Fra Oslo til Lower East Village - og tilbake
I 1998 tok Eivind Opsvik kontrabassen under armen og forlot Oslo til fordel for New York. Syv år senere er han et av de største navnene innenfor europeisk jazz i New York og har flere band og plateprosjekter enn det går ann å telle på ens hender og tær. Ballades egen "onkel reisende mac", Lars Finborud, møtte Opsvik i Lower East Village. Her ble det snakk om hans nye plate med Aaron Jennings, samarbeid med Håkon Kornstad og hans kommende Skandinavia turne i Mai. Pluss gode råd fra jazz-nestor Ornette Coleman.
Av Lars Finborud
Lower East Village, New York. Eivind Opsviks "nye" hjemby - i alle fall siden 1998. Utferden fra gamlelandet har båret frukter for den unge bassisten - undertegnede ba han begynne med å fortelle om det siste året. Hva har skjedd i NY i 2006?
- 2006 har vært ett bra år så langt, det har gått fort, konstaterer Eivind Opsvik:
- Jeg er involvert i band og prosjekter som alle fyller en rolle i mitt musikalske behov; fra fri improvisert trombone og bass duo, til jobbing med innspiling og eksperimentering på kammerset, til frijazz, til ganske gjennom komponert musikk til eget band/ låter til bass og så jobber jeg med singer/songwriters og mer til. Var også nylig i studio med masse venner og spillte inn låter av Black Sabbath, vi prøvde å finne “the missing link” mellom fri jazz og tidlig heavy metal, og det gikk over all forventning. Alt er jo egentlig bare ett ønske om å lage bra musikk, og bra musikk er jo som vi vet så mangt.
Fløyel Files
Du har også gitt ut CDen Fløyel Files sammen med Aaron Jennings på NCM East Records nylig?
- Jeg traff Aaron Jennings ganske raskt etter at jeg flyttet hit på slutten av nitti-tallet, jeg spilte i trio med ham og han skrev merkelige kule later - en slags catchy tolv-tone country-musikk. Han hadde også en unik gitar-stil. Jeg har vært fascinert av lyd og innspilling helt siden jeg brukte mesteparten av tenåra eksperimenterende med en Tascam 4 spors kassett-opptaker, så da Aaron og jeg begynte å spille duo med elektronikk, computere og bokser inni bildet, føltes det nesten som en videreføring av ting jeg drev med på 80- og 90- tallet; forteller Opsvik:
- De siste tre-fire åra har vi jobbet mest som et "hjemmestudio prosjekt”. Etter at Fløyel Files var ferdig høsten 2004, har vi gått mer i en akustisk retning; mye gitar, banjo, kontrabass, lap steel, live trommer, vokal osv. Vi har en ny plate klar snart, lover bassisten, før han forteller om de kommende Norges-planene:
Tilbake til Oslo
- Vi skal også spille på årets Oslo Jazz Festival, så nå er utfordringen å presentere utallige spor med lyd med en duo uten å være altfor avhengig av laptops og liknende. Vi vil prøve å ha så mye live-følelse som mulig, for meg må det helst være et element av improvisasjon inne i bildet. Det er fort gjort at det ser ut som man sitter på scenen og sjekker email…det er jo de som gjør bra show kun med laptop, men det overlater vi til de som virkelig kan det.
Tony Malaby er et annet navn som også dukker opp i de fleste sammenhengene du opptrer i?
- Tony Malaby har etterhvert blitt den saksofonisten jeg jobber mest med; jeg syntes han er en fantastisk musiker, veldig egenartet. Han kombinerer frijazz- innfalsvinkelen og energien med en veldig sterk melodisk sans, så han har vært perfekt for mitt band og bidratt sterkt til det lydbildet vi har i dag. Jeg spiller også med Tony i fri impro-trioen Tone Collector, i Kris Davis sitt band (en pianistinne og komponist fra Canada Red anm) og også i Tony's eget nystartede band Paloma Recio, forteller Opsvik, før han forteller om et annet talent han liker å arbeide med:
Kornstad-samarbeidet fortsetter?
- Jeg så deg og Håkon Kornstad på Nublu i East Village i fjor sommer. Da pratet du om at det kunne bli noe mer ut av det?
- Kornstad har vært en god del i New York over de siste tre fire åra, da jeg har ordnet en del jobber. For oss begge så er nok dette samarbeidet det mest jazzige prosjektet vi har for tiden, et slags kose-hobby-prosjekt. På jobbene har vi gjort Monk og Ornette låter, men mer og mer Håkons og mine låter, en god blanding. Vi har som regel hatt med trompetist Russ Johnson og trommis RJ Miller. RJ er 21 og har veldig hipt beat, ikke flashy i det hele tatt, men det groover. Dette bandet skal faktisk spille på årets Oslo Jazz. Og det er mulig Håkon kommer over til NY en tur før det, vi har planer om å gjøre en skive med live og studio innspillinger fra forskjellige annledninger og skal ha med Raoul Bjorkenheim som gjeste guitarist som mange kanskje kjenner fra Scorch Trio. Det kan bli en kul kombinasjon.
Til Skandinavia med Overseas
Du skal ut på en Skandinavisk turne i Mai med Overseas bandet?
- Ja jeg har fått snekret ihop en liten Skandinavia-turne, fem jobber alt i alt: To kvelder i Stockholm, Kampen Jazz i Oslo, NattJazz i Bergen og så avslutter vi i Købehavn. Jeg gleder meg til det, første ordentlige turne jeg gjør med eget band for det er ikke så lett å få til noe når man ikke har støtteordninger i ryggen sånn som i Norge. Jeg har med meg mitt faste band og vi kommer til å spille låter fra mine to første skiver pluss endel nytt stoff.
Og så er det rett i studio for å spille inn ny plate med Overseas?
- Det blir antageligvis ny plateinnspilling kommende høst, jeg har mange ideer, det gjelder bare å få ordnet og samlet dem i en retning. Jeg har hørt mye på Brian Eno i det siste og har skrevet en del mer ambiente ting, hvor hver musiker spiller små melodiske eller rytmiske ting i hvert sitt tempo uten å prøve å følge hverandre. Det har funket, så kanskje jeg velger å rendyrke den retningen, har også ideer på måten det skal spilles inn på. Jeg er lei av den klinisk perfekte lyden som ofte blir skrudd på jazzskiver, veldig lite liv og sprut der. Vi får se hva det blir til, gøy blir det ihvertfall, tror Opsvik.
Sjangerblandingens velsignelser
De siste årene har alt som kan krype og gå av musikalske sjangere fått en kommerisell revival mens jazzen kommerisiellt har ligget i status quo - med unntak av noen New Age tendenser og andre hederlige unntak. Tror du på en ny kommersiell jazz-revival?
- Helt siden jazzen ble for komplisert for menigmann på midten av 40-tallet med bebopens inntog, så har jazz vært en musikkstil stort sett for de spesiellt interesserte. Det vil den nok fortsette å være; men jeg ser tendenser nå til at den ganske store andel av genuint "musikkinteresserte" er mer åpne for hva som skjer innenfor jazz og improvisert musikk, sier Opsvik. Han har tro på den sjangermessige krysspollineringen man ser i dagens musikkliv.
- Åpenheten mot jazz tror jeg er en naturlig konsekvens av at influenser som indie rock, death metal, electronica, samtidsmusikk og masse annet blir mer hørbare og en velintegrert del i mye av dagens jazz. Dette gjør musikken mer ekspressiv og utadvendt, så flere kan relatere til den uten at det på noen måte blir mer glatt. Snarere tvert imot.
- Når man hører på musikk som er populært blant mange musikkinteresserte - f.eks innenfor indie rock - så er det ofte veldig eksperimentelle og "ute" ting, så folk flest er åpne, men jeg tror enkelte er redde for jazz fordi de tror de må forstå den. Det er nok sant at det finnes mange bedrevitere innen jazz miljøet, men jeg tror man kan nå ut til dette publikummet med mer ekspressivitet og energi i motsetning til en mer intellektuell og teknisk innfallsvinkel. Jeg tror kanskje ofte at jazzmusikere har en tendens til å fokusere for mye på instrumentet sitt og solistiske ting, istedenfor på musikken som helhet, tror Opsvik.
Tips fra Ornette
- Jeg har en venn som har mye kontakt med Ornette Coleman, og en av de tingene Ornette er klar på er "the smaller the instrument, the bigger the music". Ikke i fysisk forstand selvfølgelig, men jo mindre man fokuserer på teknikk og teori osv., jo bedre musikk. Jeg tror han er inne på noe der...
Eivind Opsvik Overseas spiller på kampenjazz i Oslo på Onsdag 24.Mai og på NattJazz i Bergen på 25.Mai
