- Belønn originaliteten - uansett sjanger!
Finnes det grader av originalitet i musikalske verk? - Ja, mener komponist og fhv. BEK-leder Christian Blom. I dette innlegget understreker han viktigheten av å belønne slik orginalitet, også i TONO-systemet: - Man må kunne skille mellom å så og å høste. Den tunge vegen om å så bør forfordeles, ellers blir det snart lite å høste - og dette er trist, også dette uavhengig av sjanger! Blom tar også til orde for en bedre vektlegging av installasjoner og improvisert musikk: - Begge er felter med tilsynelatende økende aktivitet, de genererer åndsverk fra TONOs medlemsmasse og bør derfor være en ambisjon å få med, mener Blom.
Av Christian Blom, komponist og tidligere leder av BEK
Jeg har fulgt de siste dagers debatt og til slutt blitt tvunget til å grave i bunken papirer som er kommet fra TONO de siste årene.
Om TONOs verkinndeling
Dette innlegget vedgår kun debatten rundt Tono's verktype/vektgruppe system. Jeg er selv medlem av TONO og Norsk komponistforening. Min musikalske bakgrunn er fra samtidsmusikk, tyngre rock, elektronisk musikk, klassisk og jazz.
Altså, nede i bunken med ark fra TONO finner jeg et med overskriften "BESKRIVELSE AV VERKTYPER OG VEKTGRUPPER", dette trådde i kraft i 2001. Det fremgår at musikk er delt i elektroakustiske uttrykksformer, kunstmusikalske uttrykksformer og populærmusikalske uttrykksfomer. Disse uttrykksformene er så delt i henholdsvis tre vektgrupper som ser ut til å være en gradering av originalitet og lengde (krav til kat. III er minimum 5 min.). Ikke egentlig så hårreisende urettferdige greier - en vekting foregår på sjangerens egne premisser og vektgruppene betaler det samme uavhengig av sjanger.
Jeg slutter av dette at The Who's "Tommy" ville få samme vektgruppe som Ligetis "Le Grande Macabre" - hvis de inngikk avtale med Tono om forvaltning av store rettigheter.
Men hva med improvisasjonen?
Tilsynelatende er det ikke uoverkommelige problemer med de eksisterende verktype/ vektgruppe ordningen - det er en styrke at vektgruppene er relative til sjanger og at man har gått vekk fra kompleksitetsbegrepet , som i veldig stor grad er en estetisk preferanse - uavhengig av sjanger.
Problemer finnes det allikevel.
Disse er på en måte et tegn på at omverden endrer seg og dermed et gode, en rettesnor Tono må ta på alvor. Problemene kommer i form av mangler.
Det er slik at verktype/vektgruppe tanken er utilstrekkelig med tanke på lydinstallasjoner og improvisert musikk. Begge er felter med tilsynelatende økende aktivitet, de genererer åndsverk fra medlemsmassen og bør derfor være en ambisjon å få med! Jeg kan ikke se at disse lyduttrykkene stiller med så store utfordringer at det må kuttes ut fullstendig eller argumenteres inn sidelengs i en lite passende kategori. Uten ambisjoner om å løse disse utfordringene vil jeg allikevel driste meg frempå med et forslag - kunne man ganske enkelt fortsette verktype tanken og legge til en D for improvisert musikk og en E for installasjoner?
Dette kompliserer tanken om uniforme sjangeruavhengige vektgrupper, men verden er da komplisert så det bør gjenspeiles også her. Vedrørende verktype så er det gitt at en installasjon som rusler og går noen uker ikke skal ha minuttpris tilsvarende en vise spilt på konsert - men en eller annen nøkkel må vel være mulig å finne.
Likeledes er det forskjeller nok internt i improvisasjonsverden til å operere med vektgrupper. Improvisasjon over kjente akkordstrukturer i retningen tolvtakters blues skiller seg på en eller annen måte fra å improvisere frem både akkordstruktur og evt. forgrunn - sistnevnte gir et mer originalt uttrykk.
"Høy kompositorisk identiet"
Det aner meg imidlertid at det ligger en mer prinsipiell utfordring til grunn for debatten som sådan. Den dreier seg om kvalitative vurderinger og gjenspeiles i TONOs kategoriseringsystem som vektgrupper.
I vektgruppe I er ordlyden for verktype B (klassisk) og C (populær) Melodi med standard ledsagelse (besifret og lignende) B slutter med det, i C er det lagt til på noter eller lydmedium. Ordet standard i vektgruppe I settes så opp mot ordet originalverk i vektgruppe III, større originalverk med høy ( for B ) presisjon i notasjon, (for C) kompositorisk identitet.
Det ville gjerne vært ryddigere å bestemme seg for hva man skulle skalere - originalitet relativ til verktype eller representasjonsform. Forøvrig ligger det vel i kortene at et større originalverk har høy kompositorisk identitet - hvis ikke hadde det vel ikke vært originalt ... eller? Jeg kjenner ikke vurderingene bak ordlyden i kategoriene men det aner meg at de kan leses som sjangersjåvinistiske om man ønsker det.
Originalitet bør stimuleres!
Det man bør ta stilling til er om det finnes grader av originalitet.
Hvis ja, blir spørsmålet; skal en høyere grad av originalitet belønnes med et utjevningssystem?
Mine svar blir ja og ja. Det finnes grader av originalitet, og det bør stimuleres!
Uavhengig av sjanger så ligger noen stykker nært opp mot tradisjonen, andre er gjerne bygget med egne teknikker og gir et mindre tradisjonellt og mer originalt uttrykk. Et eksempel er norsk black metals høye grad av originalitet i kontrast til en del stykker i samtidsmusikken som man trygt kan kalle stiløvelser.
Et eksempel kan jeg for ordens skyld ta fra min egen produksjon. Etter å ha vunnet Music Factory prisen i 2000 (med dertil hørende bestilling) gjorde jeg det mange gjør med den vanskelige nummer to - feiga ut og kjørte trygt. Stykket heter "Irnerios" og har ikke nevneverdig originalitet ved seg, imidlertid ser notebildet svært komplisert ut så det ville antagelig endt opp i kategori II eller III , men det hører hjemme i kategori I. Stykket er aldri anmeldt til Tono, det er etterspurt men jeg vil helst glemme hele saken.
Vil belønne innovatørene
Poenget er at systemet med sjangerdefinerte vektgrupper er bra, men det stiller enorme krav til den eller de som sitter og skal plassere inkomne verk.
Kravet til oversikt over sjangre og innsikt i hver enkelt blir enormt, men ikke umulig. Man må kunne skille mellom å så og å høste. Den tunge vegen om å så bør forfordeles, ellers blir det snart lite å høste - og dette er trist, også dette uavhengig av sjanger!
Jeg konkluderer med å ønske meg en ordning for installasjoner og improvisert musikk, samt at vektingen virkelig skal fungere slik den er tenkt - originalitet relativ til sjanger.
Vedrørende sjangerdiskusjonen så er jeg lei. Folk som kategorisk mener en sjanger er bedre enn en annen bør medisineres eller anspores til annen sekterisk virksomhet!
Det er nemlig slik at gode og dårlige, mer og mindre originale uttrykk er å oppspore i de fleste avkroker av den sjangerdelte verden, og det er nettopp dette med originalitet TONO forsøker å ta tak i. Sjangre er ellers lite annet enn en nyttig måte å organisere en butikk på ...... var ikke det godt å få oppklart?
Koko
Christian Blom
