- Vreng ut lommebøkene

Groove-skribent Bjørn Hovde har brukt blindebukk-metoden til å lete seg igjennom norges nye oppslagsverk for populærmusikk, og er stort sett fornøyd: - Summa summarum er Norsk Pop & Rock-leksikon et must, en verdifull kilde til økt kjennskap og forståelse av norsk populærmusikk. Personlig vil jeg anbefale ivrige brukere å anskaffe to eksemplarer: Ett til tilfeldig oppslagsvirksomhet, plassert i stuas leksikonhylle, og ett til "arbeidseksemplar", hvor lapper med selvtilføyde notater, utvidede diskografier og oppdateringer kan noteres direkte på sida, skriver Hovde i denne anmeldelsen.

Norsk musikk i 100 − Populærmusikk fra 1905 til 2005

Av Bjørn Hovde

Det gikk i mange år frasagn om dette verket.

Stadig hørte vi at det "snart kom", en stund gikk ryktet om at det kom til å utgis som CD-rom, muligens en villfarelse fra ca. 1995, da Jon Bing og andre teknologioptimister spådde bokas død, og at vi snart kom til å leve i virtual reality alle mann.

Nå er omsider boka kommet, og det er skikkelig gromt å sitte med denne 600-siders kladden i fanget. Den er ypperlig til mange slags bruk: Som leksikon og oppslagsverk, som referansekilde, som sjekkliste for platesamlere, og som historiebok. Tekstene er satt i to spalter pr. side, har illustrasjoner i margen og i selve tekstspaltene, er satt med varierte satstyper og kursiver som letter lesningen og gir oversiktelige pek og henvisninger internt i verket.

At illustrasjonene for det meste er plateomslag, noteark, plakater, osv, framfor offisielle PR-fotografier, er et smart trekk som likebehandler artistene visuelt, og ikke minst gir en stor potensiell brukergruppe, platesamlerne, en mengde "eye-candy" å myse på.

Flittig og mangeårig bruk er nok å vente fra mange kjøpere, og vi stiller oss foreløpig usikre til hvordan selve boka vil henge sammen etterhvert, da innbindingen virker noe skjør i forhold til bokamassens volum. Personlig vil jeg anbefale ivrige brukere å anskaffe to eksemplarer: Ett til tilfeldig oppslagsvirksomhet, plassert i stuas leksikonhylle, og ett til "arbeidseksemplar", hvor lapper med selvtilføyde notater, utvidede diskografier og oppdateringer kan noteres direkte på sida, e.l.

En del anmeldelser av verket i dagspressa har drevet kritikk av mangler og utelatelser som om hovedsaken dreiet seg om hvem som ikke kom med. Jan Garbarek er ikke med (for mye jazz, for lite pop?), mens Norma Balean (hvem er det?) er sikret bred omtale. Rykter i platesamlerkretser vil ha det til at interne stridigheter om hvem som skulle med og utelukkes fra verket har satt flere bidragsytere i tvil om prosjektets reelle interesse for å innlemme de eldste artistene (pre-1950).

At det også er en skjev fordeling i rockens favør er det da heller ingen tvil om, men forklaringene på dette er jo egentlig opplagte: Nærhet i tid, gjenkjennelighet, rockjournalistenes pompøse opphaussing av rocken til high art, og den genrelle interesse hos et ungt, mannlig publikum. Jeg forelsår å legge debatten om hvem som ble utelatt på hylla, og at vi heller gleder oss over hva vi faktsik har fått her: Et i all hovedsak overveiende godt oppslagsverk, det første i sitt slag, og ikke minst i sitt omfang, om norsk populærmusikk gjennom hundre år.

Sidestillingen av flere former av populærmusikk, fra trekkspillvirtouser til death metal er helt i tråd med postmodernismens hang til relativiseringer av kulturuttrykk. Når det gjelder de individuelle artiklene er de fleste preget av saklig faktaoppramsing og en narrativ flyt i tråd med tradisjonell biografisk oppslagslitteratur. I noen tilfeller forsøker forfatterne seg som smaksdommere, og dette faller ulikt ut. Indirekte hyllester, som åpningsartikkelen om Morten Abel, er heldigvis ikke representativt for helheten, men jeg skulle ønsket at flere av artiklene kunne formulert mer presise karakteristikker av utøvernes musikk, framfor å betone deres "befestede posisjon, "totale sjarm" (om Bel Canto), "symfo-rock" (om Booadway News - hæ?), "uredd artist" (om Bjørn Eidsvåg), "store interesse fra store deler av verden" (om Kurt Nilsen - "Idol-Kurt", for de som fremdeles husker ham).

Disse rockjournalistklisjeéne er retoriske fallgruber som ikke hører hjemme i et oppslagsverk, og svekker presisjonen. Men når det er sagt: De vage karakteristikkene av den individuelle utøvers særpreg oppveies langt på vei av verkets uhorve mengde, morsomme trivia og minutia som alle og ingen trenger å vite, men som gjør det så morsomt og fascinerende å interessere seg for populærmusikkens historie, uttrykk og personligheter.

La oss studere verket nøyere ved å nærlese noen tilfeldig utvalgte artikler, utvalgt etter blindebukkprinsippet, men i alfabetisk orden. Hva finner vi og hva savner vi? Først lander fingeren på:

Berg, Stein Ove (1948-2002). Han kjennetegnes ved sin "varme" sangstemme og viser om "hverdagslige ting". Ordet "ting" kan nå betegne så mangt, og er vel litt upresist brukt om noe som like gjerne kunne kalles hverdagslige "forhold" eller "hverdagsliv", men greit nok. Vi får opplyst om Bergs sivile yrker og hans gjennombrudd som visesanger. Det er i omtalen og beskrivelsen av omslaget til debut-LP'en "Kommer Nå" (1974) at Bergs særskilte kvaliteter oppfanges: "Omslaget til "Kommer Nå" viser en helt alminnelig mann med dongeri og kassegitar, foran brunbeisede rekkehus på Kløfta. Budskapet var klart, Berg var en mann som priset skjønnheten i det hverdagslige. (...) (Han) avslørte en evne til å fokusere på ting som andre valgte å ignorere (...) sang om likestilling, om alkoholproblemer i hjemmet (...) og om den lille gleden midt oppi det det slitsomt, monotone ved pendlerlivet." Bortsett fra at sosionom-look'en fra nevnte omslag ikke var så alminnelig i 1974, gir vi full tilslutning til siterte utsagn. Dette gir et godt inntrykk av Berg, hverdagspoeten.

Videre redegør artikkelen utførlig om Bergs videre karriere og behandler platene individuelt, inkludert den underlige titulerte "Egg" fra 1980, hvor Eric Andersen deltok på gitar. Bergs senere år blir grundig og skikkelig behandlet, og antydningene om alkoholisme og angst blir satt inn i en større sammenheng hvor også hans tilknytning til arbeiderbevegelsen berøres. Tar vi med at Bergs interesse for countrymusikk tas opp, og at diskografiebn er fyllestgjørende, er artikkelen om vår høyt savnede trubadur forbilledlig.

Cumshots, The (dannet 1999). Mest kjent som "vehicle" for komikeren Kristopher Schau, en medienisse denne anmelder er for gammer til å like, og hadde jeg befunnet meg i en mer puerilt innstilt aldersgruppe tror jeg fankern ikke jeg hadde hatt mye sans for typen uansett. Som novise i forhold til bandet søker jeg altså informasjon. Jeg får vite om personalia og besetingn/instrumentering, og at de vakte "oppsikt med konserter der tequilaen fløt, bandmedlemmene sloss, blodet sprutet og ben knakk."

Rockere som vil kjenne at de virkelig lever der de vasser rundt i velferdsgrauten?

Denne "intensiteten" som artikkelen kaller det, ble "Cumshots varemerke", men et paradoksalt hinder kom i veien for å bli tatt alvorlig som rockband, nemlig "Schaus humorist-karriere". Men hva gjør det når de fikk "jevnt over god mottagelse i internasjonal metalpresse". Med denne opplysningen tør leseren plassere bandet i den store sekken med heavy/rock-acts som har søkt lykken i utlandet de siste åra, og det er jo en karakteristikk om ikke annet. Videre får vi vite det viktigste om bandets diskografi, og artikkelen avsluttes med det berømte "Fuck For Forest"-stuntet, som hadde det blitt framført fra Nationlatheatrets hovedscene knap hadde avstedkommet et eneste hvitvinsdyppet "giiid".

Cumshots ble berømmet og hyllet over hele verden for dette påfunnet, konkluderer artikkelen, som knapt holder mål som sober folkeopplysning, men som viser hvor lavt lista til tider er lagt når det gjelder inkluderingen av norske rock-acts i dette verket. Hvem kommer til å huske bandet om ti år når fansen deres forlengst har giftet seg, stiftet gjeld, og fått mage og skrikerunger?

Gaarder, Helge (1953-2004). Opplagt en innflytelsesrik figur i norsk rock, men også, i denne anmelders øyne, en av de mest selvhøytidelige, pompøse og pretensiøse utøvere i norsk rocks generelt overvurderte historie. Vi får slått fast hans viktige posisjon i postpønken og som frontfigur i det ene bandet han virkelig fortjener å huskes for, Kjøtt. Resten av artikkelen er saklig, redelig og dekker det meste av hans øvrige virke i korte og informative setninger. At artikkelforfatteren ikke har falt for fristelsen til å skrive en panegyrikk er meget positivt, da en inngående retrospektiv analyse av Gaarders betydning for rocken fortsatt mangler. En meget god artikkel som gir leksikonbrukeren det han trenger: Fakta og forklaringer.

Langbo, Kirsten (1909-1996). Hun som på "munntrompet" spilte seg inn i barneører i over en mannsalder med "Bayersk polka" hver gang hun skulle på lufta i Barnetimen for de minste. At hun kom fra Gran på Hadland var nytt for meg, også at hun turnerte som buktaler. Hun skrev en bok for voksne i tillegg til barnebøker, og er avbildet i margen med en hånddukke som titter opp av veska hennes. En kort og konsis artikkel som ikke kunne vært lengre innenfor leksikonformatet, da måtte forfatteren ha utvidet til en hel biografi.

Popol Vuh/Popol Ace (dannet 1972). Meget ansporende åpner den lange artikkelen (tre og en halv spalte) med en definisjon av "progressiv rock" som følger leseren inn i materien rundt bandets plateinnspillinger: "En musikkform hvor uventede akkord-progresjoner og synkoperte aksenter ble kombinert med melodiøse partier". Forfatteren kommenterer så matter-of-fact om bandets egen progresjon: "Lenge var det snakk om tung (et irriterende oh-so-2005-uttrykk som finnes overalt for tida) utenlandslansering, men dessverre ble Popol Ace offer for avgjørelser tatt på økonomisk og ikke musikalsk grunnalg." Det ligger en ørliten undertone av offeret på alteret og sukk over musikkindustrien her, men slik er nå en gang show biz.

Artikkelen er svært grundig, og den jevne leser bør ikke savne ytterligere påfyll som en førstegangs informasjonsinnhenting om bandet. Igjen er leksikonartikkelens genremessige potensial hentet ut for fullt.

Utskiftninger i besetningen er nøye gjort rede for, samtlige plateutgivelser og innspillinger er karakterisert slik at vi her kan lese om en palpabel musikalsk utvikling. Litt kuriosa er det også plass til, som forklaring på bandnavnene Reidar Myhres Orkester og Arman Sumpe D.E., og den oppsiktsvekkende opplysningen at gutta i det norske Popol Vuh aldri hadde hørt om det tyske bandet av samme navn, og det i 1971! Når vi kommer til LP'ene, blir også instrumenteringen brakt inn i bildet og vi får forklart hva som særpreget gruppas sound. Bra! Deres vekt på en enhetlig platecoverdesign var også ny for norske forhold, og tegneren Bjørn Morisse (Glåmrik) får omtale.

Gruppas raske opptur og brå nedtur er omtalt i artikkelens siste halvpart, alt for inngående etter min mening. Men som anskueliggjørende fortelling om ambisjoners møte med virkeligheten i underholdningindustrien fortjener den all plassen den har fått. Soga om Popol Vuh/Popol Ace er jo blitt selve den klassiske beretningen om det norske rockbandet som styrtcrashet i skuffelse og nedtur når det tok haukens flukt ut av Norge for å erobre verden, men hinket hjem som ei ribba høne. En grundig og informativ artikkel.

Sivertsen, Kenneth (1961-). Sivertsen er for den brede populas et fjes fra avis og ukebladforsidene mer enn han er noen populærmusiker, langt mindre et multitalent som skriver symfonier og spiller inn plater med Michael Brecker. Han er og blir den forfylla bajasen som er ex-main squeese av Herborg Kråkevik, med breial Bergenserframtoning og deler av hjerneskallen på is i dypfryseren. Godt derfor at noen uvitende ukebladlesere kan komme til å slumpe over Sivertsen-artikkelen i Norsk Pop & Rock-leksikon hvor hans musikalske meritter kronikeres: Første symfoni uroppført 1984, symfoni nr. 2 1989, bestillingsverker til NRK, Rikskonsertene, Nye Carte Blanche og Trondehiemssymfonikerne. Enfant terrible, gitarvirtous, plate med bedehussanger. Så vet vi det. En knapp, men informativ artikkel.

Thunes, Fred (1916-1976). Et navn de færreste kjenner i dag, og en av de navnene undertegnede heller ikke kjente (med unntak av diverse rockgrupper fra 90-tallet og seinere). Thunes var en Skiens-født komponist, kapellmester og musiker med et bredt og spredt virke som bassist i skoleorkester, saksofon i en jazzkvintett, pianist osv. Hans ry som "universalmusiker" sikret ham jobber rundt omkring i Norge og Sverige. Snart var han i radio og gjorde suksess i hovedstaden på classy utesteder som Bristol og Logen. Han gjestet etterhvert platestudio og karrieren bygget seg gradvis opp til filmmusikk-komposisjon (blant annet "Trine", 1952) og lettmusikk-verker som rapsodien "Oslo-natt" og orkesterledelse under Trøndelag teaters oppsetning av "Kiss Me Kate" i 1957. Som operette og musikaldirigent vant han flere framganger i Sverige utover 50 og 60-tallet. Mot slutten av karrieren bygget han opp 60-talls sangblomsten Vera Dalen. Han er representert på diverse kompilasjons-CD'er.

Det er verkets fortjeneste at vi også kan risikere å lære noe nytt, framfor utelukkende å sjekke egne helter og foretrukne utøvere. Det er vel Vidar Vanbergs fortjeneste at Fred Thunes og de andre utøverne av hans generasjon er representert i verket. Det er alltid en glede å lese Vanberg, og jeg vil sterkt anbefale hans mange publikasjoner vedrørende 78-plate-historie og den norske underholdningsmusikkens tidlighistorie.

Warlocks (dannet 1992). Norsk hip hop. Her skal jeg la ghettovitsene, og hele vitsepakka som ligger og vipper ytterst på tungespissen som en seipanett på steikespaden, ligge. Slik sparer jeg meg vel for trussel-sms'er og hårdhendt behandling bak ei kebabsjappe på søndre Nordstrand. Vi får vite om besetning og kallenavn, noe alle ser ut til å ha i hip hop-kretser, blant annet blir en kalt ved det klingende nom de guerre "Kenny-bong". Warlocks skal ha "mye av æren for å ha holdt den norske hip hop-flammen i live gjennom 90-tallet", og deres inspirasjon synes hentet fra "temposterk og hissig britisk hip hop".

Etter denne velkomne deskriptive innhengningen av bandet følger en grei og oversiktlig gjennomgang av gruppas meritter i og utenfor platestudio. Artikkelens siste tredjedel er forbilledlig i sin redegjørelse. Warlocks betydning for utøvere som kom seinere, samt en slags "etterskrift" om hva de opprinnelige Warlock'ene drive rmed i dag. Slikt er nyttig å vite, og minner oss om hvor flyktig den opprørske ungdomstida egentlig er - den mange bruker resten av livet på å mimre over.

Siste blindebukksøk havnet i navneregisteret bakerst i boka. At boka ikke også inneholder et platetittelregister er en svakhet, selvsagt, men pekehenvisningene i artikkeltekstene veier opp en god del. Ikke minst gir disse en artig mulighet til å lese seg gjennom de musikalske "lenker" som knytter det tross alt relativt lite norske musikkmiljøet sammen. Noe av det artigste med boka er å se hvordan enkelte musikere har bidratt på de minst forventede steder, som at Popol Vuh/Ace-krumtappen Arne Schulze spilte sologitar i The Quivers allerede i 1962.

Summa summarum er Norsk Pop & Rock-leksikon et must, en verdifull kilde til økt kjennskap og forståelse av norsk populærmusikk. Selvsagt mangler jazzen, og kristenartistene er knapt representert, men la oss si det slik: Leksikonet er et forbanna bra nybrottsverk som senere leksikografer står fritt til å utvide i forskjellige tematiske retninger, det være seg et norsk slagerartistleksikon, et norsk barneplateleksikon, et norsk bedehus/kristensanger-leksikon, et..... kun fantasien setter grenser. Hører dere der i Norsk kulturråd og institusjonen Fritt Ord: Vreng ut lommebøkene!

"Norsk pop & rockleksikon - populærmusikk i hundre år” (Vega forlag, 624 sider) er ute nå. Artikkelen ovenfor er tidligere trykket på www.groove.no, og gjengis på Ballade med artikkelforfatteren og Groove-redaktørenes velvillige tillatelse.

Del artikkelen på:
                    |     Mer

Legg til ny kommentar

Ingen lokale kommentarer er lagt til


Nyheter fra NBs notearkiv


For å bevare historiske data er MIC-sidene er inntil videre administrert av Aslak Oppebøen
aslak@musicnorway.no