deLillos
Popgruppe fra Oslo som i løpet av en 20 år lang karriere har markert seg som et av de beste, mest originale og viktigste navnene i norsk populærmusikkhistorie. I ►Lars Lillo-Stenberg har gruppen en komponist som evner å skrive troverdige og tidvis dypsindige tekster om livets labyrinter og trivialiteter, og kle dem i fengende melodier som når frem til et publikum som strekker seg over flere generasjoner. Med sine sanger har deLillos også klart å gjeninnføre allsang som et viktig innslag på konserter, og samtidig gjøre det naive til en kunstform.
Gruppen ble dannet høsten 1984 av Lars Lillo-Stenberg (vokal, gitar, piano). Han fikk snart med seg Lars Fredrik ►Beckstrøm (bass, vokal) og Rune Lindstrøm (trommer). De debuterte på plate i november 1985 med singlen «Johnny Fredrik»/«Fugl i bur» på etiketten Some People Are Ratz. I en tid da de fleste andre grupper satset på engelske tekster, vakte deLillos oppsikt med sin fengende pop/rock fremført med norske tekster. Enda mer oppmerksomhet fikk gruppen for det musikalske uttrykket – et minimalistisk, men samtidig fyldig lydbilde, anledet av en vokalist som sang på det mest dannete riksmål og med en høy tenor som minnet mye om Neil Young (for øvrig Lillo-Stenbergs forbilde).
Akkurat da det begynte å ta av, og gruppen ble tilbudt platekontrakt med Sonet, valgte Rune Lindstrøm å slutte for å vie sitt liv til hinduisme. Ny trommeslager ble Øystein Jevanord. Albumet Suser avgårde, innspilt sommeren 1986 med Jørn Christensen som produsent, ble hyllet som en milepæl i norsk rock ved utgivelsen i oktober. En samlet musikkpresse utropte Suser avgårde til årets beste norske plate. Mange av sangene har fulgt deLillos gjennom hele karrieren – blant dem «Min beibi dro avsted», «Suser avgårde alle mann» og ikke minst favoritten «Tøff i pyjamas» som senere er blitt brukt som tekstoppgave i norsk stil. Ironisk nok ble teksten skrevet av Lillo-Stenberg i en norsktime hvor han kjedet seg.
Det var ikke bare musikken som var historisk ved deLillos' første album, men også omslaget. Det viste et fotografi av Lillo-Stenberg og hans bestefar på tur i seilbåt en gang på 60-tallet. Fotografiet uttrykte nærhet, humor, stolthet og ærlighet, og sto i så måte i stil med gruppens musikalske og visuelle uttrykk. Dette var bare det første i en serie fotografier tatt av Lillo-Stenbergs mor Mette Lange-Nielsen, som skulle komme til å pryde mange av omslagene til deLillos. Allerede året etter ble et nytt foto hentet frem; denne gang lå tenåringen Lillo-Stenberg strak ut på stuegulvet med finstasen på og gitaren på magen.
Førsteopplaget av Før var det morsomt med sne (1987) ble presset på gjennomsiktig vinyl, og blant innholdet var en versjon av den gamle Melodi Grand Prix-slageren «S'il vous plait». Det var Per Lillo-Stenberg (far til Lars) som hadde komponert denne sammen med Sven Lange i 1961, og originalen ble spilt inn av Per Asplin►. Albumet introduserte også deLillos' andre låtskriver; Lars Fredrik Beckstrøm. Gruppen hadde nå to låtskrivere med hvert sitt særpreg. Beckstrøms styrke skulle bli novelleaktige, ofte absurde sanger hvor tekst og melodi ble bundet sammen til en original enhet som ofte overrasket lytteren. Hans første komposisjon på plate bar den treffende tittelen «For første gang». Produsent Jørn Christensen bidro med litt gitar på albumet.
Slik Suser avgårde var en milepæl, ble Hjernen er alene (1989) et monument. En bauta av en dobbel-LP (enkel CD) med 23 innspillinger som viste hele bandets spennvidde. En forsmak på albumet ble gitt ut i form av singlen «Kunstig og kulørt» i 1988, men innen resten av albumet ble spilt inn, hadde Øystein Jevanord gitt seg. Ny trommeslager ble Øystein Paasche. Den nye trioen tilbrakte to måneder i studio med produsent Jørn Christensen, og kom ut igjen med et album som satte en ny standard innen norskspråklig pop og rock. «Vår», «Sveve over byen» og «Den feite mannen» ble favoritter, men den store klassikeren var tittelkuttet. Gjennom tekst, melodi og et dramatisk arrangement klarte gruppen å beskrive Lars Lillo-Stenbergs følelse av angst og ensomhet etter tapet av moren. Han skrev teksten til «Hjernen er alene» som 19-åring på familiens landsted i Kjerringvik. De kjente og kjære omgivelsene fortonte seg plutselig som skumle og ukjente for ham, og siden ingen andre kunne begripe dette, kom Lars til den erkjennelsen at hjernen var alene.
Dette kuttet er deLillos' piece de resistance – selve befestelsen av Lars Lillo-Stenbergs geni som låtskriver og artist. Til og med omslaget (igjen et foto tatt av Mette Lange-Nielsen) fikk frem denne følelsen av ensomhet og savn: Familiens hund satt i husets inngangsparti og ventet. Albumet inneholdt også det første resultatet av samarbeidet mellom far og sønn Lillo-Stenberg, i form av den romantiske «Rendezvous». (Som en kuriositet kan det nevnes at alle de tre trommeslagerne i deLillos deltok på dette albumet: Avtroppende Øystein Jevanord på to kutt, førstetrommis Rune Lindstrøm som gjest på fire – pluss en lykkehilsen i form av «Mantra» – og nykommer Øystein Paasche på resten.)
Svett smil ble innspilt i St. Cyprien, Frankrike i april 1990. Gruppens medlemmer var selv produsenter, ved siden av Asle Karstad og Jørn Christensen. Det sentimentale tilbakeblikket «Da tier'n var gul» ble platens mest populære sang, mens «Stakkars Oslo» formelig skrek Neil Young & Crazy Horse i all sin decibeldrønnende tyngde. Det neste albumet, Varme mennesker (1991), inneholdt et nytt tilbakeblikk i form av «Nitten åttifire» – en ganske troverdig beskrivelse av tilstanden i huset hvor deLillos hadde sitt første øvingslokale. Platen ble produsert av deLillos i samarbeid med Kai Ø. Andersen. En rekke musikere deltok som gjester, blant dem Paolo Vinaccia, Håkon Graf, Joachim Nielsen (►Jokke & Valentinerne), Geir Sundstøl og Lars Lundevall. Sistnevnte ble innlemmet som fullverdig medlem av deLillos i løpet av 1991.
Gruppen var kommet til et veiskille sommeren 1993, da arbeidet med album nummer seks ble påbegynt. Selv om både Svett smil og Varme mennesker var kunstnerisk vellykkede, sto gruppen på stedet hvil kommersielt. Den neste platen ville bli et «være-eller-ikke-være» for deLillos. Sammen med produsent Kyrre S. Fritzner (fra ►The Rambelins) klarte gruppen å lage en ny popklassiker. Neste sommer ble den kommersielle laurbærkransen i deLillos' produksjon. Tittelkuttet ble en landeplage for flere generasjoner, «Glemte minner» var en klassiker fra far & sønn Lillo-Stenberg, og «Kokken Tor» (en sann historie om en tvilsom episode på et utested) gjorde deLillos til et rockeband som kunne erstatte Crazy Horse når som helst. Triumfen ble fullkommen da salget passerte 85 000, og gruppen omsider ble hedret med en Spellemannpris.
Neste trekk fra deLillos var en dobbel konsertplate, med dertil hørende TV-spesial på NRK1. Alex Rosén dukket opp som gjest på «Jonny Fredrik», og Rune Lindstrøm gjorde et fem-minutters comeback som trommeslager på «Avismannen». Flere opptak kom ut på EP-en Enda mere i 1995, og i 2001 kom noen av konsertopptakene også ut på DVD under tittelen Enda mere DVD. I 1994 ga deLillos også ut «Sne og is» på single og EP.
Deretter var det klart for et nytt mesterverk; den doble Sent og tidlig. Det skulle egentlig bare være en enkel CD, men etter hvert som sangene ble spilt inn, følte gruppen at det var riktig å bare kjøre på. Det doble formatet ga dem også muligheten til å inkludere innspillinger som ellers ville ha falt utenfor bandkonseptet, så som «Grål» og «God natt». Pappa Per bidro med fire tekster, deriblant til albumets mest kjente sang, «Smak av honning». Jørn Christensen vendte tilbake som produsent, i samarbeid med Lars Lillo-Stenberg. Også omslaget var noe utenom det vanlige; to CD-er pakket i hvert sitt pappomslag, med innerposer slik de gamle LP-ene ble servert. Duggfriske druer (blå og grønne) og fristende vin (rød og hvit) symboliserte platetittelen.
I pausen frem til neste album ga gruppen ut EP-en 1000 smil, der det i tillegg til en ny selvbiografisk sang ble inkludert noen konsertopptak – bl.a. en spesiell versjon av «Jeg vil ha en liten hund» – og to videoer. Odd Arve Hjørungdal deltok på tangenter. Stakkars var et mer ettertenksomt album, eksemplifisert av «Fullstendig oppslukt av frykt». Platen inneholdt også «Mor», der Lars Lillo-Stenberg sang åpent om sin avdøde mor. Og igjen var det moren som hadde tatt fotografiet som prydet EP-en Det var Stones, utgitt våren 1998. Denne hadde tre nye sanger og en remikset versjon av «Smilet til Cecilie» (fra Stakkars) med Joachim Nielsen som gjestevokalist.
Etter 13 år som plateartister var det endelig tid for en samleplate. Gamle sanger om igjen (1998) (tittelen tatt fra refrenget til «Neste sommer») inneholdt 18 gamle og én ny sang («Tyve null tre»), og hadde et omslag som gjenskapte fotografiet fra Suser avgårde. Forskjellen var at gutten på båten nå var en voksen mann, og at bestefarens plass var tatt av de tre andre medlemmene i guttens band. Paal Waaktaar-Savoy var produsent for den nye sangen.
I forkant av albumet Kast alle papirene (1999) kom EP-en Nå vil vi til Sverige, der deLillos harselerte med nordmenns higen etter berømmelse i utlandet. Omslaget viste et foto av deLillos på toppen av World Trade Center i New York. På denne EP-en debuterte også Lars Lundevall som komponist og vokalist med «Stjerne». Kast alle papirene ble utgitt elleve dager før det nye milleniumet, og tittelen var i seg selv en kommentar til det såkalt papirløse samfunn vi nå gikk i møte. Alle tekstene lå på CD-ROM – papirutgaven var inkludert på CD-en Nå vil vi til Sverige. Innspillingene var foretatt i løpet av to hete sommeruker med Jørn Christensen som produsent.
På tampen av 2000 presenterte deLillos tittellåten til NRKs ungdomsserie Fjortis. Gruppen selv dukket også opp i TV-serien, men låten «Kjærlighet» ble ikke utgitt offentlig – bare sendt til radiostasjoner. Det skulle gå to år frem til neste utgivelse; albumet Midt i begynnelsen (2002). I mellomtiden hadde medlemmene passert de 40, og Lars Lillo-Stenberg hadde vært gjennom en personlig krise. Dette kom tydelig frem på albumets åpningslåt; den nådeløst ærlige «Stum», der han sang om et samlivsbrudd. Hans ærlighet kom også godt frem på «En stefar» og «40 år», der han erkjente at 40-årene er ungdommens alderdom. Produsent Kyrre Fritzner fikk også frem de mer muntre sidene ved bandet, ikke minst i singlen «Vakre dager», som er det nærmeste deLillos er kommet en oppfølger til «Neste sommer». Rune Lindstrøm dukket nok en gang opp som gjestetrommis.
Senhøstes 2003 kom det en ny EP; Ikke gå. Tittelkuttet kunne tolkes på ymse vis, men tatt i betraktning komponistens opplevelser i forkant av utgivelsen, handlet den om savnet etter en spesiell kvinne. Atle Karlsen (fra ►DumDum Boys) var medprodusent og deltok på keyboard. EP-en inneholdt også to sterke sanger som var til overs fra Kast alle papirene: «Fange i ditt eget bur» og «Tidløs».
deLillos feiret sitt 20-årsjubileum som plateartister i 2004 med en serie gjenutgivelser og konserter. I tillegg til de nevnte platene, har deLillos i årenes løp deltatt på mer enn et dusin album med diverse artister. Blant disse kan nevnes Når nettene blir lange (1991), Med blanke ark (1994), Fi-fi dong (1995), Ellediller & krokofanter (1996), Perleporten (2000) og Buddy (2003). Lillo-Stenberg er også medlem av hobbybandet The Young Neils, der han utelukkende spiller Neil Young-låter sammen med Jørn Christensen, ►Per Vestaby og Palle Krüger. Lars Lundevall ga ut CD-en Days Of Fuzz i 2004 på Pilar/Sonet, under kunstnernavnet Mr. Smith.
Suser avgårde (Sonet, 1986)
Før var det morsomt med sne (Sonet, 1987)
Hjernen er alene (Sonet, 1989) dobbel LP
Svett smil (Sonet, 1990)
Varme mennesker (Sonet, 1991)
Neste sommer (Sonet, 1993)
Mere (Sonet 1994, ) dobbel konsert-CD
Sent og tidlig (Sonet, 1995) dobbel CD
Stakkars (Sonet, 1997)
Gamle sanger om igjen (Sonet, 1998) samleplate
Kast alle papirene (Sonet, 1999)
Midt i begynnelsen (Sonet, 2002)
