Knutsen & Ludvigsen
Ellevill duo med base i Trondheim, bestående av ►Øystein Dolmen (vokal, gitar, ukulele) og ►Gustav Lorentzen (vokal, gitar, bass). Duoen utgjøres av de finurlige figurene Knutsen (Dolmen) og Ludvigsen (Lorentzen), som bor i en tunnel og bruker det meste av tiden på å gjøre tullete ting mens de erter hverandre. Duoen opptrådte først for barn, deretter for voksne, og til slutt for et publikum bestående av folk i alle aldre.
Dolmen og Lorentzen skapte ikke bare to figurer, men også en hel fantasiverden. Tunnelen, hvor all handlingen foregikk, ble en surrealistisk verden som foruten Knutsen & Ludvigsen også huset Det Store Dyret, Kaptein Knutsen, en grevling i taket, en seng, en kommode og en brødboks, samt en konduktør (spilt av Jan Tro) som var falt av toget. Ut av tunnelen kom det også et femtitalls viser som fortsetter å glede barn i alle aldre.
Dolmen og Lorentzen traff hverandre som skolegutter i Trondheim og begynte å spille sammen i 1966. De presenterte sine alter ego Knutsen & Ludvigsen under en studentrevy på tampen av 60-tallet. TV-debuten fant sted i et direktesendt program våren 1970, etterfulgt av en radioserie for Barnetimen. Denne serien dannet grunnlaget for duoens debut-LP, innspilt i løpet av to dager i oktober 1970. Platen skiller seg fra resten av duoens produksjon, fordi den er et hørespill med like deler verbale innslag og viser. Enkle, men virkningsfulle lydeffekter, crazy humor og en original historie bidrar til å gjøre Knutsen & Ludvigsen til en av de morsomste plater som er laget i Norge. Produsent var Stein Robert Ludvigsen (ikke beslektet med Ludvigsen i tunnelen), og fortelleren var Harald Gundhus. Omslaget til Knutsen & Ludvigsen – og alle etterfølgende plater – var prydet med tegninger signert Øystein Dolmen.
Brunost no igjæn? ble innspilt i juni 1972 med Johnny Sareussen som produsent. Ifølge omslaget trakterte Dolmen og Lorentzen så utradisjonelle
instrumenter som bukveggsklaskofon m/brigg, støvsugerslange m/askebegertopp og skipsklokke m/kulepenn. Duoen ble belønnet med Spellemannprisen for platen i 1973, det første året denne prisen ble delt ut. Samme år var det første teaterstykket klart. Dette ble satt opp på Oslo Nye Teater og deretter på Trøndelag Teater. Duoen rakk også å lage singlen «Rett vest»/«Balladen om Nancy Drew», hvor følgende advarsel sto trykket på omslaget: «Obs! Dette er ingen barneplate! Knapt nok for voksne!»
Spillefilmen om Knutsen & Ludvigsen ble laget i 1974, men uten Dolmen og Lorentzen i hovedrollene. Filmmakerne valgte i stedet å satse på etablerte skuespillere som ►Rolf Just Nilsen og Harald Heide Steen jr. Skuffelsen over å ha blitt overstyrt av filmbransjen kunne leses mellom linjene på en artikkel på omslaget til duoens neste album, Tut (1974). Platen var ellers preget av en idérikdom som bl.a. avstedkom en ny og høyt elsket figur: «Grevling i taket». Produsent var Johnny Sareussen.
Etter tre vellykkete plater ble barneunderholderne Knutsen & Ludvigsen lagt litt til side, mens Dolmen og Lorentzen startet Bakklandet Bassangforening sammen med Gerd Gudding (fele, vokal). Dette var et nytt, sprøtt foretak der enda et fargerikt persongalleri ble presentert med Feskhandler Thorske, Hosi-Anna Lund, Biffala Lindstrøm, Raymond Dassrull Larsen og ikke minst Lina Larsen, som sang «Kristiansunds nasjonalsang». Hele den artige, omfattende og lett forvirrende historien om foreningen kunne leses i et 12-siders hefte som var vedlagt albumet Ned med Nidaros (1975). Albumet inneholdt også en «slafse-single», og blant de nye sangene var «Gamle, gule platen med Beach Boys». Produsent var Arvid Esperø.
Det neste påfunnet var kanskje det mest overraskende i duoens karriere: De slo seg sammen med Arve Tellefsen og hans faste pianist Kaare Ørnung og laget forestillingen Du milde Mosart! (1977) – en velsmakende miks av humor, alvor, ablegøyer og høy musikalsk kvalitet. Dolmen og Lorentzen – som nå kalte seg Knutsen & Ludvigsen igjen – viste at de kunne mer enn å gjøgle, og Tellefsen avdekket en uhøytidelig side ved sitt store talent. Han debuterte bl.a. som vokalist på «Spæll på fiolin», og proklamerte sin lidenskap for fotball gjennom et hjertesukk til Rosenborg Ballklubb. Forestillingen avstedkom også et TV-program, en LP og en opptreden under Festspillene i Bergen.
Høsten 1980 var det endelig klart for nye rapporter fra tunnelen til Knutsen & Ludvigsen. Albumet Fiskepudding! Lakrisbåter! ble innspilt i Bergen Lydstudio med Trygve Thue som produsent og medmusiker, og blant de mange nye favorittene var «Hallo! Hallo!» og «Grønn papegøye i en snor». Platen solgte mer enn 50 000, noe som var en foreløpig rekord for duoen. De første månedene av 1981 gikk med til en landsomfattende turné med forestillingen Frosk i taklampa.
Albumet Juba Juba ble utgitt i oktober 1983, og flere av sangene ble behørig presentert i TV. Dette bidro sitt til at salget til slutt passerte 110 000 eksemplarer, men hovedgrunnen til den store suksessen var likevel at Juba Juba var et mesterverk. Innholdet minnet mest om en slagerparade: «Dum og deilig», «Godmorgen Norge», «Brilleslange», «Eg ve te Bergen» og «Kanskje kommer kongen» kom på rad og rekke. Et kobbel av erfarne studiomusikere bidro til å gjøre Juba Juba til en opplevelse for både store og små. Produsent var Ole A. Sørli.
Knutsen & Ludvigsen startet 1984 med å bli tildelt Spellemannprisen for Juba Juba, og avsluttet året for fulle hus på Trøndelag Teater, samtidig som en samleplate med den treffende tittelen Samleplate ble utgitt. Deretter gikk Dolmen og Lorentzen overraskende hver til sitt. Ludvigsen ga ut to plater på egen hånd – som begge fikk Spellemannprisen – før han forlot sitt alter ego og satset under sitt døpenavn Gustav Lorentzen. Knutsen slo seg sammen med Nellie Neuf på en plate som også fikk Spellemannprisen.
Midt på 90-tallet ble Knutsen & Ludvigsen ofre for en opprivende rettssak. Det startet med at Gustav Lorentzen ville gi ut en CD med konsertinnspillinger, der han gjorde nye versjoner av gamle sanger fra repertoaret til Knutsen & Ludvigsen. Plateselskapet som eide rettighetene til de gamle platene, Notabene, påberopte seg også rettighetene til selve sangene, og hevdet at en konsertplate med Lorentzen ville ødelegge salget for en planlagt samle-CD med de originale innspillingene.
Med Øystein Dolmen på sin side gikk Notabene ved Ole A. Sørli til sak mot Lorentzen for å få stoppet hans konsert-CD. De to gamle vennene befant seg dermed i en situasjon der de ble fremstilt som fiender, noe de slett ikke ønsket. Etter en samtale under fire øyne utenfor rettssalen ble det full forsoning mellom Dolmen og Lorentzen. Både Lorentzens konsert-CD (Kanskje kommer kongen) og Notabenes samle-CD (Knutsen & Ludvigsens beste) kom på markedet. Sistnevnte solgte mer enn 32 000 eksemplarer. En oppfølger, Knutsen & Ludvigsens ver’ste, ble sendt ut i 1997 under en ny distribusjonsavtale med Universal.
En medvirkende årsak til at de to karene valgte å begrave stridsøksen så fort som mulig, var en CD-single utgitt av ►DumDum Boys under dekknavnet Racer. Da nyheten om rettssaken nådde landets ledende rockeband, gikk de i studio og spilte inn «Kan det være nødvendig å være så sint?» og ga den ut på sin egen etikett Oh No! Etter forsoningen var det naturlig for DumDum Boys å delta på en hyllest-CD til Knutsen & Ludvigsen. Albumet Ellediller & krokofanter var et samarbeid mellom plateselskapet Progress og NRK P3, og her fikk en ny generasjon rockere anledning til å vise sin takknemlighet overfor heltene fra barndommen. Blant de øvrige deltakerne var ►Tre Små Kinesere, ►Astroburger, ►Israelvis (med Knutsen), ►Pogo Pops (med Ludvigsen), ►deLillos, ►Motorpsycho, ►Gartnerlosjen og ►Poor Rich Ones. Atle Bredal var produsent for de fleste sporene på albumet, som ble lansert i 1996.
Hyllestplaten gjorde også sitt til at Dolmen og Lorentzen for alvor ble klar over Knutsen & Ludvigsens betydning. Dette var mer enn en berømt duo – Knutsen & Ludvigsen var et begrep. Hele rockegenerasjonen fra 90-tallet var oppfostret på platene deres, og da duoen dro ut for å gjøre gjenforeningskonserter (med DumDum Boys som backingband), oppdaget de at salen var full av voksen ungdom som hadde vært barn på 70- og 80-tallet. Det som mange håpet på, en ny plate fra Knutsen & Ludvigsen, ble det imidlertid ikke noe av, men i 2000 deltok de i det minste på singlen «Den jule Rosenborgsangen» med Ulf Risnes fra Tre Små Kinesere. Dessuten ble hele katalogen relansert på CD av Universal. Etter en opptreden i TV-serien Gyldne tider på TV2, gjennomførte Knutsen & Ludvigsen en kort avskjedsturné våren 2004.
Knutsen & Ludvigsen (Nor-Disc, 1970) (Universal, 1999)
Brunost no igjæn? (Karussell, 1972) (Universal, 1999)
Tut – Knutsen & Ludvigsen nr. 3 (Polydor, 1974) (Universal, 1999)
Ned med Nidaros (Polydor, 1975) (Universal, 1999)
Du milde Mosart! (NorDisc, 1977) (Universal, 1999) konsertopptak m/Arve Tellefsen
Fiskepudding! Lakrisbåter! (Notabene, 1980) (Universal, 1999)
Juba Juba (Notabene, 1983) (Universal, 1999)
Samleplate (Notabene, 1984) samleplate
Knutsen & Ludvigsens beste (Notabene, 1996) samleplate
Knutsen & Ludvigsens ver’ste (Universal, 1997) samleplate
Siste kommentarer:
1 lokal kommentar til denne artikkelen
OM KNUTSEN+LUDVIGSEN.
Skrevet 14.08.2008 00:35 av Jacob Hansen.