Juster, Leif
Leif Normann Juster (eg. Nilsen), 14.02.1910–25.11.1995, sanger, skuespiller og teatersjef. Juster debuterte i februar 1928 på Chat Noir i lystspillet Erotikk og Avrustning. Samme år debuterte han som plateartist, med ►Lalla Carlsen og hennes familie i «Amerikabåtens hjemkomst julaften». Han var elev på Det Nye Teater fra 1929, og spilte mindre roller i drøyt 25 oppsetninger frem til 1933. Første gang han ble lagt merke til som komiker, var i Chat Noirs Høstrevy i 1930, der han med sin lange, ulenkelige skikkelse kom inn som kong Haakon, og klarte å sette salen i kok med sin ene replikk: «Og herved erklærer jeg denne udstilling for aabned!» Han filmdebuterte i Op med hodet (1933). I 1934 ble han engasjert av ►Victor Bernau og ►Einar Rose til deres Scalateater, der han slo igjennom i Vi har den ære året etter, med et ellevilt stumnummer som målmann, og duetten De to Nilsens (►Finn Bø) sammen med debutanten ►Arvid Nilssen. På Chat Noir fra 1936 utviklet han sitt mangeårige improviserte samarbeid med Einar Rose som Just og Dust, som også ble landskjent gjennom radioen. Ordentlig grammofondebut ble det også i 1936, oppført som refrengsanger Leif Just-Nilsen på «Ola Oppigarn's rheinlender»/«Bestemors masurka» med Lindys kvartett.
Han het Juster fra 1937, og var etablert som Chat Noirs uberegnelige og ulenkelige klovn da han igjen var kong Haakon, nå mot Lalla Carlsens dronning Maud i «Lambeth Walk» i revyen Korken smeller (1938). I Tenk på noe annet (1940) lanserte han «Swingvisa» (tekst ►Bias Bernhoft/Arild Feldborg), som han gjorde på plate samme år, og som senere er mer kjent som «Swingdilla». En annen grammofonsuksess fra samme året er «Den fåkke du» (Bernhoft/Feldborg)/«Idealet mitt» (►Arne Svendsen). Han var tillitsmann for Chat Noir-skuespillerne da han ble satt på Møllergata 19 av nazistene i for en kortere periode under skuespillerstreiken i 1941. Samme år fikk han det store gjennombruddet på landsbasis i filmen Den forsvundne pølsemaker. Sangen «Pølsemaker, Pølsemaker» ble en landeplage av dimensjoner. Suksessen ble fulgt opp med Det æ'kke te' å tru (1942), der han sang Arild Feldborgs «Vær glad for det lille du har», som han også gjorde på plate, koblet med sin egen versjon av «Sykkelvisa» fra En herre med bart.
I september 1942 åpnet han Edderkoppen på St. Olavs plass med revyen Saker og Ting og visene «En moden herre» (Harry Larsen/Per Kvist) og «Pramhusbesidderen» (Leif Juster/►Per Kvist). Han hadde stor suksess i krigsårene, bl.a. med «Byttingsrud» (►Arild Andresen/►Sverre Bævre) og «En glad gutt» (Harry Larsen/Per Kvist) i Sett i gang (1943). Han gjorde også noen få innspillinger, «Problemet» (m/►Kari Diesen)/«Stompen min» av Per Brun Lie/Per Kvist og «Heididlumdei» (Kai Normann Andersen/Per Kvist)/«Den holder koken» (►Gunnar Kaspersen), alle i 1943. I en særstilling står Sverre Bævres «Det er det vi går og venter på» (Det går, 1944), som nazistene slapp gjennom sensuren fordi de trodde man ventet på at tyskerne skulle vinne krigen! Denne kom tilbake som «Det vi gikk og ventet på» i Det går – Fredsrevyen (premiere 17. mai 1945), der han også lanserte «Leve De Forenede Nasjoner» (Arild Andresen/Per Kvist).
I 1949 lanserte han Ada Skolmen som Pippi Langstrømpe på scenen og to plater der han selv medvirket (1950). De mest kjente visene fra disse årene er den meget skarpe kommentaren til landssvikoppgjøret i «Herr Silke» og den hysteriske «Blipp Blopp», begge med tekster av Sverre Bævre til Bak forteppet (1948–49). I 1950 lanserte han Bernhoft og Bævres tekst på verdensplagen «Den tredje mann» i Byen med det store hjertet.
I 1950 hadde han premiere på sitt livs suksess, som Poppe i Bias Bernhofts og Arne Svendsens Bare jatt me'n, som han til sammen skulle spille 788 ganger i flere versjoner frem til den ble filmatisert som Fjols til fjells i 1957. I årene imellom lanserte han bl.a. den mest kjente av alle monologene sine, Fridtjof Granlis «Mot Normalt» i Det ligger i luften (1954). I 1959 fremførte han og Lalla Carlsen den nostalgiske «Jeg husker det nå» (senere på plate som «Husker du?»), som de også gjorde i et sjarmerende tidlig 60-tallsopptak i TV.
Han gjorde svært få, og ingen viktige plateinnspillinger på 50-tallet, bortsett fra «Kokosnøtten» (1950), «Bamsens Fødselsdag» (1952) og medvirkning som fortvilet lærer på «Doffen på skolen» (1950) og «Doffen i norsktimen» (1952). Bortsett fra et par obskuriteter og den elleville Millsreklamen «Forlorene spanske frikadeller i dill» (ca. 1960), var han ikke i platestudio igjen før duettsinglene «Satelittserenade»/«Jo Jo bevares vel» (Peter Sellers og Sophia Lorens «Goodness Gracious Me» 1961) med ►Sølvi Wang og kjempesuksessen «Prammen og Madammen»/«Bøljene var høye som hus» med Einar Rose (1964).
I 1967 ble han ansatt ved Oslo Nye Teater, der han debuterte som Stakan i Dario Fos Erkeengler jukser ikke. I løpet av de til sammen 21 årene han arbeidet her (de siste som pensjonist) frem til 1987, utvidet han skuespillerrepertoaret til alle kanter og med stort hell. Han spilte nok i farser og komedier, og til og med et par revyer, men huskes kanskje best fra disse årene for varmt samspill med ►Wenche Foss i Plaza Suite (1970), Twigs (1975) og Sensommer (1981). Han hadde en av sine store suksesser i musikalen Fantastics (1982). I enkelte sesonger gjestet også han Chat Noir, hos ►Einar Schanke og ►Dag Frøland.
Dag Frøland produserte LP-en En glad Gutt (1976), der Juster fremfører mange av sine beste revyviser til lekkert, stort orkesterarrangement ved ►Carsten Klouman. Enkelte av disse opptakene finnes på CD-platen Mot norrmalt (1995). Leif Juster sang ikke vakkert, men den rustne og alltid øyeblikkelig gjenkjennelige stemmen gjør seg likevel godt på plate. Han var gjennom musikalsk (også som pianist og dirigent) og var i besittelse av en type jazzfeeling som gjorde at han alltid «swingte». Som en av norsk revys aller største fiksstjerner ble han dekorert med alle de ordner og priser som finnes i landet, og han ble begravet på statens regning, helt unikt for en underholdningskunstner.
10 på topp fra radio og fjernsyn (Norsk Speiderguttforbund, u. å.) m/flere art.
Lyse øyeblikk (Camp, 1973) m/flere art.
Har du lyst, har du lov (Hagbarth, 1973) m/flere art.
Flåklypa Grand Prix (Polydor, 1975) originalcast
En glad gutt ( D.F., 1976)
Jeg har mitt hjerte i Oslo (Talent, 1979) [CD 1991] m/flere art.
Juleshow i Trollstua (TIM, 1982) m/Wenche Foss og Trollungan
På tur i Eventyrland (TIM, 1985) m/Wenche Foss og Trollungan
Mot norrmalt. 16 av hans beste (NorDisc, 1995) samleplate 1941–76
Den få'kke du ! (Normann Records, 2005) dobbelt-CD
