Ein levande orkesterkultur - ein utopi?
Morgenbladet publiserte i desember artikkelen ”Orkesteret i graven”, er norske symfoniorkestre klare for avvikling?” Søkelyset er orkestra si manglande evne til nyskaping. - Orkesteret føles rett og slett ikke som et relevant medium hvis man er opptatt av å få til noe nytt, seier komponist Maja Ratkje til Morgenbladet. - Redselen for at de ved å spille mer samtidsmusikk ikke klarer å fylle salene er det største problemet. Politikken vi har i dag legger vekt på at man må nå mange for at noe skal være bra. Det blir det ikke bra kultur av – det er en kultur bygget på angst, meiner Rolf Wallin. I dag disponerer dei seks store orkestra halvparten av alle statlege pengar til musikkformål - eller nærare 250 millionar kroner. Er det fornuftig og rettferdig all den tid dei ikkje maktar å fylla mandatet sitt om å vera nyskapande?
Av Ida Habbestad
Med artikkelen ”Orkesteret i graven”, er norske symfoniorkestre klare for avvikling?” set Morgenbladet- journalist Bjarne Riiser Gundersen søkelys på orkestra si manglande evne til nyskaping.
Framføringar av moderne orkestermusikk (utanlandsk såvel som norsk) er sjeldne, og det kjem fram av artikkelen at dette utgjer eit stort sakn for komponistar, musikkvitarar og andre posisjonshavarar i norsk musikkliv. Det same gjeld ukjende tradisjonsverk t.d. frå den norske mellomgenerasjonen.
Verksemda i landets konserthus vert omtalt som ”museal”, sidan konsertgjengaren i hovudsak har tilgang til eit avgrensa repertoar frå ein avgrensa tidsepoke.
”Er symfoniorkesteret overhodet et relevant medium for dagens og fremtidens musikkultur?” spør Bjarne Riiser Gundersen, og hans neste spørsmål er:
”Har vi symfoniorkestre om hundre år?”
Svara han får er i hovudsak negative.
Ballade ynskjer med dette atter å setja debatten på dagsorden. Kan det vera ei von om at ein i stadenfor å ha evig misnøye med institusjonsorkestra, kanskje kan nytta høvet til å koma eit steg vidare?
Dei sjeldne framføringane
Etter ein nærare gjennomgang av dei aktuelle orkestra sine årsoppsett, vert ei oversikt over antal framføringar av moderne orkestermusikk den siste tida slik:
Oslo-Filharmonien hadde i 2005- 2006 (september til mai) av totalt 62 konsertar to heilaftnar (ein av dei programforplikta gjennom Ultima) samt 7-8 konsertar der nyare musikk var representert, litt avhengig av korleis ein tel. Tilhøvet i Bergen er meir deprimerande. Av 54 konsertar finst berre tre med nyare norske innslag, eit par med mellomgenerasjonen, samt ein heilaftan under Borealisfestivalen. Stavanger er flinkare, og har dessutan ein meir original programprofil for den klassisk/romantiske tradisjonen. Av 19 konsertar i vårsesongen finst rett nok berre to norske og ein dansk komponist representert, samt ein frå den norske mellomgenerasjonen, men av europeisk musikk frå det 20. århundret finn ein både Schönberg, Webern, Glazunov, Crumb, Schnittke, Bridge, Francaix og Milhaud. Trondheim Symfoniorkesters program er atter skuffande; av 15 konsertar i vårsesongen finst det berre eí norsk urframføring.
Direktør i Oslo-Filharmonien, Morten Walderhaug uttalar i Morgenbladet at han er van med konfrontasjonar om at orkesteret er konservativt og tungrodd, men påpeikar samstundes at med tanke på antal urframføringar ligg orkesteret statistisk sett i toppsjiktet. Han har faktisk rett i dette. Med sine to heilaftnar med samtidig musikk på programmet gjev altså Oslo-Filharmonien eit av dei beste tilboda for dei samtidsmusikkinteresserte. Men dette er altså langt frå tilfredsstillande for norske komponistar. 7-8 ”spelbare” norske verk i året, opplevest nærmast berre som eit alibi.
Kompleks problematikk
No er det ikkje sikkert at symfoniorkesteret må vera nyskapande for å ha livsens rett. Det er ein viktig del av orkesteret si oppgåve å halda i hevd den historiske arven, det omfattande repertoaret som skapte mediet – og til den oppgåva er fleire av orkestra våre særs dugande, til og med i verdsklasse.
Kanskje er det for store krav som stillest, om ein forventar at orkestra skal ha i oppgåve å dekka fire hundre års musikkhistorie, samt heile den norske verkporteføljen – og samstundes óg medverka til
nyskaping. Professor ved Norges musikkhøgskole, Elef Nesheim, seier i Morgenbladet, kort og godt:
- Oppgaven er helt umulig. De er nødt til å trå feil.
Nesheim har skrive ei symfoniorkesterutredning ”Ny orkestersatsning” frå 2001. I den kan ein m.a lesa kva som er orkestra sitt faktiske mandat (i kapitlet ”Måloppfyllelse”):
”Kulturdepartementet har hvert år i forslaget til statsbudsjett fremmet visse mål som det forventes at orkestrene oppfyller. Ved Stortingets vedtak av budsjettet for 2001 er det lagt inn følgende resultatmål:
1. Nå flest mulig med et allsidig repertoar og ulike konsertformer.
2. Ta vare på, formidle og videreutvikle musikkformer som har forankring i Norge.
3. Fremme bruken av samtidens nyskapende musikkuttrykk.
4. Videreutvikle musikktilbudet til barn og unge.
5. Utvikle lokale arrangørledd og styrke samarbeidet mellom arrangørnettverk.”
Det miljøet tykkjest ynskja/forventa av orkestra er på eine sida ein større andel framføringar av nyare musikk skriven for symfoniorkesteret slik me kjenner det i dag. Men óg at det må opnast for eksperimentering i større grad. Christian Eggen, dirigent og kanskje vår fremste formidlar av samtidsmusikk, seier til Ballade:
- Jeg mener at det finnes mange andre måter å strukturere instrumentsammensetninger på – som også må kunne kalles orkester – enn det som er det vanlige oppsett i dag. Det er nettopp slik mange komponister ønsker å arbeide, men de får ikke anledning til dette fordi det er dyrt og upraktisk osv. å endre den tradisjonelle formasjonen.
Fleire av komponistane sine uttalelsar er negative, gjerne med ein resignert undertone. Ragnar Søderlind uttalar i Morgenbladet at orkesterkulturen vil døy. Jon Øyvind Ness seier til Ballade at om ein vil skriva noko for orkesteret, må det skje på orkestrets premisser:
- De komponistene som skriver vellykket for orkester i dag, er de som har innsett hvilke begrensninger som er i orkesteret, og så uttrykker de seg heller mer eksperimentelt gjennom andre medier.
- Orkesteret føles rett og slett ikke som et relevant medium hvis man er opptatt av å få til noe nytt, seier komponist Maja Ratkje til Morgenbladet.
Ei umogleg oppgåve?
Det verkar altså ikkje som om orkestra er i stand til å fylla nokon av dei to ynskjemåla - verken å gje ei tilfredsstillande dekning av det meir tradisjonelle nye repertoaret, og endå mindre å vera nyskapande. Det kan difor virka underleg at orkestrera får disponera så stor del av løyvingane frå Kulturdepartementet.
I følgje Morgenbladet disponerer dei seks orkestra i landet halvparten av dei offentlege løyvingar som går til musikkformål; omlag 250 millionar kroner. Til samanlikning er beløpet som er løyva til samtidsensembla (som gjerne er dei som tek seg av oppgåver som bestilling og formidling av nye verk) i år til saman knappe 4 millionar kroner.
Har orkestra rett til å disponera ein så stor del av tilskota all den tid dei ikkje maktar å fylla mandatet om å vera nyskapande?
- Jeg mener heller spørsmålet burde stilles på en annen måte, seier Torstein Granly, direktør i Stavanger Symfoniorkester. Man må kanskje se på hvem sin oppgave det er å skape interesse for samtidsmusikken. Orkesteret kan ikke alene klare å være et tilstrekkelig kraftsenter for formidling av samtidsmusikken.
Kvifor ikkje?
- Vi har ikke nok kompetanse til det. Vi er gitt retningslinjer fra Kulturdepartementet, som består i å nå ut til flest mulig, i tillegg til å fremføre norsk musikk, samtidsmusikk og å ha et tilbud til barn. Vi skal dekke musikk som strekker seg over 400 år. Det å skulle inneha spesialkompetanse innen alle disse feltene, er veldig vanskelig. Jeg har heller troen på å gå i samarbeid der kompetansen faktisk finnes. Men, det er en ting å ha kompetanse om repertoaret – en annen ting å ha kompetanse om formidlingen. Vi må skape en interesse for samtidsmusikk.
Granly er optimistisk til både utviklinga og høvet for eit meir fleksibelt orkester:
- Jeg tror man må tenke mer fleksibelt om orkesteret. Det er ikke sikkert at Oslo Konserthus egner seg for samtidsmusikk. Kanskje skal man heller jobbe i en mindre sal, med plass til 300-400 mennesker. Da må man dele opp orkestret, tenke i mer fleksible format. Klarer en å skape en slik fleksibilitet, har man kommet langt
Så ligg då og Stavanger framfor dei andre orkestra. Rolf Wallin fortel om Stavanger Symfoniorkester sin komponistverkstad:
- Det er en ordning hvor man har valgt ut 5-6 komponister som kommer til orkesteret tre ganger med forholdsvis lange mellomrom. Første gang presenterer man en snutt, får tilbakemelding fra en musiker, dirigenten og en mer erfaren komponist. Den tredje gangen får de en full gjennomgang av stykket. Ut fra dette velger orkesteret ut hvilke stykker de vil fremføre. Jeg mener orkestrene har en vilje til å bli mere fleksible,
Kva skal til?
Spørsmålet er om utviklinga er tilstrekkeleg. Stavanger Symfoniorkester er kjent for å liggja framfor dei andre når det gjeld å tenkja i nye baner, og dei andre orkestra har mykje å læra frå dei. Kva så om det ikkje skjer noko meir elles i landet?
- Det skal mer enn kunstnerisk vilje til å knekke denne barrieren. Vi snakker blant annet om fleksible konsertarenaer, fleksible konsertformer, fleksible ansettelsesforhold for musikere, og så videre. Hvis orkestrene skal revitaliseres, kreves det mer omfattende grep enn å få dem til å spille mer samtidsmusikk, seier Christian Eggen.
Og i mellomtida er det kanskje viktige nyskapingar me går glipp av?
- Jeg tror for eksempel ikke Stravinskis ”Vårofferet” hadde kunnet bli det det er om det ble skrevet i dag. Da det ble til, krevde det lang forberedelsestid av orkesteret – og fikk det. I dag hadde det ikke vært spillbart, og man hadde ikke tatt det imot, seier Jon Øivind Ness til Ballade.
Det debatten ser ut til å ha mangla, er konkrete forslag til korleis ein kan endra tilhøvet. Kanskje er det på tide å ta steget vidare?
- Jeg er optimistisk til utviklingen, seier Rolf Wallin. - Det er, tross alt, en helt annen ånd nå enn på 60-tallet, da Oslo-Filharmonien regelrett saboterte oppføringer de ikke likte. Jeg tror at en viktig faktor er at orkestrene ikke er stolte nok over ny musikk-framføringene sine. De setter ikke opp Lachenmannstykket (Ultima 2005) som det viktigste i sesongen. Om man bare har det som et pliktløp vil publikum ”lukte” det. Om man får publikum til å stole på at de blir presentert for noe bra, da åpner de seg for den musikken som kommer.
- Jeg tror løsningen er at orkestrene må være mindre redde. Redsel det største problemet. Redselen for at de ved å spille mer samtidsmusikk ikke klarer å fylle salene, - og da, mener de, vil politikerne si at de ikke har livets rett. Politikken vi har i dag legger vekt på at man må nå mange for at noe skal være bra. Det blir det ikke bra kultur av, det er en kultur bygget på angst.
Elef Nesheims utredning finn du på denne sida.
