På sporet av en ”galant stil”
Sveinung Bjelland er aktuell med sin fyrste solocd frå Simax, med sonater av Scarlatti og Mendelssohn. Han har òg nyleg fullført femte runde av Glogerfestspillene på Kongsberg, der han og Isa Katharina Gericke er kunstnarlege leiarar. Ballade har møtt Bjelland for å snakka om lanseringa av CD-en og om dei to komponistane, som Bjelland meiner utgjer byrjinga og avslutninga på den galante perioden. - Mendelssohn og Scarlatti representerer hver sin ende av en stilistisk periode; den galante stilen, seier Bjelland. - Jeg ville vise likheter mellom komponistene og samtidig hvordan utviklingen har gått fram til Mendelssohns sonater.
Sveinung Bjelland er ein erfaren debutant. Han har alt lagt bak seg ei rekkje kammermusikkinnspelingar, vore solist med fleire av landets orkestre, og vart utnemnd til ”Årets Unge Solist 1999” av Rikskonsertene. Når han endeleg gjev ut sin fyrste solo-CD er det med eit forholdsvis ukjend repertoar, og i ein sjeldan kombinasjon.
Kva er bakgrunnen for denne innspelinga?
- Jeg har spilt inn mye kammermusikk tidligere og tenkte at det var på tide med en ren solo-CD. Jeg ville gjerne ha med Mendelssohn som jeg har gjort mye, og etter endel research fant jeg ut at jeg ville spille Scarlatti også. Når det gjaldt utvalget av Scarlattisonater, skaffet jeg meg så mange jeg kunne av de 555 sonatene hans, og begynte en gjennomspilling av samtlige. Opererte ut fra Idol-metoden, og sto igjen med ti finalister, smiler Bjelland.
Dei ti utvalde Scarlatti-sonatene rammar inn Mendelssohns Sonate i E-dur, op 6 (1826) som er omlag like lang som dei øvrige samanlagt. Idar Karevold seier i si melding av CD-en i Aftenposten: ”Sammenstillingen av sonater av Domenico Scarlatti og Felix Mendelssohn viser stilistisk teft og blikk for oppmerksomhetsskapende program. De to blir ikke ofte satt sammen, ei heller på en innspilling”
Samanstillinga er sjeldan – kvifor har du sett Mendelssohn og Scarlatti ilag med kvarandre?
- Mendelssohn og Scarlatti representerer hver sin ende av en stilistisk periode; den galante stilen. Scarlatti er i en tidlig fase av denne. Den videreføres av blant andre Clementi og Hummel, og ender opp i Mendelssohn før man beveger seg over i en mer orkestral tilnærming, og skriver mer tjukt, kompakt. Flesteparten av sonatene til Scarlatti er skrevet rundt 1750 bare få år før Mozart ble født. Det er tross alt ikke så lang periode mellom sonatene til Scarlatti og Mendelssohns sonate - bortimot 70 år. Jeg ville vise likheter mellom komponistene og samtidig hvordan utviklingen har gått fram til Mendelssohns sonater.
Du trekk òg ei linje attende til Bach?
- Ja. Mendelssohn er ofte sett som den som gjenoppdaget Bach. Jeg mener det er godt mulig å høre element av Bach i Mendelssohn sin musikk. Men jeg mener også at det er mulig å spore en kanskje vel så stor inspirasjon fra Scarlatti som han også satte veldig høyt. Flere jeg har snakket med sier til og med at de til å begynne med kan være i tvil om det er Mendelssohn eller Scarlatti de lytter til.
Den galante stilen
CDen har fått merksemd både i Dagsavisen, Dagbladet, Vårt Land og Aftenposten. Dei fleste har påpeika det lyse, enkle og klåre preget musikken har, somme av dei har òg meint at dette er gjenspegla i Bjellands eige uttrykk.
- Den galante stilen sine særtrekk er eleganse, klarhet og enkelhet, forklarer Bjelland. Selvsagt med innslag av melankolske trekk, men først og fremst er det det lyse som råder.
CD-en er via det galante. Men, er repertoaret utelukkande galant? Idar Karevold skriv om Mendelssohns sonate at ”Den er et fullblods romantisk verk, der opphavsmannens pianistiske bakgrunn skinner frem i alle fire satser”.
Er du samd med Karevold i at Mendelssohn-sonaten er eit romantisk verk?
- Ja, jeg er langt på vei enig i det, men jeg synes fremdeles at det er mange klassiske element i sonaten. Den er skapt i et brytningspunkt der en ser at man beveger seg sterkt i retning romantikken, men jeg mener sonaten har det samme galanteriet i seg som Scarlatti har. Det er jo også klare forskjeller mellom komponistene. Mye ligger i det formmessige: Scarlatti skriver tostemmige satser, mens hos Mendelssohn har du vanlig polyfoni, en mye tjukkere tekstur – og sonatene hans er også mye lengre. Det er et annet tonespråk, rett og slett – et annet tidspunkt i historien. Allikevel hører du at det er nært beslektet – at komponistene står i hver sin ende av en og samme stil.
Per Dahl skriv i coverteksten om Scarlatti-sonatene: ”Skrevet i en tid hvor cembaloets hegemoni står for fall, var disse sonatene fremtidens musikk”. Fordrar det noko spesielt å framføra denne musikken på eit moderne flygel?
- Jeg tror at når en spiller et hvilket som helst repertoar må man ha i bakhodet hvordan tilstanden var da stykket ble skrevet. Hvilke instrumenter som var til rådighet, hva som var vanlig oppføringspraksis, og så videre. Men når man gjennomfører dette på moderne instrument må også musikken tilpasse seg den andre veien, på en måte. Moderne instrument kan gi så mange flere uttrykk, så mye større klangvariajsjon enn det som er mulig på et cembalo. Hadde komponistene den gang hatt tilgang til disse instrumentene er jeg sikker på at de hadde syntes det var veldig interessant.
Glogerfestspillene, Superlørdag med KORK og "Atle live"
Det er ikkje lett å snakka med Sveinung Bjelland utan å komma inn på dei mange andre prosjekt. Alt før innspelinga har Bjelland turnert med repertoaret i mellom anna Stavanger, Bergen og Kristiansand, og etter at lanseringa er unnagjort er størsteparten av Bjelland si merksemd retta mot det som skal skje vidare. Eller det som nyleg har vore. Bjelland vil gjerne snakka om Glogerfestspillene som vart arrangert i Kongsberg førre helg, og som også var der sjølve lanseringa fann stad.
- Glogerfestivalen begynte ut fra et initiativ fra Reidar Hauge i Kongsberg kirke, i forbindelse med restaureringen av Glogerorgelet i Kongsberg kirke i 2000. Isa Katharina Gericke og jeg har vært kunstneriske ledere for denne siden starten. Vi har brukt tid på å bygge den opp, og den begynner å få stor interesse, jeg tror publikumstallene lå på ca 5000 i fjor. Vi hadde mange interessante musikere med i år. Blant annet Adrian Brendel på cello og Alina Pogostkin som nettopp vant første pris i Sibeliuskonkurransen.
Og planen vidare?
- Lørdag skal jeg spille konsert i Aulaen, ”Superrlørdag med KORK”, der fremføres Chopins e-mollkonsert. Etter det reiser jeg ut på turneen ”Atle Live” i regi av Rikskonsertene, med Atle Sponberg, Live Maria Roggen, Frode Haltli og Mats Eilertsen.
- Det vert altså ikkje meir Mendelssohn og Scarlatti på ei tid?
- Vi får se. Jeg har jo framført verkene mye før innspillingen. Men tiden vil vise, det er jo flott musikk!
Den som vil høyra musikken no, kan få tak i CD-en i musikkforetningane eller direkte frå Simax. Ei meir detaljert over Bjellands framtidige planar finst på hans heimeside. Den fullstendige meldinga til Idar Karevold kan lesast her.
