Olav Anton Thommessen 60 år
I sitt sekstiande år meiner Olav Anton Thommessen det byrjar bli ein slags balanse i tilveret. Ikkje nødvendigvis avdi han trivest med denne alderen – men han meiner den stemmer betre med den personen han er. Den, ifølgje han sjølv, mildt oppgitte komponisten, har gjennom åra gledd mange med sine fyndige utsegner og overveldande assosiasjonsrikdom. Han har vidare vore med på å utdanna opptil fleire generasjonar norske komponistar — og har ikkje minst ei verkliste bak seg som involverer musikkdramatikk, gigantiske orkesterverk, kammermusikk med meire. 16. mai fyller komponisten 60 år, og Ballade har intervjua jubilanten i høve dagen.
Av Ida Habbestad
På musikkloftet til Thommessen finst ei musikksamling som overgår dei fleste. Frå eg har innteke sofaen og til ettermiddagens første musikkeksempel er på plass, går det omlag 4 minutt - og eg får i eit glimt sterke assosiasjonar til radiominne frå barndomen, med tilsvarande lytting til musikk og med kommentarar frå nettopp dette loftet.
Ouverture i 5/8-takt
Det i augeblinken avspelte eksemplet er resultat av mitt spørsmål om ei framføring laurdag, av ”Phantom of Light” med Ernst Simon Glaser og Kringkastingsorkesteret. Thommessen tykkjer ikkje det er noko særleg til emne - han ynskjer heller å fortelja om eitt av dei øvrige verka på programmet: Reichas ”Ouverture i D”.
- Det som er morsomt, er Reicha-overtyren. Jeg kan ikke skjønne at dette ikke har vært en orkesterhit, når man tenker på hvilken tid den kommer fra. Det spesielle er at stykket, som er skrevet i 1823, går i 5/8-takt! Det må være et av de første stykkene som går i denne taktarten, seier Thommessen:
- Det er et helt utrolig stykke! Har du lyst til å høre hvordan den begynner?
Så er ein i gang, og Thommessen fortel om Reicha som underviste såvidt ulike komponistar som Franz Liszt, Charles Gounod, Caesar Franck og Hector Berlioz:
- Han var åpenbart ikke særlig dogmatisk hvis du tenker på hvor forskjellige elevene hans var. Det er sånn man skal undervise i komposisjon: han må ha vært en god lærer som kunne få fram så forskjellige typer.
Volumet på samtalen stig etterkvart som ouverturen no spelast for fullt over høgtalarene, - med Thommessens entusiastiske latter og kommentarar (”Ække den rar, kanskje?”) — og dertil formidling av sin overveldande kunnskap og oversikt kring nær sagt heile det klassiske repertoaret. Han fortel om grunnlaget for samansetjinga av laurdagens program - den tydelige samanhengen mellom Beethoven (som er representert med ”Eroica-symfonien”) og Reicha. Han peikar på likskapstrekk mellom ouverturen og Scherzo-satsen i Eroica, med det til skilnad at Scherzoen går i 6/8-takt, medan Ouverturen går i 5/8.
- Og det var noe Beethoven bare ikke drev med! Men mange av de tingene som Beethoven gjorde, var nok inspirert av Reichas eksperimenter, seier Thommessen.
Dristige komponistar
Det framgår av samtalen at Reicha må ha vore ein langt meir betydelig komponist enn dei fleste er medvitne om. I tillegg til å vera den første vestlige komponist som tok i bruk 5/8-takt, var han òg den første som nytta blåsekvintetten som besetning, og han sto vidare for ein heil del andre radikale utspel:
- Reicha var et godt forbilde, fortel Thommessen. - Han ble en slags motvekt mot den tyske måten å undervise i komposisjon - på den tiden da man skulle skrive Bach-fuger. Og han skriver fuger, men de er absolutt ikke Bach-lignende fuger. Elevene hans ble dristige komponister - de turde å prøve ut mange av de eksperimentene han gjorde. Han har for eksempel et stykke som heter ”Sfærenes harmoni”, for strykeorkester, kor og 8 pauker - å ha akkorder i pauker på den tiden - det var en helt crazy ide! Men i sitt ”Requiem” bruker så Berlioz et orkester av 8 pauker som spiller akkorder, der kan du se!
- Og så har han skrevet noen virkelig interessante stykker, for eksempel ”Quator scientifique” – en vitenskapelig strykekvartett! Går det an da? ... Den har jeg virkelig lyst til å høre!
Designerbabyen
Dette er altså omlag det ein kan få ut av Thommessen om ”Phantom of Light”. Ein ting kan han likevel føya til, nemleg at verket er utgjeve på bursdagen hans, 16. mai — og det leiar samtalen i retning det foreståande åremålet.
- Jeg tror jeg var designerbaby, fortel Thommessen.
- Jeg er helt sikker på at mine foreldre ville jeg skulle komme 17. mai 1946, etter andre verdenskrig. — Men så klarte jeg ikke en gang det, og det brukte de imot meg resten av livet!
Men no vert du altså 60 år.
- Gjør jeg det?
Det høyrest ut som du ikkje er heilt nøgd med det?
- Du vet, det veldig kjente bildet av Grieg som feiret sin sekstiårsdag på Troldhaugen? Så står han der ute i haven og ser forferdelig gammel ut.. Men han hadde jo bare en lunge, da. Jeg tenkte Gud, altså.. Hvis man ser sånn ut... Jeg ser jo ikke meg selv utenfra, jeg. Men på den annen side – jeg er født som sekstiåring, jeg har alltid vært gammel. Så nå er det en slags balanse i det.
Ein balanse?
- Jeg har alltid vært litt livstrett, litt oppgitt — mildt oppgitt.
Kva er du oppgitt over?
- Å Gud, hvor skal man begynne? Spesielt nå, - stakkars dere som skal få finne ut hva som hender i Iran - det er vanvittige tider. Vi trodde i 60-årene at alle skulle komme sammen, make love and peace og sånn. Så ser man hva som har hendt, det er snarere tvert i mot - vårt lille prosjekt var ikke akkurat så vellykket.
- Vi trodde vi var i majoriteten da vi var studenter, men det viser seg at det var en knøttliten gruppe som var hippier. Store studentgrupper var imot det. De innkalte The National Guard, som var statspolitiet, og i Texas var han vemmelige presidenten vi har nå, han var en av soldatene som gikk inn i universitetsområdet for å stoppe demonstrasjonene. Og Dan Qayle som var visepresident for den første Bush, var også på den andre siden.
- De skjøt fire studenter i nabouniversitetet vårt – så det var ikke noe love and peace der heller. Så fikk vi Nixon... Og nå ser man hva man har fått, hjelp, altså!
Å koma heim
Etter dette høvevis heftige utbrotet, bør opplysast at Thommessen har tilbrakt store deler av livet sitt i utlandet - med oppvekst mellom anna i Tyskland og England, samt studietid i USA, Polen og Holland. På kva måte har dei mange åra i utlandet påverka deg?
- Det er et godt spørsmål. For meg var det kanskje like viktig å komme hit — å få bli et sted, var noe nytt. Å flytte rundt slik, gjør at man setter pris på å være et sted og få gode venner, - jeg har fått massevis av hyggelige venner av å være lærer. Vi er så heldige på musikkhøgskolen at vi får bestandig nye venner. Vi har til og med en opptaksprøve for å finne ut om de er noe ordentlig!
Som skole må man følge med i timen
Thommessen har undervist ved musikkhøgskulen sidan oppstarten i 1973 – og følgt fleire generasjonar av komponistar i landet. Kva tankar har han om komponistutdanninga i dag?
- Jeg har ikke fulgt med i klassen i det siste, jeg bruker blyant og papir fremdeles, – og det betyr at jeg har ikke så mye å tilføre studentene lenger. Det skulle bare mangle, etter å ha vært der i 32 år, — det blir godt å få meg vekk, så man kan gi stillingen til noen som kan noe!
Thommessen har tydeligvis ikkje høge tankar om seg sjølv som ein moderne pedagog. Men det er stor skilnad på den enkelte person og på skulen som institusjon, meiner Thommessen:
- Man må følge med i timen som skole. Det at ikke jeg har gjort det, betyr ikke at skolen ikke må - det er veldig viktig. Skolen forandrer seg nå. Det blir et hamskifte hvert 30 år på musikkhøgskolen, det er som en slange. Vi ble jo ansatt samtidig, og nå går en stor gruppe av oss av.
Kva konsekvensar trur du det vil få?
- Vi snakker jo om hva som skal skje på komposisjon. Det er mange utfordringer nå, med for eksempel folk som ikke kan noter, men som komponerer, - hvordan skal man få dem inn i skolen, når man ber dem om å spille piano og ta diktat? Det er klart at ting må forandre seg for å få studenter, men samtidig må vi også få folk som har en mulighet til å fungere.
Vonleg er det òg snart klart for nye retningar ved komposisjonsutdanninga, meiner Thommessen:
- Veldig mange av utdannelsene på musikkhøgskolen er siktet mot et bestemt yrke, orkestermusikere, for eksempel, mens komposisjon har vært åpent. Nå er det to potensielle yrker som utkrystalliserer seg. Det er et økende behov for mennesker som kan undervise i komposisjon, og så er det filmmusikk som det nok alltid kommer til å være behov for. Jeg har sammen med mine kolleger i årevis prøvd å jobbe for en komposisjonspedagogisk linje og en musikk- og medialinje, og endelig virker det som de kanskje kommer i gang.
Thommessens inspirasjon av det gamle
Det er òg på sin plass med nokre linjer om Thommessen som komponist. Mitt møte med Thommessens musikk, er hovudsakleg gjennom dei verka som er inspirerte av tradisjonsverk. Kva ligg til grunn for denne hangen til å kommentera eldre verk?
- Det er viktig å kommentere, men enda viktigere å ha en bevisst holdning til hvorfor man gjør det - og ikke sitere på en holdningsløs måte. I kantaten jeg skriver nå, bruker jeg ”Ja vi elsker” og ”Lux Illuxit”, jeg har vevet dem sammen til en enhet. Det går an - det er bare ingeniørarbeid å få dem til å passe sammen!
- Når man lager noe, prøver man å analysere den fysiske rammen rundt stykket, - hvem som skal høre på det. Det er derfor jeg har brukt metakomposisjoner, for å prøve å lage musikk som er tilsiktet konsertsalen, til det vanlige konsertpublikummet og ikke ny musikk-publikummet. Men det er bare en tredjedel av mine komposisjoner som er slike metamusikalske prosjekt.
Og dei andre då?
- Da jobber jeg med en egen, mer rendyrket stil og egne kompositoriske problemstillinger, som for eksempel formproblemstillinger og besetningsmessige problemstillinger. Den tonale musikken blir ikke borte i min stil, men blir satt i et slags relieff, eller i hermetegn om du vil.
- Og så har jeg vært veldig interessert i musikkdramatikk. Det har også vært vanskelig å få til i Norge, men nå har man jo fått til operatoriet. Situasjonen bedres, og det er bra. Men det er også sånne fryktelige farer, så vi må være veldig på vakt!
Kva då?
- Nei, det er jo dette angrepet på profesjonelle kunstnere som man begynner å se at Arbeiderpartiet får til. Hvis Arbeiderpartiet bruker dette som et slags populistisk frieri, åpner det for den neste regjeringen, som sikkert blir en ren Fremskrittspartiregjering, til å fjerne alle profesjonelle kunstnere.
- Kunst skal bare være ”morsom-hobby”, det skal være en ekstrating man gjør på fritiden. Selve det profesjonelle kunstlivet er truet med dette. ”Norge trenger ikke egentlig kunstnere”, kan de argumentere – ”vi kan kjøpe inn amerikanske serier, det er ikke vits å produsere noe selv”. Det er veldig farlig.
Ein blomst på samfunnet
Thommessen har komme inn på ein viktig og vanskeleg større debatt. Kunstnarane sin evige kamp for å forsvara sin eksistens - til tross for at mange av dei smale kunstnarlege uttrykk ikkje er i stand til å stå på eigne bein, nytteperspektivet - og så bortetter.
- Vi kommer fra en tradisjon som aldri har finanisert seg selv. Kultur har vært en slags blomst på samfunnet. Dersom man hadde tenkt merkantilt gjennom historien, så hadde ikke kulturen eksistert. Og det er veldig rart: det er nå som vi egentlig har infrastrukturen i orden at vi plutselig får slike holdninger.
- Man tror at Idol er målet med å være kunstner, den kommersielle berømmelsen. I stedet er man nødt til å tenke på hvilken hensikt man har, hvorfor man driver med det man gjør.
Kva er målet med å vera kunstnar for deg?
- For meg? Det er vel å prøve å være en slags formidler av opplevelser til andre. Det er som å lage film, å lage en opplevelse som kan huskes og gjerne utfordres.
Men dei meir kommersielt baserte artistar lagar jo òg opplevingar?
- Men det er totalt uforutsigbart, det som jeg kommer med. Det er mange mennesker som liker å oppleve det samme hele tiden, - jeg liker å oppleve noe nytt. Det nye kan ofte være mislykket, men det kan også være vellykket og interessant. Det å konfronteres med noe nytt som man ikke har hørt før, det er dét jeg synes er spennende.
Kor mykje av din person trur du ein finn att i din musikk?
- Jeg tror ikke man kan skille mellom personen og musikken i det hele tatt. Men vi er forskjellige,det er viktig. Stravinskij, for eksempel, opplevde mange personlige tragedier, og man ser ikke noe av det igjen i musikken. Mens hos Tsjaikovskij, med alle hans nevroser, ser man alt sammen. Det at man ikke ser Stravinskijs personlige liv direkte, betyr ikke at det ikke er Stravinskij, - det var slik han taklet det - han satte opp en mur og kjørte videre. Det er veldig personbestemt dette, og det er det en del av komponisisjonsstudiet skal være, at man finner ut hvem man selv er, så man ikke poserer, - for det blir falskt og fælt.
Allmennkringkasting og likegyldighet
Thommessen har òg tankar kring mediene og det manglande fokus på kunst og kultur - som det og har vore sett søkelys på den siste tida (mellom anna gjennnom den nyleg avholdte debatten i regi av Norsk Tonekunstnersamfunn):
- Allmenkringkastingstanken i NRK har blitt et desperat forsøk på å komme de kommersielle kanalene i forkjøpet. De tror at for å rettferdiggjøre lisenskanalen må de gi det samme tilbudet som de kommersielle kanalene, men før, og det fører til at alle kanalene er helt like. Jeg sitter og ser gjennom Programbladet, og jeg krysser kanskje ut to eller tre programmer i uken, som det er verdt å se - og det er ikke sikkert det er på noen av de norske kanalene! Det er nesten godt gjort - at man kan lave så mye uinteressant.
- Det er ikke allmenkringkasting etter min mening. Vi trodde lisensen nettopp var til for at man lavet noe som komplementerte de kommerselle kanalene. Tenk på hvordan TV2 har blitt, - da de fikk konsesjon var det for at de skulle produsere programmer for minoriteter og barn! Har de gjort det? Ikke i det hele tatt, og ingen følger opp. Det er så slapt! Kanskje det er prisen for demokratiet at folk blir totalt likegyldige?
Thomessen er oppgitt - men, berre mildt.
- Det er triste greier... Men det er jo mye som er positivt også! Det er mye å ta tak i for unge mennesker - det er masse å gjøre enda. Men det var mye å gjøre da jeg var ung også. Vi var med på å opprette komposisjonslinjen og den norske musikkinformasjonen, og generasjonen etterpå har fått til operatoriet og mange andre infrastrukturer som etterhvert er på plass - man etterlater situasjonen bedre enn den var.
- Man må bare virkelig skjønne at det går ikke av seg selv!
Ballade gratulerer den foreståande jubilant!
I inneverande år vil det vera fleire framføringar av Thommessen. Av dei førstkomande konsertar kan nemnast: Superlørdag 6. mai, i Universitetets Aula, med framføring av ”Phantom of Light”. Og to konsertar under Festspillene i Bergen, 27.-28. mai.
