5 år i Mono
I løpet av sin femårige eksistens har Cafe Mono i Oslo markert seg som en stabil aktør i landets klubbflora, mens jevnstore og nærliggende steder som Feber, Skuret og Rock Bottom nylig har måttet legge inn årene. Mono ble en umiddelbar suksess og fikk raskt en sterk posisjon både blant publikum og musikere. Med en rekke konserter fremover - blant annet et par gjenforeninger - skal jubileet nå feires. I den forbindelse slippes også den doble samleplaten "In Glorious Mono", som dokumentasjon på klubbens musikalske historie.
Av Bjørn Hammershaug
- Grunnideen vår er bygget på respekt for det som har skjedd, spesielt musikalsk, men også at vi alltid skal forandre oss, forteller Monos Runar Eggesvik.
Han var med på å grunnlegge Mono, og driver i dag blant annet med booking på stedet.
Han er stolt over det de har fått til i løpet av disse årene, når vi nå går gjennom noen av suksessfaktorene til det lille stedet.
Beliggenhet, idé, innhold
- Vi er i den heldige posisjon at vi har mange bein på stå på, og det gjør at også fremtiden ser lys ut. Med mindre de offentlige rammebetingelsene endrer seg radikalt kan vi bestå i 50 år, sier han.
I Aftenposten nylig uttalte daglig leder ved Mono, Terje Bontveit, at de kuttet det rene rockekonseptet til fordel for et utvidet kulturtilbud:
"Vi har ønsket å være et kultursted, ikke bare et konsertsted. Tanken bak er at kultur er mye mer enn bare det ene eller det andre, det er en stor underskog av kulturelle ting som ikke er rockeband", sa Bontveit til avisen i forbindelse med en artikkel om "klubbdøden".
Eggesvik følger opp denne tråden: - Vi ønsker å forene mange forskjellige uttrykk, og har både performance, teater og dans som en del av vårt tilbud. Det er særlig spennende å forandre på selve rommet og dermed gi publikum nye opplevelser.
Blant noen av konseptene som foregår på Mono nå, er Ny scene for litteratur (litteraturaften), debattforumet Halvsju, jazzklubben Pönk og konsertserien Lørdagsgodt (gratiskonserter hver lørdag ettermiddag).
Det er i første rekke de gode ideene og tanken om den gode opplevelsen som er grunnen til stedets suksess, mener Eggesvik.
- Lørdagsgodt er et bra eksempel på å tenke kommersielt for å få til noe kunstnerisk interessant. Det er steder med de gode ideene som går bra. Olav Thon sa at de tre viktigste faktorene for suksess er beliggenhet, beliggenhet, beliggenhet, men jeg vil heller si beliggenhet, idé og innhold. Skal et sted fungere over tid er det ikke nok å bare arrangere tilfeldige konserter. Det krever mer gjennomførte ideer enn bare å sette et band på en scene. Når vi åpnet i 2001 fikk vi høre at det ikke var plass til et slikt sted, men det var det. Og det er det fortsatt, men de må sørge for å gi publikum gode opplevelser.
Mono var klubben hvor både Arild Nyquist og Georg Johannesen hadde sine siste offentlige opptredener. I tillegg til konserter av ymse slag er det også et samlingssted for både samfunnsdebatt og kulturkritikk. Tuftet på en upolitisk linje, mener Eggesvik at stedet alltid har hatt en viss "raddisprofil". Ideene om likhet for alle er i hvert fall et prinsipp som de holder seg ganske strengt til, og som Eggesvik mener er et særtrekk ved Café Mono.
Likt for alle
- Det skal gjerne være uannonserte og overraskende hemmeligheter som dukker opp her, men disse skal alltid være tilgjengelige for publikum. Det skal alltid være like muligheter for alle å skaffe seg billett uansett om det er Phoenix eller Travis som står på scenen.
Han trekker særlig frem stedets bevisste holdning til en køkultur som overholdes - uten unntak: - Det er klart det er litt kjipt når Franz Ferdinand blir nektet inngang og må stå i kø som alle andre, men slik er det her, sier han. Denne grunnholdningen gjenspeiles også i forhold til personalet ved stedet: - Vi driver dessuten en bevisst personalpolitikk med en flat struktur, der alle kan bidra med sine ideer.
Timing er også et stikkord for hvorfor Mono så raskt ble en suksess:
- Det satte seg utrolig fort for oss. Etter å ha drevet på under et halvt år hadde vi tre dager på rad med Travis, Röyksopp og 22 Pistepirkko. Da skjønte jeg at vi hadde fått det til. På den første konserten vi hadde, med Peru You, var det over 100 betalende. Samme kveld spilte et hypet britisk band på So What! for 9 betalende. Jeg tror vi kom rett inn i en norsk bølge, med en masse gode band som folk ønsket å se.
Den norske profilen har alltid stått sterkt på Mono. Eggesvik kan fortelle at tilfanget er større enn noensinne, nå som flere av klubbene i nærheten har gått konkurs.
- Feber og Rock Bottom booket kanskje mer med lommeboken enn det vi har gjort. Vi har aldri betalt mye, og har alltid vært veldig bevisste på hva vi skal bruke penger på - eller tape penger på. Det er lett å booke fett hvis man betaler for det, men vi har valgt en noe mer forsiktig linje.
Han understreker at de er i den heldige posisjon at band faktisk ønsker å vise seg frem på Mono, selv om honorarene langt fra er de saftigste. - Hadde vi mottatt en eller annen form for støtte kunne vi faktisk betalt band skikkelig. Hver eneste krone vi tjener går over bardisken, hvor vi selger kulturell forståelse som ikke alltid har så mye med øl å gjøre.
I 2003 mistet Mono skjenkebevilgningen for en periode, og holdt også dørene stengt. Saken vakte stor oppmerksomhet, og Ballade ble blant annet åsted for en underskriftskampanje mot vedtaket fra Oslo kommune. - Det hele var ganske ille, men vi kom jo godt ut av det. Støtten vi fikk var egentlig ute av alle proporsjoner, og det var gøy å jobbe igjen etterpå.
Moro har det nok også vært på mange av Monos arrangementer. Eggesvik trekker frem både Balladefesten i 2004, amerikanske Lightning Bolts rabalder i et mørkt hjørne ved ytterdøren og Cloroforms releasekonsert, med trommesett på bardisken og bassisten innestengt i et bur, som noen av høydepunktene i løpet av disse 5 årene. Aller øverst rager likevel kvelden med Polyphonic Spree, den kjortelkledde gjengen fra Texas: - At vi i det hele tatt fikk 23 personer opp på den scenen var helt sykt. I tillegg fikset vi full backline, og instrumenter som harpe, gong og pauker innenfor økonomisk forsvarlige rammer - helt inntil de forsynte seg i baren etterpå, ler han.
Og drømmebandet? - Det må være Godspeed You Black Emperor godt spredt utover i lokalet, eller kanskje Jaga Jazzist sammen med Motorpsycho.
En lukt av Mono
Ingen av disse to artistene er dermed med på samleplaten "In Glorious Mono" som er rett rundt hjørnet. De 43 bidragsyterne faller alle inn i kategorien "venner av huset" eller stamgjester. Det inkluderer blant andre Madrugada, Minor Majority, Kaizers Orchestra, poeten Øystein Wingaard Wolf og Haddy.
Initiativtager og prosjektleder Jon Erik "Beatles" Høgvold beskriver den musikalske profilen som "en lukt av Mono" og kan fortelle at det ikke var vanskelig å få artister til å stille opp til dette prosjektet:
- Av de vi spurte svarte bare to nei, og det var av rent praktiske hensyn, kan han fortelle.
Platen består i første rekke av tidligere uutgitte låter, men tidspress førte til at det kravet måtte fires noe:
- Hele prosessen gikk veldig fort, og det var noen band vi ville ha med uansett om de ikke hadde uutgitt materiale, forteller Beatles: - Det er også låter her fra oppløste band som Pilates, Peru You og Cinnamoon, samt artister som debuterer på plate, blant andre Goo Men, Joakim Åkerstrøm og Ingrid Olava.
Et eventuelt overskudd av denne utgivelsen tilfaller den humanitære foreningen Dugnad, som også har sitt utspring fra miljøet rundt Mono.
Konsertprogrammet til Mono vil i tiden være preget av sitt eget jubileum, og i den forbindelse arrangeres gjenforeningskonserter med Hederos & Hellberg, The Strollers, og Peru You. For fullt program, se her.
