – og i Norge er begrepet mest synlig på de årlige DJ-mesterskapene der nye helter som Nasty Kutt, Final, DJ Goldfinger, Lille G og Teddy Touch har vist seg fram. Dette har ført til at teknikken og kunnskapen om turntablism på ingen måte har visnet bort, selv om DJ-en langt fra er like synlig i hiphop i dag som for 10-20 år siden. Samtidig er DJ-ene blitt langt flinkere til å kombinere tekniske ferdigheter med et øre for låtproduksjon, en balansekunst White Shadow også har satset på.
- Jeg har bygd videre på kontaktene jeg hadde etter DJ-karrieren min i New York, og tatt det derfra når det gjelder å hooke opp med MC-er. Jeg ser på det å lage beats som en videreutvikling av DJ-ing og turntablism innen hiphop, samtidig som produsering er helt forskjellig. Hiphop begynte med DJ-er som kutta opp breakbeats, men DJ-ene er i dag havnet veldig i skyggen av MC-ene. Sett bort fra at det høres kult ut, så er bare det faktum at så få bruker cutting og scratching i dagens hiphop-produksjoner god grunn alene til å fremdeles bruke mye av det.
White Shadow skiller i dag mellom det han kaller hiphop og det han kaller mainstream rap-musikk. I hiphop er det fortsatt mye cutting i refrengene og ”hooksene”, mens i mainstreamen fokuseres det mer på syngende rappere og r&b- og popinspirerte refrenger.
- Nå er det bare rappingen igjen av det som var hiphop, i hvert fall i mainstreamen, og når folk også går lei av det må hiphop ned i undergrunnen igjen. Da blir det ”back to basics” med fire elementer, dedikerte utøvere og hele pakka, mens alle andre nok en gang kommer til å gi faen. Like it or not, men det blir uansett aldri den samme feelingen som det var ”back in the days”. Når ting blir for kommerst, blir det også mindre interessant å fortsette for dedikerte utøvere, og det er slik mainstream tar livet av hiphop-kulturen på samme vis som det har tatt knekkpen på andre musikksjangre. Det kjipeste er at mange hiphopere lar det skje, og til og med er med på det. Penger frister nok litt for mye for enkelte. Men vi er mange som jobber mot det, og for at kvalitets-hiphop nok en gang skal ta over, og jeg er glad for å få være en av folka som kan jobbe mot akkurat det.
Norge er for lite
Det er fristende å trekke paralleller mellom Renegades og typisk 90-tallshiphop fra New York og deromkring. Føler så White Shadow seg noe gammeldags i forhold til dagens hiphop-scene, hvor jo sørstatene regjerer fullstendig?
- Ja helt klart, men samtidig har jeg prøvd å utvikle 90-tallet videre med bedre MC-er, bedre beats og bedre cutting. På den annen side synes jeg det er kulest å ikke dra det så langt ut i nyskapningsskogen at det bare blir svada. Det er viktig at man kan høre hvor røttene mine er festet, samtidig som folk føler at de får noe nytt og videreutviklet, eller at de i hvert fall sitter igjen med følelsen av at Renegades er en bra hiphop-skive. Hva det kommerse publikummet synes, bryr meg ikke, så lenge hiphoperne synes den er feit. Jeg har liten sans for sørstats-crunk og rap-artister som flørter med r&b, og kommer fra en tid der synge-hooks betød sellout, og det mener jeg fremdeles. Hiphop hadde vært mye bedre i dag hvis uttrykket "sellout" fortsatt hadde betydd noe, for da hadde man fått silt ut alt som egentlig ikke har noe med hiphop å gjøre. Det har bare gjort at miljøet enda mer splitta, og det er helt greit. If we can't get along, we might as well grow apart. Mye av de beste hiphop-artistene i dag er uansett fra sørstatene, og jeg tenker da først og fremst på Supastition, Little Brother og resten av Justus League-klikken.
Hvorfor har du valgt å jobbe med amerikanske rappere? Er det norske markedet uinteressant for deg?
- Det at jeg jobber med MC-er fra USA betyr ikke at jeg hater alle andre rappere. Jeg ser på meg selv som heldig, fordi jeg får lov til å lage beats for de beste rapperne i bransjen. Skal låtene bli så bra som mulig, må det være med mc som er så bra som mulig, og de fleste er nok enige med meg at disse finner vi i hovedsak i USA. Pluss at jeg kommer fra den gamle skolen, hvor det bare var ”rhymes” på engelsk som var kult. Jeg skjønner at det blir mer ekte for norske MC-er å rime på norsk, men det er ikke min greie og jeg har aldri digga det. Jeg har alltid vært fan av hiphop fra østkysten. Det er jeg ennå, og det er slik musikk jeg vil lage selv. Norge er egentlig uinteressant også hvis man tenker business. Landet er for lite, og man må virkelig komme med noe kommers sellout-crap hvis man skal leve av rap-musikk. Det har vært kult å sitte litt på sidelinja og studere de folka som har klart seg bra på hitlistene her, og se at de fremdeles er nesten like blakke som da de ga ut demoer. Jeg er helt for at man jobber med musikk for musikkens skyld, men syntes det er lite forlangt å kunne leve av musikken – noe som er nesten umulig i Norge.
White Shadow vil fortsatt holde seg i den amerikanske undergrunnen i årene som kommer, og skal framover produsere for artister som The Longshots, Army of the Pharaohs, Supastition, Mic Stylz og Outerspace, før han etter hvert vil begynne å tenke på sitt avskjedsalbum.
- Når det kommer ut, vet jeg ikke, men jeg vil tippe om rundt to-tre år. Etter det sier jeg takk for meg. Jeg kommer alltid til å ha love for hiphop, men i rap-gamet man må vite når man skal begynne og når man skal slutte. Fram til avskjedsalbumet blir det bare å kjøre på, og jeg kunne godt tenkt meg å jobbe med noen få mainstream-rappere også, som for eksempel Jay-Z og Nas. Skjer det ikke, så er det også helt kult. Hadde jeg ikke hatt mulighet til å produsere én skive til nå, så hadde jeg likevel vært jævlig fornøyd med det jeg allerede har oppnådd. Men siden jeg kan, så fortsetter jeg.
White Shadow er en av Norges eldste turntablister, og i morgen kan du lese Ballades intervju med en av de yngste: 17 år gamle Magnus Høiberg, alias plateaktuelle Final.
