D.D.E.

Heidundrende partyband fra Namsos, riddere av folkelig rock'n'roll, formidlere av et budskap som varsler fest til evig tid – et av Norges mest populære band gjennom tidene, og samtidig et av de mest utskjelte. Såkalt seriøse kritikere klør seg stadig i hodet over at flere hundre tusen nordmenn kjøper platene til D.D.E. og stiller opp på konsertene deres. For tilhengerne er forklaringen såre enkel: D.D.E. sprer glede, og de gjør det med en energisk iver som enhver kritiker kan misunne dem.

Historien om D.D.E. starter i 1984 med bandet After Dark, et populært band på festlokaler over store deler av Midt-Norge på midten av 80-tallet. I 1988 besluttet bandet å satse seriøst. De ville spille folkelig rock med trekkspill – slik Prudence hadde gjort – og de ville synge på norsk. Da hadde deler av originalbesetningen gitt seg, og disse seks begynte å jobbe med egne låter: Bjarne Brøndbo (vokal, trekkspill), Bård Jørgen Iversen (keyboard, trekkspill), Edith Flak (vokal), Knut Håvard Lysberg (trommer), Roar Alte (gitar) og Johan Midtgård (bass). Midtgård og Flak takket for seg etter et år. Ny bassist ble Frode Viken (som senere skiftet til gitar). Eskil Brøndbo (trommer) vikarierte for Lysberg mens han avtjente verneplikten, og kom senere inn som fast medlem da beslutningen om videre satsing ble tatt. Eivind Berre (bass) vikarierte for Alte mens han avtjente sin verneplikt, og ble senere fast medlem. Terje Tranås (keyboard, trekkspill) var med fra 1985 når han hadde tid (han spilte parallelt med Åge Aleksandersen), mens Arnt Egil Rånes (gitar, mandolin) kom inn i bandet senhøstes 1992. Da hadde også bandet staket ut sin musikalske stil og funnet et treffende navn: D.D.E.

Åge Aleksandersen må få mye av æren for at D.D.E. kom seg frem. Han hadde stor tro på gjengen fra Namsos, og var produsent for gruppens første innspilling, som fant sted sommeren/høsten 1991. Resultatet ble singlen «Flamma»/«Kvinnfolk (e det beste æ veit)», som ble lansert 18. januar 1992 på gruppens egen etikett Buy Buy Records. «Flamma» ble årets låt på Trøndertoppen, en avstemning på lokalsendingene til NRK Sør- og Nord-Trøndelag. Suksessen gjorde at selvtilliten steg.

Bandet fikk bidrag fra Distriktenes Utbyggingsfond for å finansiere innspillingen av neste plate, albumet Rai-Rai (1993). Produsent var Åge Aleksandersen. Samtidig tok gruppen kontakt med forfatter Idar Lind fra Otterøy utenfor Namsos. Han hadde bl.a. en uferdig tekst som Frode Viken satte melodi til. Resultatet ble «Vinsjan på kaia». Bandet dro til Sørlandet, hvor debutalbumet ble innspilt i løpet av to uker – i en liten hytte i Søgne utenfor Kristiansand. Helt på tampen av innspillingene fisket Frode Viken frem en ekstra låt han nesten hadde glemt: «Det umulige e mulig».

Det eneste D.D.E. manglet på dette tidspunkt, var platekontrakt. Ingen av de lokale plateselskapene i Trondheim ville satse på dem, og turen gikk dermed til Oslo, hvor fire selskaper ble besøkt: BMG, Stageway, Norsk Plateproduksjon og Tylden & Co. De tre første betakket seg, men Audun Tylden ringte entusiastisk tilbake og tilbød kontrakt. Rai-Rai ble lansert i april 1993 – til lunkne og negative kritikker (noe som skulle bli normalen for alle de påfølgende utgivelsene). Først etter en opptreden i Tore Strømøys TV-serie Go'fot på låven i NRK på sensommeren løsnet det. I løpet av det neste året gikk D.D.E. fra å spille for sju betalende i Rognan til å møte hysteriske tilstander på konsertene sine. Rai-Rai solgte til slutt 35 000 eksemplarer.

Før innspillingen av neste CD skiftet D.D.E. plateselskap. Det nystartede Norske Gram i Trondheim ga gruppen kontrakt, og Rai 2 ble innspilt i Studio Nova i Spydeberg – igjen med Åge Aleksandersen som produsent. Platen ble sluppet i september 1994, men ble møtt med samme nedlatende kritikker fra musikkpressen. Salget passerte til slutt 32 000 eksemplarer. Da NRK kom med en forespørsel om å gjøre konsertopptak av D.D.E., bestemte bandet seg for å benytte anledningen til å lage en live-plate. Opptakene ble gjort 16. februar 1995 på Bajazzo i Trondheim med Svein Gundersen som produsent. Menyen besto av sanger fra Rai-Rai og Rai 2, med unntak av «Ka e det du vil», som var en norsk versjon av Status Quo-slageren «Whatever You Want». Platen fikk tittelen Det e' D.D.E. og ble lansert i midten av mai. Etter litt TV-annonsering begynte det å ta skikkelig av. Plutselig visste hele Norge hvem D.D.E. var, og salget passerte til slutt 122 000 eksemplarer.

1996 ble det store jubelåret for D.D.E., med albumet Det går likar no og mer enn 200 000 tilskuere på de rundt 150 konsertene som ble holdt. Albumet ble innspilt i mars med Svein Gundersen som produsent, og utgitt måneden etter. Flere av gruppens mest kjente låter dukket opp her, så som tittelkuttet, «E6», og ikke minst den lett kontroversielle «Rompa mi». I slutten av juni fikk gruppen dobbelt platinatrofé for salget under en utendørskonsert i hjembyen Namsos. Salget av Det går likar no skulle til slutt passere 270 000 eksemplarer, og D.D.E. fikk utmerkelsen Årets Spellemann. Etter halvannet år på veien tok bandet en fortjent pause høsten 1997. Like over nyttår gikk turen tilbake til studio, der Svein Gundersen nok en gang var produsent for de sju festglade trønderne. Platen fikk den megetsigende tittelen Ohwææææh!!! og ble sluppet i april 1998. Salget passerte 82 000 før året var omme.

Julen 1993 holdt D.D.E. et juleshow på Central Hotel i Namsos. Fra 1995 av ble dette en årlig tradisjon, og etter hvert kom det en rekke egenkomponerte julesanger på repertoaret. Lysten til å lage en jule-CD meldte seg, så til å runde av årtusenet ble No e D.D.E. jul igjen! utgitt i november 1999. For første gang opplevde gruppen å få positive kritikker i hovedstadspressen. Det var spesielt «Englespællet» som ble nevnt, samt «Jul'kortet» der Frelsesarmeens Nasjonale Hornorkester deltok. På «Kanskje kjæm nissen» samarbeidet gruppen med Odd Børretzen, mens på den påfølgende juleturneen klarte de å få ►Knutsen & Ludvigsen til å delta som gjester. Juleplaten passerte 70 000 i salg.

NRK laget et dokumentarprogram under innspillingen av albumet Jippi i februar/mars 2000. Produsent var den samme som på juleplaten; Ingar Helgesen. Etter en noe uheldig turnéstart 16. mai i Stjørdal, begynte tabloidpressen å spekulere på om nedturen var begynt. Det var den ikke: da status skulle gjøres opp ved årets ende, hadde D.D.E. spilt for mer enn 150 000 nordmenn og solgt 52 000 av Jippi. Det var med hevede hoder at gruppen planla et nytt konsertalbum i 2001. Et par nye sanger skulle gjøre menyen litt mer spennende, men Frode Viken endte til slutt opp med nok materiale til å fylle en hel plate. Dermed gikk D.D.E. i studio i stedet. Vi ska fæst – aill' mot aill' ble lansert i april, etterfulgt av nok en landsomfattende turné for fulle hus. Albumet solgte mer enn 50 000 eksemplarer.

Tiårsjubileet i 2002 ble feiret med dobbel samle-CD og ny turné, denne gang med en liten forandring i besetningen: Terje Tranaas hadde valgt å gi seg etter ti år. I stedet for å erstatte ham, fortsatte D.D.E. som sekstett. På høsten kom Bjarne Brøndbo med sin første soloplate: Salmer på ville veier (Kirkelig Kulturverksted), en samling viser med religiøst tilsnitt. Før året var over, kom også boka om D.D.E. – Endelig vart det helg (Kagge forlag), skrevet av Ole Jacob Hoel. Året etter var gjengen på farten igjen med Vi e konga, nytt storsalg og flere utsolgte hus. Brøndbo hadde også en svært viktig rolle i Trøndelag Teaters store suksessforestilling i 2003, Purpur og gull – eller seksten sanger søker en historie av Hans-Magnus Ystgaard, en musikal basert på Åge Aleksandersens sanger. 2004 startet med at Bjarne ga ut sin andre soloplate, Purpur og gull (Norwave) basert på sangene fra forestillingen.

D.D.E. har solgt rundt en million plater, noe som setter bandet i en særstilling innen norsk pop. De har aldri lagt skjul på at de på plate og konsert forsvarer den norske festkulturen med alkohol og kribling i kroppen, men det er ikke bare derfor D.D.E. har klart å erobre så mange nordmenns hjerter. Hovedgrunnen er at de synger om vanlige folks hverdagslige gjøremål og interesser, og kobler dette med en lettfattelig musikkstil der de klarer å forene svettende rock med hjertevarm folkelig musikk.

Rai-Rai (Tylden & Co., 1993)
Rai 2 (Norske Gram, 1994)
Det e' D.D.E. – Det beste fra scenen (Norske Gram, 1995)
Det går likar no (Norske Gram, 1996)
OHWÆÆÆÆH!!! (Norske Gram, 1998)
No e D.D.E. jul igjen! (Norske Gram, 1999)
Jippi (Norske Gram, 2000)
Vi ska fæst – aill' mot aill' (Norske Gram, 2001)
Her bli det liv! De beste 1992–2002 (Norske Gram, 2002) dobbel samleplate
Vi e konga (Norwave, 2003)
Biografien er hentet fra "Norsk pop- og rockleksikon" fra Vega Forlag (2005). Redaktører for boken er Siren Steen, Bård Ose og Jan Eggum. Bidragsytere er Willy B, Arvid Skancke-Knutsen, Øyvind Holen, Svend Erik Løken Larsen, Vidar Vanberg, Marta Breen, Trond Blom, Eirik Kydland, Bård Ose, Siren Steen og Frode Øien. Boken kan kjøpes hos bokhandlerne eller bestilles direkte fra www.vegaforlag.no.
Del artikkelen på:
                    |     Mer

Åge Aleksandersen produserte D.D.E.s første CD ''Rai Rai '' (1993).

«Det går likar no» sang 200 000 tilskuere på 150 konserter i 1996, som ble det store jubelåret for D.D.E.

Teksten «Vi e konga. Vi e best av all. Det va vi som fann opp kruttet, og stod nærmast da det small»,viser at det er selvironi i den noe brautende tittelen ''Vi e konga'' (2003).

Fæst på lokale': D.D.E. startet 2001-turneen på Gimle samfunnshus i Selbu i Trøndelag etter utgivelsen av ''Vi ska ha fæst – aill' mot aill' '' (Foto: Thor Nilsen/Scanpix).


Legg til ny kommentar

Ingen lokale kommentarer er lagt til


Nyheter fra NBs notearkiv


For å bevare historiske data er MIC-sidene er inntil videre administrert av Aslak Oppebøen
aslak@musicnorway.no