Di derre
Rockete visepopband dannet i 1992 av Jo Nesbø (vokal, gitar), hans bror Knut Nesbø (gitar), Marius Larsen jr. (bass) og Sverre Beyer, senere Espen Stenhammer (trommer). Brødrene Nesbø var begge født i Oslo og oppvokst i Molde, Larsen var født og oppvokst i Molde, mens Stenhammer var fra Harestua. I løpet av noen hektiske år midt på 90-tallet gikk Di derre fra å være et kultband til å bli allemannseie – alt på grunn av en sang om jenter.
Di derre begynte som et slags husband på Café Felix i Oslo tidlig på 90-tallet. Navnet var en treffende parodi på det mest brukte utsagnet i en plateforretning: «Jeg skulle hatt en plate med de derre, du vet». Bandet fikk kontrakt med Sonet i 1992, og debuterte på plate året etter. Den første platen – som selvfølgelig fikk tittelen Den derre med Di derre – inneholdt Nesbøs hyllest til «Børs café», en brun restaurant i Bergen han frekventerte under sin studietid ved Norges Handelshøyskole. Den mest kjente sangen, «90-metersbakken», var første eksempel på hvor elegant og fengende Nesbø klarte å koble sine to store interesser; musikk og sport. Produsenter var Geir Sundstøl og Kai Robøle, og blant medhjelperne i studio var Sundstøl, Lars Jones og Tim Scott McConnell. Platen ble møtt med store ovasjoner i musikkpressen. Til tross for dette, stoppet salget på 5000 eksemplarer – i første omgang.
Plate nummer to, derimot, ga Di derre det gjennombruddet de ventet på. Det begynte dårlig da ukebladet Kvinner og Klær truet med søksmål for å få gruppen til å forandre albumets tittel – som opprinnelig var Kvinner & Klær. Platen ble trukket tilbake og gjenutgitt som Jenter & Sånn. I mellomtiden hadde radiostasjoner over hele landet tatt sangen «Jenter» til sine hjerter, og den hyppige spillingen førte til kjempesalg av albumet. Det solgte til slutt over 190 000. Om ukebladet Kvinner & Klær også økte salget sitt, vites ikke. Men Jenter & Sånn inneholdt en serie sanger som for lengst har plassert seg i den eksklusive rekken av norske pop-klassikere. Blant dem «Ba-ba-ba» og «Rumba med Gunn (1-2-3)». Produsent var Kai Robøle, og viktige medspillere var Geir Sundstøl (gitarer) og Tim Scott McConnell (flere gitarer). I kjølvannet av suksessen ble gruppens debutplate relansert i 1995.
Mens Jenter & Sånn hadde vært «elleve sanger om kvinner og én om jakka mi», var Gym en slags temaplate med mimring over sportshelter fra 70-tallets skoletid, blant dem skøyteløperen Erik Vea, som selvsagt fikk sin egen sang. Tabloidpressen godtet seg over at Gym ikke oppnådde samme astronomiske salgstall som Jenter & Sånn, og at Di derre møtte et og annet glissent besøkt konsertlokale. Gym gikk likevel unna i 50 000, og ble det tredje mest solgte norske album i 1996. Slå meg på kom i 1998, og var nok en solid samling fengende låter som solgte rundt 50 000 eksemplarer. Kai Robøle var som vanlig produsent.
Di derre holdt deretter en lav profil, men med en og annen konsert med Lars Jones (gitar) som ekstra medlem. Knut Nesbø ble sportsjournalist i NRK, Espen Stenhammer lærer i musikk, og Jo Nesbø er en av Norges mest leste og anerkjente forfattere. Han debuterte som soloartist på plate i 2001 med Karusellmusikk, hvorfra «Håp» ble en ny favoritt.
Den derre med Di derre (Sonet, 1993)
Kvinner & Klær (Sonet, 1994) senere utgitt som Jenter & Sånn
Gym (Sonet, 1996)
Slå meg på (Sonet, 1998)
