En Diva har gått bort
Olga Marie Mikalsen døde i går, 91 år gammel. Den særegne sangerinnen fra Langevåg i Sula definerte sin stemme som som "lyrisk alt", og begeistret mange med sine spesielle tolkninger av store verk. Fra debuten da hun var 53 år gammel, rakk Mikalsen å gi konserter over hele Norge, i tillegg til scener som Carnegie Hall i New York, Salle Pleyel i Paris og Purcell Room i London. Men aller flest husker henne kanskje fra Solo-reklamen som gjorde henne til rikskjendis: Tolkningen av "Hurra for deg som fyller ditt år" er umiskjennelig. Audun Tylden er blant de som fikk oppleve Olga Marie Mikalsen på nært hold over mange år - og til slutt gi ut hennes plate "Olga Synger Solo". Nedenfor kan du lese hans varme fortellinger om møtene med Frk. Mikalsen.
Av Audun Tylden, daglig leder for Tylden & Co.
Show business har alltid handlet om å skille seg ut. Skal du gjøre deg bemerket, må du enten være veldig bra. Litt bra eller - verst av alt - på det jevne, duger ikke. Hvis du derimot befinner deg i den diametralt motsatte ende av skalaen, er det også et visst håp.
I en verden full av Elvis-imitatorer, er typisk nok svenskenes Eilert Pilarm særdeles ettertraktet, fordi han kun unntaksvis treffer tonen, har en svært lemfeldig omgang med originaltekstene og benytter seg av tredjerangs karaoke-komp på platene sine. Det engelske klassiske orkesteret Portsmouth Sinfonia har solgt plater i bøtter og spann (sjekk ut deres versjoner av Griegs "Morgenstemning" og Richard Strauss' "Blue Danube Waltz") og spiller for utsolgte hus over alt. USA's Mrs. Miller sang så skjærende falsk at folk jublende løp til platebutikkene for å kjøpe hennes tolkninger av "Downtown" og "A Lover's Concerto".
Og så var det vår egen Olga Marie Mikaelsen, da. Allerede tidlig på åttitallet var hun en legende, og samlet fulle hus i Konserthuset i Oslo. Folk lå langflat over setene og ga seg over over hennes iherdige forsøk på å ny-tolke "Våren" av Grieg. Lyrisk alt kalte hun seg selv, og fortalte villig vekk om sine mange konserter i fjern og nær og sine store suksesser. En journalist spurte en gang: "Jamen frk. Mikaelsen, publikum sitter jo og ler på konsertene dine?"
Hvoretter frk. Mikaelsen så lenge på ham, før hun til slutt svarte kokett på klingende sunnmørsdialekt: "Nja, men det er jeg som ler sist!"
Å føre en samtale med henne kunne tidvis være en prøvelse, fordi den kunne bli svært …springende, er vel ordet jeg leter etter.
Den som imponerte mest, var kanskje den svenske akkompagnatøren hennes, som lydig fulgte damens innfall, taktskifter og hosteanfall på scenen, og som ikke en gang falt for fristelsen til å dra på smilebåndet. I hvert fall ikke når publikum kunne se ham.
Denne akkompagnatøren deltok også på den ene langspillplaten hennes, som var et liveopptak av en konsert. Platen var omtrent umulig å få tak i, fordi hun selv solgte den kun til et par platebutikker på Karl Johan.
Allerede den gang hadde platen samlerverdi og var særdeles ettertraktet, ikke bare på grunn av det bisarre innholdet, men også på grunn coverteksten. Her fantes nemlig også livshistorien til Olga Marie, nedtegnet av henne selv uten verken punktum eller komma. Men på grunn av den mildt sagt mangelfulle distribusjonen, var det få som hadde et eksemplar i sitt eie.
I Slagerfabrikkens ungdom tenkte jeg at det burde vi få gjort noe med. Lars Hoel, som jobbet hos oss bl.a. med Drama fortalte at han kjente til damen via en eller annen familiær tilknytning, og han fikk prompte i oppdrag av meg å avtale et møte med henne.
Og Olga Marie kom. Nei, hun skred inn på kontoret mitt, og skjelmsk lot meg hjelpe seg av med gabardinkåpe og hatt og strikkejakke mens hun snakket som en foss. Om sin kunst, om sine mange reiser globen rundt og om sine mange tilbedere. Hun snakket omtrent som hun skrev, uten noen form for tegnsetning.
- De forstår det, frk. Mikaelsen, sa jeg, at dersom vi overtar distribusjonen av platen Deres, vil De riktignok ikke tjene like mye pr. eksemplar som De er vant til, men det vil selges så mange flere eksemplarer at De vil tjene mer allikevel.
Men frk. Mikaelsen ville ikke helt høre på det øret, og snakket videre om Carnegie Hall og sin barndoms dal i Spjelkavik og sitt tidligere liv som stenograf og hvor mye fæl musikk som fantes i dag og i det hele tatt.
Møtet tok innpå tre timer, og jeg forklarte i detalj ved hjelp av skisser og kalkyler hva slags generøst tilbud vi ville gi henne for å få salgs- og distribusjonsrettighetene til platen hennes. Jeg hadde en ny avtale til lunsj, og reiste meg til slutt for liksom å markere at møtet var over. Jeg hentet klærne hennes, hjalp henne på med strikkejakke og kåpe og summerte liksom opp, idet jeg skulle takke for møtet:
- Da håper jeg De vil tenke gjennom tilbudet vårt nøye, så kan vi jo komme tilbake på telefonen om en ukes tid, foreslo jeg.
Først da tidde hun, snudde seg rundt i en 360 graders piruett og sa med stentorrøst på sunnmørsk:
- Du verden for noen trivelige lokaler dere har her. Si meg en ting, hva er det egentlig dere driver med her?
Sitatet er ordrett - jeg kommer aldri til å glemme det. Men det førte derimot til at jeg ga opp forsøket på å få frk. Mikaelsen inn i artiststallen.
Enn så lenge.
Ett dusin år passerer. Slagerfabrikken er en saga blott, og det er Tylden & Co. som gjelder.
Jeg sitter hjemme og leser avisen, og TV'en står og durer i bakgrunnen. Plutselig skvetter jeg en halvmeter i stolen, fordi jeg hører en kjent stemme synge: "Happy Birthday to you …."
Jovisst er det frk. Mikaelsen, som fremfører odet med all sin bravur, og anledningen er selvsagt en reklamefilm for leskedrikken Solo. Reklamebyrået JBR hadde lenge brukt temaet "…som ikke hjelper mot noe annet enn tørsten" i sin reklame for drikken, og Olga Marie passet perfekt inn i settingen.
Jeg var ikke sen om å ringe en bekjent av meg i byrået, som til overmål viste seg å være den selvsamme herre som hadde ansvaret for akkurat denne kampanjen. Det gikk ikke mange dagene før vi hadde avtalene i havn: Vi fikk via omveier kontroll over rettighetene til frk. Mikaelsens gamle plate (hun var i mellomtiden blitt pensjonær på Sagenehjemmet), vi utvidet den opprinnelige platen med bursdagssangen både på norsk og engelsk, og vi fikk lov til å bruke et stillbilde fra reklamefilmen på coveret. Platetittelen ble forandret til Olga Synger Solo. Den tidligere nevnte baksideteksten hun selv hadde forfattet, lot vi være som den var.
Derfor er tusenvis av norske hjem stolte eiere av Olga Marie Mikaelsens kunst i dag. På pressekonferansen, som vi holdt på Selskapsavdelingen på Hotel Continental med champagne og kanapéer, inviterte vi likegodt Wenche Foss, idet vi tenkte at den ene divaen kan få lov til å skinne om kapp med den andre.
Det burde vi ikke ha gjort, fordi Olga Marie begynte å gråte da hun fikk se Wenche. Det var ikke mulig for pressen å få et fornuftig ord ut av henne - alt hun klarte å si, var at "Hva skal min kjære far si, når han får høre dette?"
Så vidt jeg vet, døde hennes far før krigen. Men det virkelig oppsiktsvekkende ved situasjonen, var at for en gangs skyld verken ville eller kunne Olga Marie nyte situasjonen, nå når hun virkelig hadde alt som kunne krype og gå av notabiliteter ved føttene sine og kameraene til minst 3 TV-stasjoner pekende mot seg. Selv om hun i sitt eget selvbilde hadde vært verdensstjerne hele livet, ble en vaskeekte diva i form av en lys levende Wenche Foss for mye for henne.
