En opera om den hvite hvalen
Romanen Moby Dick ble skrevet av Herman Melville på midten av det nittende århundre. Hundre og femti år etter pruster hvalen velsvømmende inn i årets Happy Days-festival i form av brødrene Hagerups etter hvert myteomspunne operaprosjekt. Den 7. og 8. april kan man se og høre resultatet. Tidligere i år, nærmere bestemt i slutten av selvmordsmåneden januar, traff jeg brødrene på Fire Brødre i Markveien på Grünerløkka for å prate om prosjektet.
Av Jon Øystein Flink
JEG: Skal vi ikke først snakke litt om selve boken Moby Dick? Jeg vet at den har betydd veldig mye for begge av dere. (Bendik Hagerup har komponert musikken, mens Simen Hagerup har stått for librettoen, red.anm,-)
SIMEN: - Det kan vi gjerne gjøre. Det er jo en bok som så å si alle har et forhold til, men nesten ingen faktisk har lest. Mange har kanskje sett en eller annen adaptasjon, kanskje lest en Det Beste-versjon eller lignende, og man har en anelse om hva plotet dreier seg om. Det handler om Akab som driver besetningen til galskap med sin egen galskap, og til slutt at han endelig konfronterer hvalen, og at det går skrekkelig galt. Men det som grep meg veldig da jeg leste boken første gang, noe jeg tror alle vi som elsker Moby Dick kan enes om, er alt det som foregår rundt og omkring plotet. Gjennom sin veldig spesielle fortellerposisjon, bryter Melville stadig vekk ut av historien og skriver, som for eksempel i kapittel toogtredve om cetologi:
«Det er et emne vi må se litt nærmere på […] Dette emne er absolutt nødvendig hvis en vil kunne forstå og verdsette alle de følgende spesielle opplysninger og hentydninger angående Leviatan. Jeg vil her gjerne legge frem en slags systematisert redegjørelse for de viktigste hvalartene».
og deretter følger en drøy essayistisk tekst om nettopp dette. Melville skriver for eksempel: for at dere skal forstå det neste kapittelet, hvor jeg skal beskrive en jaktsituasjon, så er det viktig at jeg først skriver tolv sider om tauet som flenseren er bundet fast til når han skal hoppe av skipet og flense hvalen som er bundet fast i skroget. Jeg leser nok Moby Dick på en måte som det siste encyklopediske skjønnlitterære verket, litt i tradisjon med Rabelais, hvor man får en slik cellulær struktur på romanen. Hvert kapittel introduserer et nytt tema, sånn at når man er ferdig med tauet, så kommer noe annet. Det er all denne cetologien rundt hovedfortellingen, som fascinerer ekstremt, i tillegg til at fortellingen er svært engasjerende i seg selv, selvsagt. Rent språklig og romanspesifikt er også boken helt fantastisk, og det er selvsagt umulig å ta opp alle disse elementene i en enkel operaadaptasjon.
JEG: Jeg har merket at når man snakker om spenningsoppbygning, innen såkalt effektiv historiefortelling, for eksempel i Kurosawas Shichinin no samurai eller Spielbergs Jaws, så er nettopp Moby Dick den romanen som hele tiden etterlignes. Ikke minst bokens avslutning, hvor du har første dag, annen dag og tredje dag. Her foretar Melville noen strukturelle grep som har blitt mønstergyldige. Det er jo svært pussig, når man leser boken, at den inneholder både disse svært særegne utbruddene du nevner, samtidig som den har disse forføreriske partiene.
SIMEN: - Boken ble jo også slaktet i Melvilles samtid. Alle de som elsket forfatteren til vanlig, syntes at denne boken var noe filosofisk tull. De mente vel at frenologiske analyser av hvalhodet, var unødvendig i denne fortellingen, at utlegninger som at retthvalen er en platoniker mens spermasett-hvalen er en stoiker "who might have taken up Spinoza in his latter years", ble for mye av det gode. Hele dette apparatet rundt fortellingen ødela nok en hel del for Melvilles samtidige lesere. Men du har rett i at det er en særdeles mønstergyldig roman også, noe ettertiden nok har skjønt i større grad, og som også er årsaken til alle disse adaptasjonene og forkortede bokutgavene som florerer. Man har tvunget seg gjennom alle de gørrkjedelige kapitlene om hvalarter, skrellet dem bort og presentert den umåtelig spennende fortellingen. Alt dette er selvsagt noe av det flotte med boken. Det ligger et spekklag rundt fortellingen som man må trenge gjennom for å nå den gode oljen. Men vi har selvsagt gått motsatt vei i vår adaptasjon, vi er selvsagt mer interessert i spekket; essensen er ikke like viktig.
JEG (til BENDIK): Du har båret på ideen om å lage en opera basert på Moby Dick ganske lenge. At ideen er god, kan det ikke være tvil om, men hvordan begynte det?
BENDIK: - Grunnen til at jeg ble besatt av denne ideen tror jeg stammer fra en Peter Greenaway-utstilling jeg så i Malmö, det begynner jo å bli noen år siden, som het Flying Over Water. Greenaway er jo også svært opptatt av det encyklopediske. Denne utstillingen, som var basert på Ikaros-myten, gjorde stort inntrykk på meg, måten den var bygd opp på. Den angrep Ikaros-myten fra mange forskjellige vinkler, og noe sånt fikk jeg lyst til å gjøre selv, med mitt musikalske håndverk, naturligvis. Moby Dick fremstod da som et veldig naturlig materiale å gripe fatt i fordi den allerede har dette veldig brede og encyclopediske ved seg, samtidig som denne fortellingen jo også lukter litt av opera. I årene som fulgte har denne ideen bare fortsatt å vokse i meg.
SIMEN: - Og dermed har vi siden den gang hatt en gående vits oss imellom.
BENDIK: - Ja, nettopp, vi har gått rundt og sagt at vi skal lage Moby Dick-opera, noe som jo høres ganske pompøst og utopisk ut. Men etterhvert har tanken blitt mer og mer realistisk.
JEG: Sånn umiddelbart, når jeg ser for meg en opera basert på Moby Dick, dukker det opp et voldsomt wagnersk verk i hodet mitt. Akab er baryton; annenstyrmann Stubb er også baryton, stort sett alle har baryton-stemmer, liksom. Og orkestret er enormt, full pupp og skip på scenen etcetera. Men når dere herved presenterer en bit på en liten scene under Happy Days, blir vel resultatet noe annerledes? Hvordan har dere jobbet sammen? Hvem leverte premisset? Har dere begynt på librettoplan, eller er det musikalske ideer som har generert resultater?
BENDIK: - Først kan jeg kommentere dette med hvorfor vi gjør Moby Dick på Happy Days i år. Det var fordi jeg var på Bandrom i fjor sammen med Lars Petter (Hagen), som jo er festivaldirektør. Han spurte da om jeg ikke ville bidra med noe neste gang. Jeg svarer da, halvveis på spøk, at jeg har dette Moby Dick-prosjektet som jeg har snakket om i ti år. Så svarer Lars Petter at "joda, det er sinnssykt bra, det må du gjøre, kom igjen: Smell sammen noe jævli konseptuelt så speller vi Moby Dick så det griner etter".
- Det var hans respons. Så begynte jeg selvsagt å ta meg i det og si at dette er et STORT prosjekt, et gigantisk prosjekt, mildt sagt. Det skal bli minst fire timer. Men så svarer Lars Petter at vi alltids kan ty til den gamle "work in progress"-løsningen. Det behøver ikke være ferdig, men vi kan se på det som en materialstudie, som en begynnelse. Og dermed begynte det å kverne rundt i hodet mitt, og snart innså jeg at dette var en veldig god måte å sette i gang på. Den gående vitsen vi nevnte tidligere, har gjerne inkludert at jeg skal begynne å skrive operaen når jeg er sytti år.
- Frem til da kan jeg jobbe med alle mulige andre verker, først da skal det begynne, da skal jeg skrive hovedverket mitt, en fem timers lang opera. Men hvorfor ikke gjøre en slik materialstudie? tenkte jeg. Kunne jeg noen gang drømt om en bedre bestilling? Nei, var svaret, og dermed satte vi igang. Jeg kontaktet Simen og vi begynte å diskutere. Men så kom det til det planet hvor jeg avventet litt hva Simen kom til å gi meg. Han skulle være librettist, og, i lys av våre diskusjoner, var det naturlig at vi begynte på librettoplan.
JEG: Og hva fikk du?
BENDIK: - Vel, av en eller annen grunn, så grep Simen fatt i kapittelet med tittelen "Stubb dreper en hval". Det står å lese litt over halvveis ute i boken. Jeg mistenker at Simen ville skrive om annenstyrmann Stubb fordi han i likhet med Simen røker pipe, at det ligger et moment av identifikasjonspunkt her.
SIMEN: - Og så er vi jo begge fra Fredrikstad.
BENDIK: - Ja, vi valgte jo tidlig å legge handlingen til norske forhold. Men det kan vi komme tilbake til. Uansett, så begynte han altså der, og jeg syntes det var et greit kapittel å begynne på. Som et resultat av dette har i alle fall annenstyrmann Stubb blitt en slags hovedperson i versjonen vi herved presenterer.
JEG: Det er lett å le av dette, men det er jo ikke alltid like lett å si hvem som er hovedpersonen i boken!
SIMEN: - Der er vi inne på nok en fantastisk ting med denne romanen. Den begynner jo med den verdensberømte setningen "Call me Ishmael." Det er også Ishmael som er fortelleren og han vi identifiserer oss med i løpet av de første hundre sidene. Men noe av prosjektet med boken er jo faktisk å avmontere Ishmael. Jeg liker å tenke på Moby Dick i forhold til Edgar Allan Poe-novellen "A Descent Into the Maelstrom". Der er det en forteller som har vært ombord på et skip som går under. Det blir vel overtatt av spøkelser, typisk Poe kan man si.
- Men altså: når de er på vei inn i hvirvelstrømmens øye, så ser fortelleren at tønnene de har ombord er så lette at de flyter oppover, og dermed binder han seg fast i en av dem og kommer seg opp og redder livet på samme måte som Ishmael gjør det, uten at jeg vil røpe for mye av handlingen, hehe. Han redder jo livet ved å sette seg i kisten til Queequeg. Fortellerens eneste rolle er egentlig bare å ha vært tilstede, å ha vært helt nær utslettelsen. Samtidig har han visse karaktertrekk som gjør at han overlever utslettelsen, i motsetning til alle de andre handlende. Dermed kan han også nettopp bevitne det som har skjedd.
JEG: Og dermed er vi inne på dette med at Ishmael tilsvarer Dante som observerer seg gjennom den guddommelige komedie, mens Akab og co er shakesperianske karakterer som i større grad er overlatt til skjebnen.
SIMEN: - Ikke sant, eller det blanchot'ske jeg, hvis vi skal være svært nøyaktige.
BENDIK: - Dere kan snakke om Shakespeare og Dante, og jeg er helt enig. Det er jo en så utrolig rik roman det er snakk om. Man kan faktisk gjøre hva man vil med den. På den ene side kan du lage en Hollywood-film med Gregory Peck som Akab, på den annen kan du gjøre noe dypt intellektuelt.
JEG: Apropos Hollywood. Har noen av dere sett den versjonen med Patrick Stewart (kjent som Captain Jean-Luc Picard fra "Star Trek - The Next Generation")?
BENDIK: - Jeg har dessverre ikke sett den.
SIMEN: - Han gjør en veldig god Akab, like god som Picard, like følsom. Men filmen i sin helhet er vel ikke helt på høyde med John Huston-filmen med Gregory Peck, hvis vi først skal snakke om storslagne Hollywood-adaptasjoner.
JEG: Star Trek er jo forøvrig fylt opp med Moby Dick-referanser. Picard siterer jo lange strekk fra boken i First Contact, den klart beste Next Generation-filmen, synes jeg. Det er en roman som blir referert til over og over igjen.
BENDIK: - Ja, og fra den originale Star Trek-gjengen har du jo filmen The Wrath Of Khaan fra 1982. Khaan er Akab; Khaans førstestyrmann er Starbuck; og, best av alt: Captain Kirk, eller Admiral Kirk (han har klatret i gradene på dette punktet) er den hvite hvalen! De har faktisk transkribert setninger direkte fra Akab og lagt dem i munnen på Khaan. I to av scenene, som er svært patosfylte, sitter han og snakker til Kirk i verdensrommet: «You task me, but I shall hunt thee down.» Det morsomste er selvsagt at man må tekste Khaans setninger, for han snakker jo ikke engelsk, men et konstruert språk fra det ytre rom. Dette er forøvrig bare ett av svært mange eksempler på referanser til Melvilles bok der ute.
SIMEN: - Men tilbake til spørsmålet ditt, om hovedpersonen i Moby Dick. Det er jo selvfølgelig Akab som er protagonisten, tross alt. Jeg tenker kanskje at også hvalen har en slags hovedrolle. Akkurat som i Ovids Metamorfoser, hvor Cæcar er "helten", selv om det også der er snakk om et encyklopedisk verk som dekker over hele den romerske mytologien. I Moby Dick er Akab menneskenes kjempe som går til kamp mot naturens ypperste monster. Det blir et religiøst verk også, på dette nivået.
JEG: Havet er jo et relativt konnotasjonsrikt tema. Moby Dick begynner jo med at Ishmael forteller om havets tiltrekningskraft. Fortellingen fører oss også, bokstavelig talt, ut på havet, men i deres operaprosjekt: Er det en evinnelig meditasjon over temaer som hav, død, fisk/pattedyr, liv etcetera, eller er det, som det kanskje bør være i opera, for eksempel folk som synger?
SIMEN: - Joda, det blir folk som synger.
JEG: De kommer ut på scenen og setter i gang med å synge replikker til hverandre?
SIMEN: - Ja, altså, jeg måtte jo først sette meg ned og tenke: Hvordan skriver man opera? Jeg har jo aldri skrevet libretto før, men er først og fremst vant til å skrive prosa. Jeg kom imidlertid fort frem til at det er interessant å jobbe med libretto fordi det er så problematisk å formidle handling i opera. Nå er det kanskje dét koral- og resitativ-partier er til for: man forklarer at så skjedde det og det og det og det, og så kommer en fyr inn på scenen og dør i ti minutter. Dette er klisjeen av operaformen. Jeg tenkte først da at jeg fikk gjøre nedslag i henholdsvis stemningsfylte og cetologisk informative punkter. Resultatet blir nettopp små koraler og lange arier på forskjellige norske dialekter. Det er jo klart at man har lyst til å lage film uten kamera, og musikk uten instrumenter, eller opera uten sang. Men når alt kommer til alt, er jo dette en smule barnslig, tross alt.
JEG (til BENDIK): Hvordan reagerte du på dette som komponist?
BENDIK: I utgangspunktet ble jeg litt skremt da jeg fikk første teksten og oppdaget at det var veldig konvensjonelt, i alle fall på ett nivå. Det var jo rett og slett Stubb som sang og koret som svarte. Jeg hadde kanskje egentlig sett for meg en opera fullstendig uten sangere. Det jeg forestilte meg, var at vi lagde en opera hvor så å si ingenting av handlingen var inkludert. Forresten, skal vi ikke ta en røk?
Utenfor. Bendik og Jon Øystein ruller rullings, Simen patter på en pipe.
JEG: Er det noen som har fyr? Jeg vet jeg har det selv men… jeg finner'n ikke.
BENDIK: - Jepp, jeg har.
JEG: Okay, men altså: Du fikk altså noen fragmenter med libretto-tekst fra Simen, og så var det en scene hvor annenstyrmann Stubb stod og sang?
BENDIK: - Ja, akkurat sånn var det. Han drev og sang. Og det var dette som skremte meg litt. Men det gikk ikke lange tiden før jeg tenkte at det var greit nok.
JEG: Og hva faen gjør du da, som komponist mener jeg? Lager en melodi og et akkompagnement kanskje?
BENDIK: - Absolutt. Men her måtte jeg virkelig legge hodet i bløt. Melvilles bok utspiller seg jo egentlig i Nantucket.
SIMEN: - Den begynner i Nantucket.
BENDIK: - Ja, begynner i Nantucket, som er et av de store hvalfangstsentra i USA, kanskje det største. Men Norge er jo også en hvalfangstnasjon, så vi bestemte oss for å legge operaen til norske forhold. Vi lar også personene ha norske dialekter fra forskjellige norske kystbyer. Stubb passer særdeles godt til å bo i Fredrikstad, det er jo en by som vi kjenner godt siden vi vokste opp der. Så jeg fikk altså en tekst, for annenstyrmann Stubb, på kav Fredrikstad-dialekt. Annenstyrmann Stubb er m.a.o. en skikkelig kæll. I scenen nedlegger han en hval. Før jeg begynte å tonsette dette, gikk jeg selvsagt til teksten for å lese passasjene om annenstyrmann Stubb. Først leste jeg nettopp scenen hvor han nedlegger en hval, og dessuten "The Chase" som Simen også hentet mye inspirasjon fra. Dessuten kapitlet som beskriver mannskapet ombord på Pequod. Stubb beskrives, i forhold til de andre karakterene, som en litt godmodig fyr, han er veldig rolig, og det står at selv i møtet med den mest blodtørstige hval, så oppfører han seg og snakker til mannskapet som om han er vert i et middagsselskap. Og, aller viktigst, han nynner på snutter av gamle sjømannssanger. Okay, i vår versjon: hvis du har en kæll fra Fredrikstad, som er helt avslappet ute på havet, og nynner på gamle viser, så nynner han selvsagt på Fredrikstad-sangen, altså Sommer'n er hærli' i Fredrikstad. Det ble løsningen min.
JEG: Rart at du nevner den, jeg gikk å nynnet på den hele forrige uke.
BENDIK: - Jo, men det er jo en fin sang også. Selvfølgelig valgte jeg den som materiale for Stubb. Jeg gikk løs på alle dens rytmiske og tonale motiv og begynte å bearbeide den. Det slo meg forøvrig at det i Melvilles bok ikke står direkte hva Stubb tenker på akkurat i det han går i dødskamp med hvalen. Men det er jo klart at han tenker på Fredrikstad. Han står og drømmer seg tilbake til brygga. “Fy faen, nå hadde det vært jævlig bra å sitte hjemme med en pose reker og en hælliter på brygga”, tenker Stubb.
JEG: Selvfølgelig!
BENDIK: - Alt dette har dessuten en hel del å gjøre med at vi tidlig i arbeidet besøkte hvalfangstmuseet i Fredrikstad. Vi har jo det der vet du.
JEG: Visst har vi det.
BENDIK: - Der sitter det faktisk en del kæller som har vært ute på sydhavet.
SIMEN: - Fantastiske fyrer. Stubber.
BENDIK: - Rett og slett stubber, eller Stubb'er, ja. Her satt vi jo på et unikt levende materiale, og jeg begynte å se for meg de kara der mens jeg skapte musikken. Hvordan synger de? Hva drømmer de om? Jo, de synger om hjemstedet, selvsagt, de synger om den rolige sommeren i Fredrikstad og drømmer om softis på Floræn' og døm fine øssia-damene. Det er det som er greia for dem. Etter hvert begynte jeg imidlertid å granske teksten til Simen, og merket at han opererte med et slags refreng hvor han roper til gutta sine at de må ro. Det er litt sånn: “Ro guttær! Ro! Ro! Ro!” Så jeg skjønte at roing var sentralt i denne scenen, og derfor begynte jeg å lese meg grundig opp på roteknikk. Det ble selvfølgelig mest moderne roteknikk, litt sånn sportsroing, for det er det det finnes mest materiale om. Men det blir ett fett, jeg var ute etter å lære hva som var ideell roteknikk. Jeg lånte til og med en båt og rodde noen strekninger i kanalen i Amsterdam, under helt kontrollerte omgivelser selvfølgelig.
JEG: Særlig!
BENDIK: Visst faen, det er en slags method composing. Jeg var til slutt helt ovenpå hva angikk roteknikk, og kunne endelig begynne å overføre dette til musikerteknikk. I første omgang kan man selvsagt si, helt enkelt, at bueføring på strykerne tilsvarer åreføring etcetera etcetera. Jeg skrev flere slike subtile referanser inn i scenen. Men: På ett tidspunkt gikk det selvsagt opp for meg følgende: Her sitter jeg, helt høy på roteknikk, overfører det på instrumentene, men dette kommer ikke publikum til å skjønne bæret av.
- Derfor bestilte jeg et en tekst, fra Simen, om roteknikk. Resultatet er at det i scenen om Stubb kommer inn en lang innføring, opplest på bånd, om roteknikk, og som dessuten illustreres med musikalske eksempler. Dette er jo veldig i Melvilles ånd. I vårt tilfelle kan det bli noe à la: For at dere skal kunne forstå det musikalske forløpet i følgende scene, er vi nødt til å presentere visse grunnleggende aspekter ved, ja, for eksempel roteknikk.
SIMEN: På denne måten er Ishmael bare representert som en navnløs informasjonskilde på bånd i vår opera. Vi vet ikke helt ennå om han skal inn som dramatisk figur i den endelige femtimers versjonen, det gjenstår å se; det kan hende han må inn, men i denne omgang er det nærmest et poeng å holde ham unna.
BENDIK: - Så er det punkt to med Stubb-scenen. Vel: De jakter på spermhval! Hva trenger jeg da om ikke spermhvallyder? I librettoen spesifiseres det også at spermhvalens blåst går som en rød tråd gjennom hele scenen. Følgelig leste jeg meg opp på hvilke lyder spermhvalen lager, og det mest interessante var disse mer ekkoloddaktige lydene, de har noen slike tikkelyder, klikking og knirking. Slike lydet tok jeg i bruk og kjørte dem opp imot Stubb-karakteren som, som nevnt, røker pipe. Pipelyd er jo ikke helt ukjent, det dreier seg selvsagt om patting.
- Det artige er at også spermhvalklikkingen har noe patteaktig over seg, og dette er jo svært interessant å bruke. Du har Stubb som patter på pipen sin, noe jeg særlig plasserer i bassklarinetten, det er jo et tydelig pipeinstrument, og da kontra denne klikkelyden til spermhvalen. Men igjen går det opp for meg at det er svært enkelt for meg, som har utforsket spermhvalens lyder, å skjønne hva disse klikkene representerer; publikum kommer ikke til å skjønne en skit av dette med mindre vi forklarer det for dem.
- Og igjen kommer et avsnitt som forklarer spermhvalens sang. Og i lys av disse valgene begynte selve formen å løsne for meg; vi skyter inn, midt i det dramatiske forløpet, forklarende tekster, og de forklarer da særlig hva som foregår musikalsk. Vi gir et kort foredrag om roteknikk, et kort foredrag om spermhvalens lyder, om piperøking, slik at alt blir mest mulig begripelig.
SIMEN: - Vi tenkte jo tidlig at vi skulle jobbe med hvalsang. Noe som er interessant er hvordan cetologien har utviklet seg siden Melvilles tid. Tenk bare på hvalen i vår tid og opp gjennom det halvannet århundre siden Melvilles tid. På attenfemtitallet visste man jo ikke en gang at hvalen sang.
JEG: Men… hvor mye får vi se, er det bare Stubb som dreper en hval enn så lenge?
BENDIK: - Nei, han røker jo også pipe, og han spiser hvalkjøtt. Det er atskillige scener med Stubb.
JEG: Men det er bare scener rundt Stubb?
BENDIK: - Akab dukker opp. Jeg hadde nok helst sett at hverken han eller den hvite hvalen ble inkludert i denne omgang, men så leverte Simen en veldig fin scene med begge to, og da ble jeg overbevist. En sentral del av det dramatiske forløpet i bokens siste kapitler, er jo når de møter andre skip, skip som også er ute etter å fange hvaler. På denne måten gir fortellingen forskjellige synspunkt på hvalfangst; og vi tenkte at dette var verd å inkludere.
- Men: siden dette er en moderne versjon, så møter de ikke bare andre hvalfangstskip, men heller skip med vitenskapsmenn som er ute og forsker. Greenpeace skal selvsagt inn i den endelige versjonen, men er ikke inkludert denne gang. Går du i sydhavet i dag og leter opp hvalskuter, er det nemlig ikke først og fremst hvalfangstskuter, men forskere du finner. Vi kommer da i kontakt med skuten MS Ekkolodd, som forsker på hvalen, og vi får en dialog mellom Akab og vitenskapsmennene.
- Akab, som kommer fra Stavanger (han er jo kveker) roper: “Har dokker sett den kvide hvalen?” Mens vitenskapsmennene, som snakker riksmål, gir ham svar. Men altså: bortsett fra denne scenen, så er det veldig mye Stubb, ja, og hvalfakta. Det synes jeg er helt fint. Kampen mellom menneske og hval, er selvsagt et sentralt tema i den endelige versjonen, det skal ikke bare være Stubb. Starbuck skal drepe en hval, og til slutt må jo Akab bli drept. Dette er da en materialstudie på nettopp dette temaet.
Artikkelen er hentet fra Happy Days' festivalavis, og bringes videre på Ballade med alle nødvendige tillatelser.
