Kulturlivets siste diktatur?

TONO-debatten raser videre. I dette innlegget svarer Glenn Erik Haugland popartistene på deres angrep på TONO-systemet. - På oppslaget å bedømme, skulle en tro at noen av landets fremste artister hadde bestemt seg for et krafttak mot regimet i Hviterussland. Men nei, det var deres egen lommebok de var bekymret for", skriver Haugland, som mener popartistene i sine krav om større innflytelse bør ha en politikk som handler om noe mer enn penger til egne lommebøker. - Tono er et i særklasse veldrevet vederlagsbyrå som har spilt en avgjørende rolle for at du kan høre god norsk musikk, skriver Haugland. - Det bør definitivt gjøres noe med den demokratiske situasjonen innen Tono, men Tono er og bør fortsatt kunne operere som vederlagsbyrå og samtidig bedrive kulturpolitisk fordeling."

Glenn Erik Haugland

Av Glenn Erik Haugland

TONO: I Dagbladet 21.3 går representanter for en av verdens største industrier, musikkindustrien, til frontalangrep på samfunnsfiende nr. 1: De finkulturelle seriøse komponistene - selvopphøyde parasitter som på diktatorisk vis styrer Tono og tvangsbeskatter de folkekjære popartistene. På oppslaget å bedømme, skulle en tro at noen av landets fremste artister hadde bestemt seg for et krafttak mot regimet i Hviterussland. Men nei, det var deres egen lommebok de var bekymret for

Det negative bildet av Tono stemmer ikke. Tono er et i særklasse veldrevet vederlagsbyrå som har spilt en avgjørende rolle for at du kan høre god norsk musikk.

De tider er forlengst forbi da plateselskapene dyrket frem talentene. Den gode musikken er uansett genre avhengig av et sammensatt økologisk system der talent, utdanningsmuligheter, fremføringsarenaer og en cocktail av ulike støtteordninger og vederlagsordninger sikrer levekårene til komponister og musikere. Som en del av dette økologiske systemet, leverer vi, de utskjelte kunstmusikk-komponistene, musikk til kor, ensembler, korps, orkestre, opera og musikkundervisningen. Ikke rent sjeldent hjelper vi også popartister. Det er vårt eksistensgrunnlag som nå er truet.

USA har forlengst avskaffet så å si enhver støtteordning for kunstmusikk. Popindustrien har all makt. Noe som har ført til faglig stagnasjon i musikkundervisningen, og at komponistene som utdannes må finne seg arbeid innen it-bransjen. Resultatet er en kreativ tørke større enn landets ørkenområder. Når sist hørte vi noe nytt og toneangivende fra underholdningsindustriens hjemland? Uansett genre?

Måten vi i Norge holder liv i kunstmusikk på, er langt fra perfekt. At det finnes forbedringspoteniale innen Tono er én side av saken. At markedet innen kunstmusikken ikke er i stand til å brødfø de som gjør en ærlig jobb, er annen og mindre belyst side. Jeg har vært heldig som har hatt ordreboken full siden endt utdannelse. Innenfor min nisje er vel dette det nærmeste en kan komme suksess. Likevel har det vært helt umulig å leve av komposisjonsarbeidet, og for å forsørge familien har jeg måtte ta meg arbeid ved siden av. Grunnene til dette er flere. Honorarene er altfor lave (for en helaftens opera betales det 300.000 for 2 års arbeid). Marginaliseringen av kunstmusikken i mediene. og andre økonomiske hensyn gjør at musikken spilles sjeldent. Tono-vederlaget blir derfor tilsvarende minimalt. I tillegg finnes det i Norge nesten ingen oppegående forlag som kan selge vår musikk. Det er en pussig situasjon å være i. Ønsket og utrydningstruet på samme tid.

I alt det
uperfekte, er Tono noe av det beste kunstmusikk-komponistene har klart å få til. Vi er stolte av det. Tono er en fininnstilt mekanisme som tåler elefanttramp á la Bjørn Eidsvåg på Dagbladets forside veldig dårlig. Inspirert av kulturminister Giske, brukes negativt ladede begreper bevisst for å stemple og henge ut i beste FRP-stil. Finkultur og såkalt seriøs musikk er som Muhammed-tegninger for fundamentalistene i folk-flest-landet. Merkelig nok er det lenge siden jeg har sett en kunstmusikk-komponist blant kongelige og regjeringssjefer. Der er det Bono, Bjørn Eidsvåg og andre høytlønnede som vanker - det er disse som brukes på gallakonsertene. Noe som både er fint og kulturelt, for ikke å snakke om seriøst!

Ja, det må
nytekning til både innenfor Tono og hva gjelder den økonomiske situasjonen til kunstmusikk-komponistene. Men utspill som det vi nå har sett er lite konstruktive. Tono er ingen diktatur. Det arbeides hardt og det føres en kontinuerlig dialog mellom de ulike interessene i systemet. All kritikk blir møtt med en inviterende holdning, det finnes ingenting å skjule. Det bør definitivt gjøres noe med den demokratiske situasjonen innen Tono, men Tono er og bør fortsatt kunne operere som vederlagsbyrå og samtidig bedrive kulturpolitisk fordeling. For å bevare kulturell troverdighet, må fordelingspolitikken innen Tono ha som mål å støtte opp om de profesjonelt virksomme komponistene. Ikke tenåringer i øvingslokalene eller avdankede pop-artister som så altfor godt kjenner til popkarusellens nådeløse markedskrefter. Fordelingen må heller ikke sørge for at de rikeste av de rike, musikkindustrien, blir enda rikere.

Skal Tono bli et velfungerende demokrati, må de som nå reiser krav om større innflytelse ha en politikk utover krav om mere penger til egne lommebøker. En politikk som ikke raserer den fantastiske utviklingen norsk musikk har hatt og fortsatt har.

Artikkelen er tidligere i dag trykket på Dagbladet.no, og bringes her videre på oppfordring artikkelforfatteren.

Del artikkelen på:
                    |     Mer

Legg til ny kommentar

Ingen lokale kommentarer er lagt til


Nyheter fra NBs notearkiv


For å bevare historiske data er MIC-sidene er inntil videre administrert av Aslak Oppebøen
aslak@musicnorway.no