VG-lista: En bestilt virkelighetskonstruksjon?
Nyttårsaften slapp Dagens Næringsliv en liten bombe, med følgende overskrift ”Prisdumping. Hemmelige rabatter. Trusler.” Artikkelen handlet om VG-lista, og kreftene som styrer den. DN tegner et bilde av et skittent system, der Universal, EMI, Sony/BMG og Warner bevisst og i skjul manipulerer Norges viktigste liste for å selge flere plater. Dette er mulig fordi lista settes i sammen i hemmelighet av den samme gjengen som organiserer de samme plateselskapene, skiver DN.
Av Knut Steen
Terje Engen i S2 Records forteller at manipulasjonen av VG-lista er "en hemmelighet som bransjens menn ikke kan la bli kjent" – og at Christer Falcks Warlocks-stunt sent i 2005 vakte sterke reaksjoner blant den delen av bransjen som tjener på manipulasjonen.
Dette til tross for at tidligere oppdagede tilfeller av juks, som oppkjøpene av Jan Werner Danielsens debutalbum (Universal, 1995) og Nicole Lacys single ”Dancin’ on a Tuesday” (Playground, 2001) ikke avfødte annet enn henholdsvis et skuldertrekk og en ukes stryking fra listen, alt i følge Dagens Næringsliv. Både Playground og Universal var i 2001 organisert i IFPI.
Styreformann i både IFPI og GGF, Sæmund Fiskvik, har tidligere avfeid all kritikk mot VG-listas troverdighet. Det gjør han fremdeles. Til DN sier Fiskvik:
- Sladder. Rykter. Bransjen kryr av svarte kafeer hvor folk sitter og sladrer. Særlig om VG-lista. Jeg er litt avslappet til sånne rykter. Selv tror jeg ikke det er så mye av det.
Men i følge DN, er det mange som har høstet andre erfaringer enn Fiskvik. Listen inkluderer angivelig folk fra hans egen organisasjon, og flere fra de IFPI-organiserte plateselskapene:
Et tidligere IFPI-styremedlem forteller at oppjøps-praksisen er vanlig og velkjent. Platebutikksjefer forteller at managere og PR-ansvarlige kjøper haugevis av sin egen artists plater under signeringer(…)angivelig ”for å gi dem til fanklubben”. En tidligere EMI-sjef bekrefter at VG-listene blir manipulert, men at det skjer i det skulte.
Mye av snikingen skjer angivelig igjennom et kreativt sammensurium av spesialavtaler og rabatter, som bare de største platekjedene nyter godt av. Slik skal det også være mulig å omgå kravet om at plater som skal være VG-listekandidater, skal være solgt til full pris. Det kanskje mest innlysende eksempelet er fra 2005: I forkant av U2 sin Valle Hovin-konsert, satte Universal ned prisene på bandets plater. Salget tok av. Resultatet ble at hele 8 (!) U2-plater fant veien inn på VGs og GGFs albumliste samme uke.
Men dette har også - beviselig - skjedd før. Allerede i 2001 skrev Ballade om liknende forhold, den gangen var det Bertine Zetlitz og Euroboys som fikk listehjelp av samme typen billigsalg.
En tidligere platedirektør i en av de ”fire store” bekrefter overfor DN at prisdumping ikke er uvanlig. Formålet er ikke bare å selge plater, men også å lure sine egne hovedkontorer til å tro at salget går bedre det i virkeligheten gjør, forteller den anonyme kilden:
For å tekkes hovedkontoret og levere bedre tall, senker selskapene prisen under det nivået som deres hovedkontorer har satt som absolutt bunnpris. Dermed kan butikkene selge platene langt billigere, og sjansene for en listeplassering øker.
- Dette gjør alle de fire store selskapene hele tiden i Norge, sier den tidligere plateselskapssjefen.
Plusser man i tillegg på en såkalt ”annonsestøtte”, som ved enkelte tilfeller gir en rabatt på opp til 30 kroner per plate, kan man ende opp med et pussig scenario: En plate som ”koster” 70 kroner (minimumspris for å kunne settes på VG-lista, red. anm,-), betales med så lite som 40 kroner - samtidig som den meldes inn til VG-lista.
Christer Falck, som tidligere også var eier av platebutikken Bennis på Aker Brygge, slo alarm om disse forholdene så tidlig som i 2003. - Plateselskapene har gjort alt feil. De er fulle av dustehuer som først nå forstår at de har skapt et monster, sa Falck i forbindelse med den ekstensive rabatteringen til de største platekjedene.
Innkjøpsansvarlig i platekjeden musikkverket, Kjetil Karlsen, bekrefter at overfor DN at det er fullt gjennomførbart å gi store avslag uten at det blir oppdaget: - VG-lista fanger ikke opp denne typen rabatter, sier Karlsen.
Fiskvik, som styrer GGF og IFPI for ”de fire store”, mener allikevel at man ikke kan ha regler som regulerer rabatt, med hensyn til konkurransemyndighetene. Men på direkte spørsmål fra DNs journalister innrømmer han allikevel at regelen om fullpris blir ”litt” uthulet av alle rabattene.
I dag er det ingen som får innsyn i alle systemene som ligger til grunn for GGFs VG-lister. Ikke platebutikkene, ikke artistene, og ikke pressen. Heller ikke IFPIs motpart FONO (som organiserer brorparten av de uavhengige norske plateselskapene) får vite noe, i følge DN:
- Vi får ikke se reglene. Vi vet ikke engang hvor mye vi selger av våre egne plater ut fra butikkjedene, sa daværende FONO- leder Jan Paulsen.
C+C Records klaget sent i fjor GGF inn for konkurransetilsynet. Anklagen går ut på at GGF utnytter sin markedsmakt med VG-lista som pressmiddel. Norsk Artistforbund har også klaget inn GGF for konkurransetilsynet:
- Hvordan kan vi vite at det går riktig for seg, når de som lager og håndhever reglene kontrollerer seg selv? Hvem skal kontrollere kontrollorganet, spør styreleder i Norsk Artistforbund, Knut Aaføly.
Dermed er det bare GGF som vet hvorfor VG-listene ser ut som de gjør fra uke til uke. GGF deler styreformann og sekretariat med IFPI. IFPI organiserer de fire største plateselskapene, og gjør sitt ytterste for å ta vare på deres økonomiske velferd. Spørsmålet er dermed ikke om bukken passer havresekken, men om vi kan stole på bukken.
Ballade vil følge denne saken videre. Hele artikkelen til Dagens Næringsliv kan du lese på denne lenken.
