Berglund, Kristin
Vokalist, gitarist og komponist fra Asker, f. 09.09. 1953. En av de få kvinnelige utøvere av blues i Norge. Kristin Berglund er også en habil gitarist som har utviklet en særegen stil gjennom flere års eksperimentering med åpne akkorder.
Berglund var tidlig aktiv i visemiljøet på hjemstedet, og hun deltok på visefestivalen i Haugesund i 1971. ►Lillebjørn Nilsen inviterte henne til å kore på sin første soloplate, og i 1975 var Berglund med på barneplaten Mine viser med Finn Andersen. Året etter laget hun albumet I blåtimen, hvor hun fremsto som et norsk svar på kvinnelige artister som Joan Baez og Joni Mitchell. Jan Schwarzott bidro med de fleste tekstene, mens melodiene var hentet fra så varierte kilder som Don McLean, Veronique Sanson, Joni Mitchell, Ivar Gafseth, Joan Baez, James Taylor og Berglund selv. Hun satte også melodi til diktet «Eg er kje eismall» av Aslaug Vaa. Produsent for platen var Svein Erik Børja, arrangør var Kåre Grøttum.
I 1978 fikk hun kontrakt med Talent Produksjon AS. Hun dro til USA hvor kremen av amerikanske studiomusikere stilte opp for å delta på albumet Long Distance Love. Blant dem var Mac Rebennack (Dr. John), David Lindley, Jim Keltner, Ian Underwood og Toto-medlemene Jeff Porcaro og David Hungate. Resten av albumet ble innspilt våren 1979 i Belgia, og produsent var Tom Patrick Salisbury. Låtmaterialet besto delvis av materiale som var skrevet spesielt for Berglund og delvis av gamle favoritter, så som tittelkuttet, som var hentet fra Little Feat. Resultatet var et album som minnet mer om Bonnie Raitt og Karla Bonoff enn den jordnære blues-jenta som Kristin hadde fremstått som på norske TV-skjermer. Albumet var tilegnet frontfiguren i Little Feat, Lowell George, som døde i juni 1979. Kristin Berglund inngikk et samarbeid med stavangerbandet ►Nurk Twins og fulgte opp med en norsk versjon av «I Don’t Want To Talk About It» («Nå må du snakke om det») på single i 1980, også denne produsert av Tom P. Salisbury. Deretter opphørte kontrakten med Talent.
Berglund gikk til Slagerfabrikken og fikk kontrakt på etiketten Desperado Records. Der ga hun ut en single med to kjente soul-låter: «When A Man Loves A Woman» og «It Ain’t Like That». Platen ble innspilt i Sigma Studio i Bergen med Kåre Kalvenes som produsent. Musikerne var Hans Petter Gundersen, Yngve Moe, Kåre Sandvik, Ole Hamre og Gunnar Bjelland – alle, med unntak av Bjelland, medlemmer av bergensbandet Rust.
Gjennom store deler av 80-tallet opptrådte Berglund sammen med ►Knut Reiersrud i en bluesduo, og sammen med Reiersrud og Carsten Loly i trioen Three For The Blues. Hun deltok på albumet Bluesmeeting In Chicago i 1983 med låten «True Love». Senere på 80-tallet tonesatte hun en rekke tekster av Halldis Moren Vesaas til et radioprogram. I 1995 deltok hun som komponist og tekstforfatter på samleplaten Kom ut og lek.
Først i 1999 vendte Berglund tilbake som aktiv plateartist med Rib Bone Of My Own, som musikalsk sett var en miks av amerikansk folk, blues og country. Alt materialet var egenkomponert og med engelske tekster. Produsent var Jeff Wasserman, og blant musikerne var Knut Reiersrud, ►Reidar Larsen og Harlem Spirit Of Love Singers. I kjølvannet av denne platen startet hun sitt eget Kristin Berglund Band. Hun ble hedret med bluesprisen på Notodden Blues Festival i 2000, og ble nominert til Spellemannprisen i klassen for blues i 2003 for albumet Where’s The Soul Gonna Go. På denne platen deltok Reidar Larsen og ►Bjørn Berge som gjesteartister. På CD-en Women Rocked At The Cradle Of The Blues (2004) har hun laget egne sanger som forteller livshistorien til flere av de tidlige kvinnelige utøverne innen blues.
I blåtimen (Philips, 1976)
Long Distance Love (Talent, 1979)
Rib Bone Of My Own (Blue Mood, 1999)
Where’s The Soul Gonna Go (Blue Mood, 2002)
Women Rocked At The Cradle Of The Blues (Naxos, 2004)
