Berg, Stein Ove
Vokalist, gitarist, komponist og tekstforfatter, 22.12.1948–17.06.2002, fra Kløfta utenfor Oslo. En markant skikkelse innen norsk visekunst, kjennetegnet av sin varme sangstemme og sine viser om hverdagslige ting. ►Otto Nielsen beskrev ham best da han uttalte «Stein Ove Berg lager de nydeligste viser av det andre går forbi i en bisetning».
Stein Ove Berg hadde vært både vagabond, journalist og skolelærer før han debuterte offentlig som visesanger i Søndagsposten på NRK radio 1. april 1971. To år senere ga han ut «Manda morra blues» på single, og denne lå fem uker på førsteplass på Norsktoppen. I 1973 ga han også ut Hestehov og brun beis, den første av tre visebøker på forlaget Tiden (de to andre, Albumblad og 58 viser, kom i henholdsvis 1975 og 1979). Året etter fulgte Berg opp med sin første LP, Kommer nå, hvor tittelkuttet senere ble kåret til en av Norges nasjonalviser. Kommer nå var en særdeles godt gjennomtenkt plate. Arrangementene til Willy Andresen var behagelige, og sympatiske nok til å fremheve stemningene i tekstene og i Bergs varme sangstemme. Denne og de neste to LP-ene ble produsert av Erik Botolfsen.
Omslaget til Kommer nå viste en helt alminnelig mann med dongeri og kassegitar, foran brunbeisede rekkehus på Kløfta. Budskapet var klart, Berg var en mann som priset skjønnheten i det hverdagslige. Samtidig avslørte han en evne til å fokusere på ting som andre valgte å ignorere. Således ble Berg en av de første menn som sang om likestilling («Rollebytte i oppgang A»), om alkoholproblemer i hjemmet («Familien Hansen») og om den lille gleden midt oppi det slitsomt monotone ved pendlerlivet («Manda morra blues»). Dette var livsfilosofi sett fra mannen i gata, og nordmenn omfavnet den sympatiske visesangeren.
Oppfølgeren Visa di (1975) fulgte i samme musikalske spor, men nå var fokus rettet mot kjærligheten. Den gode, den vanskelige, den forsmådde og den tapte. Visa di var mer blåtoneaktig enn Kommer nå, noe som ble eksemplifisert av «Amanda Blaine», en amerikansk folkevise om slaget ved Shiloh i 1862 under borgerkrigen. Berg sang også om likestilling fra en annen og overraskende vinkel, husmorens. «Hva med kona til Andersen på Skarnes» var en sang som ikke falt i smak blant velskolerte kvinnesaksjenter. Platen inneholdt også Bergs første gjendiktning av Joni Mitchell: «Morning Morgantown» ble til «Morgen i vår by». Visa di ble tildelt Spellemannprisen for årets viseplate i 1975.
Før han laget album nummer tre, deltok Berg i en innspilling sammen med sine gamle venner i visegruppa Kniplia Pukkverk. På platen Kniplia Pukkverk bidro han med banjo og korsang, men ingen egne viser. Dem sparte han til La dette bli min sang (1976), et album med mer sofistikerte arrangemeter signert Odd Rogne. Utstrakt bruk av strykere og blåsere var imidlertid ikke det som kledde Bergs viser best. Platen avdekket artistens lidenskap for countrymusikk: «Om jeg noensinne kommer hit igjen»var en indikasjon på hvilken musikalsk retning Stein Ove Berg ønsket å følge videre. En ny sang av Joni Mitchell ble oversatt til norsk: «Both Sides Now» ble til «Skyer».
Omslaget til Når dagen kommer (1977) viste en cowboy, vel å merke uten hatt og støvler, men musikken var ren country. Berg hadde skiftet selskap fra EMI til Talent, og han hadde nå ►Asa Krogtoft og ►Popol Ace i ryggen. Ola Johansen var produsent for en plate der halvparten av materialet var amerikanske countrylåter i norsk språkdrakt. Mest vellykket var Bergs gjendiktning av Kenny Rogers’ «Lucille» som ble til «Helén». For første og siste gang skrev også Berg sanger på engelsk, «When I Met Her» og «It’s Over».
Vei-viser var et møte mellom den «gamle» og den «nye» Stein Ove Berg, og artisten hadde et kremlag av musikere i ryggen: ►Svein Gundersen, Henryk Lysiak, Iver Kleive, Freddy Lindquist, Asa Krogtoft og Popol Ace blant dem. Ola Johansen var produsent. Vei-viser (1979) var en megetsigende tittel: Berg var trubaduren på turné som konstant hadde dårlig samvittighet for familien der hjemme. Ingen andre steder klarte han å få denne følelsen bedre frem enn på «Stine Maris vise» – Bergs kanskje vakreste vise, og den som best viser hans evne til å finne det verdifulle i det hverdagslige. Sangen «Farvel» avslørte at den samme mannen kunne være vemodig ved tanken på å forlate et spillested for å reise videre, mens «Willin’» var en usminket oversettelse av klassikeren til Little Feat. Albumet ble avsluttet med den brutalt ærlige «La meg være stille» – et oppgjør med alle tilhengerne som forlangte nye utgaver av «Manda morra blues». De fikk i det minste «Den siste visa» – den siste visen Berg leverte til Søndagsposten før Otto Nielsen gikk av med pensjon.
Stein Ove Berg var selv produsent på Egg (1980), et album der han for alvor sto frem som trubaduren som likte country. Sangene denne gang var en samling refleksjoner, både alvorlige og lett fleipete. Egget ble en metafor for kjærlighetssavn, noe som gikk som en rød tråd gjennom mye av innholdet. Eksempler er «Hvor er hu som kokte egget mitt for bløtt?» og «Du setter sjelden pris på lykke». Amerikaneren ►Eric Andersen deltok på gitar, mens Iselin Alme var korjente. Bergs periode på selskapet Talent ble oppsummert på samlingen Stein Oves beste i 1981, hvor også tre sanger fra Kommer nå var tatt med.
En ny platekontrakt med PolyGram avstedkom bare ett album; Bergtatt i 1981, produsert av Tore Syvertsen. Blant musikerne denne gang var nye folk som ►Marius Müller, Geir Langslet, Per Kolstad og ►Hilde Heltberg, noe som resulterte i et mer moderne lydbilde. Blant sangene var den kjente folkevisen «The Water Is Wide», som i Bergs versjon ble til «Det er for deg».
Berg trakk seg tilbake fra artistlivet tidlig på 80-tallet og valgte å bli lærer igjen for en periode. Frem til 1995 ga han bare ut to singler; «Turalu»/«Unger» i 1984 på selskapet Mariann, og «Vinter i sør»/«Livets glemte år» på sitt eget selskap Berg Prod. i 1986. Grunnen til at Berg trakk seg tilbake, var dels at det var dårlige tider for norske visesangere, og dels fordi et liv på veien hadde ført til overdreven bruk av alkohol. Først i 1995 vendte han tilbake, da med samlingen Årgangsviser, som inneholdt den nye visen «Nitimen på lufta». Og så raknet det. To år senere sto Berg frem og fortalte om flere års depresjon og angst, og misbruk av piller, dop og alkohol. Han ble frelst like før jul 1996, og tok seg deretter jobb på Ørjetun evangeliesenter i Drammen.
LO opprettet en kulturell hederspris i 2001, og Stein Ove Berg ble den første som fikk den. LO-sekretær Per Gunnar Olsen delte ut prisen og sa i sin begrunnelse at Berg gjennom sin allsidige viseproduksjon i hovedsak har skildret vanlige arbeidsfolks liv. Han brukte «Manda morra blues» som eksempel på ei vise som alle kunne kjenne seg igjen i. Utdelingen ble rundet av med allsang av den visa som Berg skrev spesielt for arbeiderbevegelsen 30 år i forveien; «Ta hverandre i handa og hold».
Tidlig i 2002 kom endelig Det jeg skulle ha gitt, Bergs første album på 20 år med bare nye innspillinger. Platen viste en gjenfødt artist. Mange av tekstene bar preg av hans kristne tro, men melodiene og stemningen var Stein Ove Berg slik de gamle tilhengerne kjente ham. Samlet sett var dette albumet hans mest gjennomførte siden Visa di. Blant høydepunktene var den kjente salmen «Lær meg å kjenne dine veie», som Berg fremførte i en country-drakt og derved klarte å gjøre til sin egen. Country-klassikeren «Will the Circle be Unbroken» ble til «Fins et lys», og Tom Paxtons «Ramblin’ Boy» til «Her er en sang» – sistnevnte en duett med ►Henning Kvitnes. Omslaget denne gang bar preg av artistens sterke bånd til sine forfedre og etterfølgere. Fire måneder etter utgivelsen ble Stein Ove Berg funnet død i sin leilighet. Han etterlot seg en viseproduksjon av imponerende høy og stabil standard.
Kommer nå (EMI, 1974)
Visa di (EMI, 1975)
La dette bli min sang (EMI, 1976)
Når dagen kommer (Talent, 1977)
Vei-viser (Talent, 1979)
Egg (Talent, 1980)
Stein Oves beste (Talent, 1981) samleplate
Bergtatt (NorDisc, 1981)
Årgangsviser (CNR, 1995) samleplate
Det jeg skulle ha gitt (Master Music, 2002)
Manda' morra blues – Stein Oves beste (Grammafon, 2004) samleplate
