Monn-Iversen, Egil
Egil Ragnar Monn-Iversen, f. 14.04.1928 i Oslo, musiker, komponist, arrangør, kapellmester og produsent (plater, film og teater). Monn-Iversen er utdannet ved Musikkkonservatoriet i Oslo og hos bl.a. Robert Levin, ►Sverre Bergh og Rolf Holger. Han ble gift med ►Sølvi Wang i 1951. Han var aktiv som jazzmusiker i Oslo på 40- og 50-tallet, og hadde egne grupper, fra sekstett til storband. Han er første gang navngitt som arrangør ved plateinnspillinger i 1950, da Egil Monn-Iversens ensemble akkompagnerte Sølvi Wang og ►Arve Opsahl på «Music, Music, Music». Han ledet Musica Populærorkester i «Vinterleksmarsjen 1952»/«På nøytralitetsvakt» (1951). Han gjorde alle Sølvi Wangs tidlige innspillinger for HMV (1950–51) og deler av hennes innspillinger for Philips (1955–56).
Hovedinnsatsen som arrangør og kapellmester de første årene var for NERA på etikettene Musica (1950–56) og RCA (1956–57), der han gjorde rundt 250 innspillinger. Etter mal fra samtidens britiske og amerikanske jazz- og «lettmusikk»-arrangører, som Robert Farnon, Axel Stordahl, Paul Weston, Gordon Jenkins og Nelson Riddle og Thore Ehrling i Sverige, skapte han sitt eget orkestersound med stor besetning og sterkt utvidet rytmeseksjon, ofte med norskklingende særpreg. Han fornyet ►Jens Book-Jenssens musikalske uttrykk på nær 100 innspillinger, en del samlet på Book'n (1967), og var arrangør på drøyt 50 innspillinger for ►Nora Brockstedt fra hennes solodebut i 1953. Tolv av disse er inkludert på samlingen Tango for to (1995). I tillegg spilte han inn med bl.a. Frank Weylert, ►Inger Jacobsen, ►Anders Saus, ►Kurt Foss og Reidar Bøe og ►Peder Alhaug. 50-tallsarrangementene hans representerer et av de aller største kvalitetshopp i norsk populærmusikks historie, fra relativt primitive småensembler og spinkelt operettesound eller trekkspillkomp til et lydbilde som kunne konkurrere med platene til tidens største internasjonale stjerner, som Frank Sinatra, Doris Day, Ella Fitzgerald og Peggy Lee. Grunnleggende er også den orkestrale formen han ga de første innspillingene av ►Thorbjørn Egners sanger.
I 1951 stiftet han, Sølvi Wang, Nora Brockstedt, ►Per Asplin, Fredrik Conradi og Oddvar Sanne sangkvintetten ►The Monn Keys, som raskt ble populære og gjorde rundt 30 innspillinger med fine vokal- og orkesterarrangementer og Erik Diesens revypregede tekster fra 1951–56. Gruppen ble kvartett fra ca. 1956, da ►Arne Bendiksen erstattet Brockstedt og Conradi. I 1957 startet han og kvartetten Egil Monn-Iversen A/S. Selskapet omfattet plateutgivelser på etikettene Triola, Karussell, Nor-Disc og Forum, musikkforlag, konsertbyrå, jukebokser og etter hvert også revy- og filmproduksjon, og ble raskt landets største. I 1959 sto de for 23 % av omsetningen i musikkbransjen. Her gjorde Monn-Iversen et tjuetalls singler og 15 EP-er med The Monn Keys. De mest kjente er samlet på The Monn Keys (1963), mens Monn-Iversen bare har ansvaret for vokalarrangementene på den engelskspråklige Here Are The Monn Keys (1961).
Monn-Iversen sto også for de enkelte gruppemedlemmenes soloutgivelser og et stort antall innspillinger med ►Wenche Myhre, ►Elisabeth Granneman, ►Magnus Samuelsen, ►Åse og ►Børt-Erik Thoresen, Bjørg & Per Gunnar på Triola, Nora Brockstedt på Karussell og ►Ivar Medaas på Nor-Disc. Han fulgte aktivt med i samtidens mer sofistikerte poprytmer, og hans arrangement for Wenche Myhre i Phil Spector-stil av Arne Bendiksens «La meg være ung» (1964), var banebrytende i norsk pop. Samtidig ble det gjort et stort arbeid med innspilling av norsk klassisk musikk og en del «ny» musikk, delvis på etiketten Forum. Da The Monn Keys ble oppløst i 1964, solgte Monn-Iversen, Asplin og Wang sine andeler til Arne Bendiksen, som drev selskapet videre som Arne Bendiksen A/S. Egil Monn-Iversen har siden den gang ikke hatt noen formell posisjon i den kommersielle delen av platebransjen. Mesteparten av innsatsen på plate fra 1964 er gjort for Polydor, senere Polygram og Universal.
Fra tidlig på 50-tallet ble Monn-Iversen hyppig brukt som arrangør i NRK, både for mindre ensembler og ►Kringkastingsorkesteret i radioserier som Det ligger i luften, Lån oss øre og Slagerparaden, alle med The Monn Keys som sentrale utøvere. Da TV kom, utvidet han posisjonen med serier som fjernsynsutgaven av Slagerparaden, Lommeoperettene, Prospektkortene, de norske Grand Prix-finalene og utallige TV-show gjennom drøyt fire tiår. Han ble fast tilknyttet NRK som musikalsk konsulent i 1964. På 80- og 90-tallet var han noe mindre aktiv i radio og TV, og tro bare til ved spesielle anledninger, som OL på Lillehammer og EuroSong i 1986 og 1996. Svært mange sentrale arrangører og musikere som har etablert seg etter ham, har gjort det via ham.
Han har vært sentral som komponist fra tidlig på 50-tallet, men han har aldri prøvd seg som popkomponist, og har bare deltatt i Melodi Grand Prix som arrangør og dirigent. Han har imidlertid skrevet en mengde leilighetsmusikk for radio og TV, som musikken til TV-seriene Fleksnes fataliteter (1972), seriene om Brødrene Dal (1979, 1982), Rød snø (1985), Fredrikksons fabrikk (1990 og 1994), Vestavind (1994), Nr. 13 (1999) og Soria Moria (2000). Han er den suverent mest produktive norske filmkomponisten, med 62 filmer i perioden 1952–94. Hans særpreg er å kunne tilpasse seg nesten enhver handlingsmessig setting og alle typer fortellerteknikk, og ved bevisst å bruke et jazzinspirert uttrykk, særlig i de mindre ensemblene som spiller i mange av komediene, der hans evne til humoristisk kommenterende komposisjon slår ut i full blomst. Det hører også med at han har skrevet musikk til en rekke filmer som ikke hører hjemme i lettgenren. I en særstilling står den improviserende musikken med mindre besetninger til Line (1961, Filmkritikerlagets pris), Tonny (1962) og Skrift i sne (1966). Andre sentrale filmer er Peter Van Heeren (1957), Vildanden (1963), Før frostnettene (1966), Det største spillet (1967), Brent jord (1969), Bobbys krig (1973), Fru Inger til Østråt (1974) og Øyeblikket (1977). Musikken befinner seg ofte i grenselandet mellom symfonisk nasjonal stil, jazz og samtidsmusikk, men det sterkt norske og typisk Monn-Iversenske er alltid umiddelbart gjenkjennelig. Det er han også i sin symfoniske musikk til resitasjon av Liv Ullmann på Fra Profeten (1978).
Monn-Iversens produksjonsselskap EMI A/S (ikke til å forveksle med plateselskapet med samme navn) har produsert drøyt 20 av de filmene han har skrevet musikken til. En rekke filmmelodier er utgitt på plate. Til de første hører «På den gyldne middelvei» (tekst Erik Diesen) fra Brudebuketten (The Monn Keys, 1953) og «Vinter i eventyrland» (tekst Erik Diesen) og «Man må tute med de ulve som er ute» (tekst ►Gunnar Kaspersen) fra Troll i ord (The Monn Keys og Ib Schønberg, 1954). Det finnes EP-plater med sanger og enkelte instrumentale innslag fra 5 Loddrett (Ingerid Vardund og ►Henki Kolstad, 1958), Et øye på hver finger (1961), Stompa, selvfølgelig (Gisle Straume, 1963), Operasjon Sjøsprøyt (tekster ►Bias Bernhoft/Bjørn Sand, sang Wenche Myhre, Arve Opsahl, 1964), Stompa forelsker seg (tekster ►Alfred Næss, sang ►Kirsti Sparboe og ►Grynet Molvig, 1965), Skjær i sjøen (tekster Bjørn Sand, sang Solfrid Heier, 1965) og Hurra for Andersens (tekster Alfred Næss, sang Wenche Sandnæs og Arve Opsahl, 1966).
På singler finnes tittelmelodien fra Operasjon Løvsprett (The Monn Keys, 1962), «Himmel og hav» og «Morsevisa» (tekster André Bjerke) fra Himmel og hav (Nora Brockstedt og ►Rolf Just Nilsen, 1966), «Le Selv» og tittelmelodien (tekster Alfred Næss) fra Mannen som ikke kunne le (Wenche Myhre, 1968), «Frossen vals» og tittelmelodien (tekster Klaus Hagerup) fra Døden i gatene (Grynet Molvig, 1970) og «Marves siste sang» (tekst og sang ►Rolv Wesenlund, 1974) fra Den siste Fleksnes. LP-plater finnes fra Balladen om Mestertyven Ole Høiland (1970) og Reisen til Julestjernen (1977), der ►Hanne Krogh synger hans «Sonjas sang til julestjernen». Det vakre temaet fra Elskere (1963) ble plystret av Arne Bendiksen i filmen, men finnes på plate med ►Sigmund Groven (1975) og som Hav og himmel (tekst Jan Vincents Johannessen) på Wenche Myhres Din drøm er min (1995). 15 filmkomposisjoner finnes på Norske Filmklassikere (1993).
Helt fra tiden som kapellmester (1953–59) og sjef (1959–63) på Chat Noir har Monn-Iversen skrevet scenemusikk i de forskjelligste former. Revynumrene «Gløtt av Norge» (tekst ►Einar Schanke) og «Apekattene» (tekst Alfred Næss) ble innspilt med The Monn Keys i 1959. Etter gjennombruddet som arrangør av større teaterverker med Trost i Taklampa av ►Alf Prøysen og ►Finn Ludt, ble han midt på 60-tallet fast kapellmester og musikalsk ansvarlig ved Det Norske Teatret. Viktigst er den imponerende rekken originalskrevne musikaler. Noen av disse begynner å få klassikerstempel og er tatt opp igjen av flere teatre. Det første, mer operettelignende forsøket var Fifty-Fifty (tekst Jørn Ording, Øyvind Vennerød), spilt på Centralteatret, og samlet i et potpurri på EP i 1957 med Nora Brockstedt, Jens Book-Jenssen og The Monn Keys. I 1956 skrev han sanger (til tekster av Egner) til Astrid Lindgrens Karlsson på taket.
I 1972 innledet Monn-Iversen og ►Harald Tusberg et samarbeid med musikaldramatiseringer av sentrale litterære klassikere. Den første, mest kjente og populære, var Johan Falkbergets Bør Børson (Det Norske Teatret, 1972, filmatisert 1974, Spellemannpris), der han med hell blandet klassisk amerikansk musikalstil med norsk folketone- og gammeldanspreg. «Børs Song», «Wienerbrødtango», «Æ kjinne en kar» og «Omforlatels O. Z. Bentzen» ble nesten slagere. En betydelig suksess var også mesterverket Oskar Braatens Ungen (1973, filmatisert 1974), der Carsten Byhring og Harald Heide Steen (senior) var gresk kor i en fortellende gjennomgangsmelodi i skillingsvisestil. Andre kjente sanger fra Ungen er «Julius», «Småfolk», «På andre sia a ælva» og «Drømmen om morradan». Monn-Iversen og Tusberg har også skrevet Tørres Snørtevold (1975), etter Kiellands Jakob, oppført på Rogaland Teater og Oslo Nye Teater. Deres siste samarbeid var Ludvig Holbergs Den Stundeslause (Det Norske Teatret 1993, CD 1994), som musikalsk sprer seg fra barokk til rap i nesten gjennomkomponert Sondheim-inspirert stil, men uten den helt store publikumsappellen.
Videre har Monn-Iversen skrevet musikal med Tormod Skagestad over Holbergs Jeppe (Det Norske Teatret 1976), med tilknytning til slåtter og stev og hyppig bruk av kirketonearter. Med Egil Teige skrev han den mer operettepregede TV-musikalen Jakob Von Tyboe (1990) etter Holbergs komedie. Til tekster av Runar Borge har han gjort musikalversjoner av folkekomedien Brørne Østermanns Huskors (Det Norske Teatret 1992) og farsen Charlies Tante (Det Norske Teatret 1994), som ble oppført i bokmålsversjon på Chateau Neuf i 1995 og vist i TV. Han har også skrevet musikk til en musikalversjon av det klassiske danske folkelystspillet Styrmand Karlsen (tekst Flemming Jensen og Henrik Lund), oppført i København 1990. Kjøpmannen i Venezia (Teatret Vårt 1999), skrevet sammen med Edvard Hoem etter Shakespeares skuespill, er et dristig, men nok ikke helt vellykket forsøk i mer operatisk form.
Egil Monn-Iversen har hatt så stor betydning for det norske musikalmiljøet at han må sies å ha skapt det egenhendig, selv om han kreditterer teatersjef Tormod Skagestad for initiativet. Gjennom sitt virke på Det Norske Teatret har han brakt norsk musikalekspertise opp på et internasjonalt nivå, samtidig som han har popularisert formen via sterk presentasjon i TV, ikke minst i den påkostede serien Musikkspill (ca. 1980), der Sølvi Wang, ►Lasse Kolstad, ►Inger Lise Rypdal og ►Øystein Wiik utgjorde kjernen av artister som fremførte internasjonale genrehøydepunkter i norsk språkdrakt. Han har også virket som musikalsk konsulent ved oppsetninger på de fleste andre større norske scener, og har vært sentral i utviklingen av norske musikalartister fra Sølvi Wang, Lasse Kolstad og Rolf Just Nilsen til ►Yngve Gåsøy og Kåre Conradi. Han arrangerte musikken til ►Knut Skodvin/Gunnar Staalesens musikal Knut Gribb tar Bergenstoget (Den Nationale Scene 1986). Nesten like viktig har han vært i Sverige, med Sharon Dyall (West Side Story, Hair, A Chorus Line) og Carola og Tommy Körberg (The Sound Of Music, 1995) som viktige utøvere.
Fra 1984 har han drevet eget privat produksjonsselskap som har spilt musikaler og komedier på Chateau Neuf, og han har brakt med seg instruktørene og koreografene Runar Borge og Marianne Skovli og den altfor tidlig avdøde scenografen Svein Lund Roland til vellykkede oppsetninger i Sverige og Danmark. Fra 1997 er han teatersjef ved Chinateatern i Stockholm. Monn-Iversen har vært leder for Norsk Konsertdireksjon, og han har sittet i flere råd, bl.a. i Arbeiderpartiets Kulturutvalg og i Norsk Kulturråds musikkutvalg og redaksjonskomité for Klassikerserien, en plateserie som etter hvert omfatter det meste av viktig klassisk norsk musikk. Fra 1981 til 1996 var han styreformann for Den Norske Opera.
Monn-Iversen har også satt musikk til lyrikk av Alf Prøysen («Vise for gærne jinter», «Alma Asosiala», «Trassvisa hennes Tora») og ►Erik Bye («Vise i vinterlys»). Hans tonesettinger av Jakob Sande finnes på Jakob Sande & Jon Eikemo – trur eg (1991). «Boston» og «Skopusseren» til tekster av ►Otto Nielsen er innspilt med The Monn Keys (1956). Mari Maurstads og Kari Stokkes CD Viser for gærne jinter (1990) er den eneste plateutgivelsen med bare Monn-Iversens sanger, men han er også godt representert på Det beste fra Musikkspill i Norge (1995).
Etter at han sluttet som platedirektør, har han stort sett gjort plateinnspillinger av egne musikaler eller utenlandske musikaler som han har hatt ansvaret for på norske og svenske scener, i tillegg til Lykkeland (1982), soundtracket fra den påkostede TV-serien om ►Ernst Rolf. Han har også arrangert enkelte LP/CD-plater med norske artister, bl.a. flere av Per Asplins barneplater, Tre i parken (Kirsti Sparboe, Oddvar Sanne og Arne Bendiksen, 1968), Serenade (Kirsti Sparboe, 1977), ►Dag Frølands Klovnerier (1979), Wenche Myhres Din drøm er min (1995) og rekordselgeren Glade jul (1987) med ►Sissel Kyrkjebø.
Egil Monn-Iversen er utvilsomt norsk kulturlivs mest markante maktfigur og blir ofte fremstilt som gudfar eller blekksprut. Til tider brukes navnet hans, stort sett urettferdig, til å skremme profesjonalitet inn i unge artister og musikere («Hvis Monn-Iversen ikke synes du er bra nok, så er du arbeidsløs!»). Han understreker nok dette bildet med å fremstå som en fåmælt og egentlig litt sjenert sfinks når han en sjelden gang uttaler seg, knapt og konsist, i radio eller TV, men fra tid til annen har han, med stenansikt, fortalt hylende morsomme teaterhistorier på TV, og er observert smilende ved flere anledninger. Han har en enorm faglig kunnskap i et utrolig vidt musikalsk spekter, en sjelden nese for talent og kunnskap hos mennesker han møter på sin vei, en like sjeldent utviklet hukommelse for navn og ansikter, og kanskje mest av alt en henimot uovertruffen arbeidskapasitet. Ettertiden vil trolig glemme legenden om sfinksen og konsentrere seg om kvaliteten av innsatsen gjennom et halvt hundreår.
