Motorpsycho

Rockeband fra Trondheim, startet i oktober 1989 av trommeslageren Killer (Kjell Runar Jenssen, tidl. bl.a. Gult Regn og The Cryptkicker 5), sammen med to gitarister. I rask rekkefølge ble de to gitaristene byttet ut med snåsningen Bent Sæther på bass/vokal og Snah (Hans Magnus Ryan), fra Steinkjer, på gitar. De to hadde spilt i en rekke band hver for seg og sammen i Ryan’s Booze Band.

Fra første album, i 1991, har fuzzdriv, trøkk og blytunge riff vært synonymt med Motorpsycho. Selv om de på overflaten har sveipet innom de fleste rockegenrene, fra støy til pur pop, så har det karakteristiske Motorpsycho-soundet ligget på lur, denne personlige «stemmen» som har ført til at såkalte psychonauts over hele Europa har fått et nærmest religiøst forhold til gruppen, og har fulgt dem som disipler på gruppens mange turneer. Motorpsycho har brukt elementer fra 70-tallets progrock, kombinert det med en miks av hardrock fra samme periode og moderne metall og hardcore, grønsjpop og psykedelia, ambient gitar-rock har de selv kalt det. Selv når de spiller country lyder det umiskjennelig Motorpsycho.

Motorpsycho debuterte med kassetten Maiden Voyage (Knallsyndikatet) i 1990: 4 låter, trykket i 100 nummererte eksemplarer. Deretter hadde de låten «A Memory» på samlekassetten Knall Vol. 3. I april samme år var de oppvarmingsband for Turboneger på UFFA-huset i Trondheim, og ting begynte å rulle. I september ga de ut albumet Lobotomizer på oslolabelen Voices Of Wonder (VOW). VOW hadde kontakter med undergrunnsselskaper over hele Europa, og dermed ble Motorpsycho fra første stund distribuert til store deler av det europeiske kontinent. Albumet hadde høyere salgstall i f.eks. Italia enn i Norge. Etter utgivelsen av Lobotomizer takket gründeren Killer for laget, og overlot trommekrakken til tromsøværingen Håkon Gebhardt, og den trioen som siden forbindes med Motorpsycho var et faktum. Kort tid etter at Gebhardt kom med, la bandet ut på veien, med spillejobber både i Norge og Danmark. I ettertid er det lett å se på Lobotomizer som Motorpsychos mest sprikende album, mye fordi bandets «stemme» ikke var fullt utviklet – skjønt man godt kan høre hva som vant frem etter hvert. En låt som «Hogwash» er dessuten en liveslager den dag i dag, og sammen med «Frances» fikk den ny musikalsk innpakning noen år seinere (The Tussler). Albumet ble produsert av Svein Solberg, Trude Midtgård (Israelvis) og Motorpsycho. Førstnevnte utgjorde den ene halvdelen av Russian Amcar Club, og også andre halvdel, Geir Birk Nilsen, hadde fingrene i Lobotomizer, ved sitt hammondspill på «Hogwash». Albumet kom i remastret CD-utgave i 1992.

Etter mini-LP-en Soothe og 7-tommeren 3 Songs For Rut, fra 1992 (begge utgivelsene – så nær som én fra «Rut» – ble gjenutgitt på CD under navnet 8 Soothing Songs For Rut s.å.), kom albumet som manifesterte organismen Motorpsycho; dobbeltalbumet Demon Box. Med dette monumentale og svært varierte albumet fikk Motorpsycho sitt «gjennombrudd» også her hjemme. Albumet ble solgt i over 12 000 kopier, og en samlet kritikerstand hyllet verket. Soothe og Demon Box var skjellsettende i Motorpsycho-sammenheng i den forstand at det ble etablert en tradisjon for assosierte medlemmer av gruppen. I dette tilfellet var det støyforsker Helge Sten, alias Deathprod., som var helt sentral i utformingen av lydbildet – en temposkiftende reise i rock, fra traktorbuldrende blytung metall via demoniske soundtrack-aktige stemninger til nedstrippet psykedelisk viserock, med avstikkere til feedback-kunst og industriell samtidsstøy. At et undergrunnsalbum av dette slaget solgte så pass mye, kunne heller ikke gå upåaktet hen i det etablerte musikk-Norge, og Motorpsycho ble nominert til Spellemannprisen for Demon Box.

Seinere i 1993 kom CD-en Mountain EP (5 låter og en drøy halvtimes spilletid), hvorav tittelkuttet var ett av bonussporene fra Demon Box’ LP-utgave. Det hardtarbeidende og produktive bandet spilte på sju festivaler i 1993, deriblant Roskildefestivalen, turnerte Europa to ganger, var med på platebransje-kongressen POP KOMM i Køln, ga ut en splittsingle (CD/7-tommer) med Hedge Hog og deltok på flere samlealbum.

1994 ble innledet med Another Ugly EP. Samme
år kom bandet med Timothy’s Monster – dobbel CD/trippel LP. Motorpsycho fortsatte sin reise innover i sitt eget uttrykk og bakover i tid for å hente inspirasjon. Timothy’s Monster var – i langt større grad enn hva tilfellet var med Demon Box et album bestående av sanger, og Sæthers stemme hadde også en mer fremtredende plass i lydbildet, som skiftet fra det vare, akustiske til det velkjente, tunge og buldrende. Støydelen var uansett tonet ned, selv om Deathprod. også her var involvert både med samples, mellotron- og synthesizerspill og som medprodusent. Tråden i albumet er et naknere sound, med sterke enkeltlåter. Et annet, løsere tilknyttet Motorpsycho-medlem, som bidro med tangentspill allerede på Demon Box (og studioarbeid på Soothe), var Lars Lien. På Timothy’s Monster var han langt mer sentral, som medkomponist til flere av låtene og musiserende på de aller fleste, på piano, hammond, wurlitzer eller koring. Av andre gjesteartister kan nevnes Øyvind Brandtsegg på vibrafon og Anneli Drecker på vokal, samt at gitarist/keyboardist Morten Fagervik (Albino Slug) tok over for Lien i livesammenheng ved sommerstider. Med Timothy’s Monster innledet Motorpsycho også samarbeid med et av de store selskapene, og albumet ble utgitt på den aktete EMI-labelen Harvest.

Neste plateslipp var en gedigen overraskelse for de fleste; hvor uransakelige bandets veier enn hadde vært så langt – country hadde ingen ventet. Men det var dét de fikk, i form av «soundtracket» The Tussler. Filmen The Tussler har aldri sett dagens lys, men albumet ble lansert som filmmusikk til den ameritalienske B-filmskaperen Theo Buharas neste spaghettiwestern. Albumet kom på CD i 1000 eksemplarer hos dBut, og ble utsolgt i løpet av kort tid. The Tussler ble godt mottatt av både presse og gamle fans, og vant også nye tilhengere for bandet. Mottakelsen pluss ekte kjærlighet til musikken førte til livespillinger med countryprosjektet under navnet The International Tussler Society, og Down On The Farm-festivalen var ett av stedene som tok imot dem med åpne armer. «Motorpsycho & Friends» står det på plateomslaget, venner som Kjell Karlsen (senere Martinsen) på steelgitar og Lolly Hanks jr. på trommer – i countrysammenheng spiller nemlig Gebhardt banjo. Hans engasjement og ferdigheter i så måte førte også til det plateutgivende samarbeidet HGH sammen med Home Groans Martin Hagfors og Hellbillies’ Lars Håvard Haugen. På The Tussler gjøres smektende steelgitarlåter side om side med mer fartsfylt country & western og bluegrass. Vennegjengen presenterte nykomponert materiale side om side med nyversjoner av låter som «Frances» og «Hogwash» fra Lobotomizer, og «Sunchild», «Babylon» og «Waiting For The One» fra Demon Box. The Tussler ble gjenutgitt som dobbel 10-tommer med fire ekstraspor i 1996, og atter tilgjengeliggjort på CD i 2003, da med hele 10 ekstralåter i forhold til originalen. I 2004 kom også denne utgaven på vinyl, som dobbel 12-tommer – alt på tyske Stickman Records.

Før utgangen av 1994 kom nok en CD/10-tommer: «Wearing Yr Smell» fra Timothy’s Monster (pluss 4 låter). Smakebiter fra Motorpsychos gjøren og laden i 1994, samt videoer til enkeltlåter, kan oppleves på den timelange videofilmen This Is Motorpsycho (Stickman), hvor filmskaperen Kjetil Solhøi har fanget bandet på veien, bak og på scenen, bl.a. under Another Ugly Tour-94.

I 1995 ble det ikke utgitt et eneste offisielt Motorpsycho-produkt her til lands – Timothy’s Monster ble utgitt i USA, Storbritannia og Australia – skjønt bandet deltok på flere samlealbum, som Dynamo-Open Air 10th Anniversary (Roadrunner) og 10 år med Beat og norsk rock (Beat). Bandet var dessuten svært aktivt på livefronten, med to europaturneer og deltakelse på flere festivaler, fra Down On The Farm via Kongsberg Jazzfestival (sammen med The Source – opptak fra konserten ble utgitt fem år seinere på Roadwork Vol. 2) til Dynamo-festivalen i Eindhoven i Nederland. I tillegg spilte de inn neste års utgivelse – Blissard, ti låter på CD/dobbel LP. Albumet kom i februar, men allerede i januar fikk fansen noe, i form av CD-singlen/10-tommeren «The Nerve Tattoo» (+ fire låter). Plateselskapet denne gang het Sony Music, og labelen var Columbia – vinylvariantene kom på Stickman Records. På Blissard var Fagervik med i en slik grad – på tangenter, gitar, vibrafon og sang – at han er (halvt) avbildet sammen med de tre andre på coveret. Deathprod. var som vanlig også tilstedeværende, både som sampler, thereminist og tekniker. Blissard videreførte stemningen fra Timothy’s Monster, og vekslet mellom det vare og det eksplosive. Blissard-låtene «Manmower» (femspors 10-tommer/CD) og «Sinful, Wind Borne» (7-tommer) ble utgitt i etterkant. Motorpsycho fikk Spellemannpris som beste norske rockeband i 1996.

I forkant av neste album, Angels And Daemons At Play (1997) ble det uannonsert sluppet tre EP-er med en ukes mellomrom, hver i kun 500 eksemplarer: Baby Scooter, Have Spacesuit Will Travel og Lovelight. De tre CD-utgivelsene – delikat innpakket i utbrettbare pappomslag – hadde stort sett samme innhold som albumet, som ble sluppet som CD og dobbel vinyl like etter. Det var imidlertid noen modifikasjoner: Låten «Back To Source» fra vinylutgaven var ikke med verken på EP-ene eller på CD-utgaven – sistnevnte inneholdt dessuten ikke låten «Have Spacesuit Will Travel», og Lovelight inneholdt et skjult spor. I form av undertitler ble det gjort klart at dette var Angels And Daemons At Play I, II og III. De tre EP-ene ble så utgitt samlet i boks i 2000 eksemplarer. I tillegg kom låten «Starmelt/Lovelight» ut nok en gang, sammen med fire nye på starmelt ep (CD og 10-tommers vinyl). Platesamlende fans fikk mye å holde styr på.

Fra det stilmessig rimelig standardiserte Blissard var det på nytt et mer eksperimenterende og variert Motorpsycho som fremsto på Angels And Daemons At Play. Albumet innholder alt fra kjappe, hektende låter via det blytunge til lange, sfæriske drømmereiser som «Un Chien D’Espace», og bruk av sag, både i denne og i «OHM’s Concerto For Alto And Soprano Saw». OHM er synonymt med Ole Henrik Moe, som i tillegg til sager trakterte fiolin og piano på Angels And Daemons At Play. Også Deathprod. ga sitt besyv med i det musikalske uttrykket på albumet. Snah fremsto dessuten som hovedsanger på flere av låtene. Tabloidavisene ga full pott, og albumet ble belønnet med Spellemannpris i klassen for hardrock året etter.

Moes sag er det første man hører på bandets lyttemessig mer krevende oppfølgeralbum. Trust Us ble varslet i form av EP-en «Ozone» (femspors 10-tommer/CD) i februar 1998. Albumet ble levert som dobbel CD/LP og bød på 80 minutters spilletid. Det var et album som pekte bakover i egen katalog, mot Demon Box og Timothy’s Monster, og et album som har en høy stjerne hos psychonauts verden over. Låten «Hey Jane» frontet en femspors EP (10-tommer/CD), og «Vortex Surfer» ble valgt til millenniumslåt av NRK Petres lyttere, hvilket medførte at den – og bare den – ble satt på repeat, og spilt på kanalen fra kl. 12.00 31.12.1999 til kl. 12.00 01.01.2000. Vårparten 1998 ble brukt til turnering både i Norge og i resten av Europa. Året etter ble opptak fra disse spillejobbene utgitt på livealbumet Roadwork vol. 1.

Motorpsychos neste utgivelser, EP-en (10-tommer/CD) «The Other Fool» (+ fire låter) og albumet Let Them Eat Cake fra 2000 introduserte nok et sidespor på den lange Motorpsycho-reisen. Stoppestedene het ofte noe med «pop», og tittellåten fra EP-en gikk til topps på VG-lista. Ikke dermed sagt at Motorpsycho «solgte seg» – her var det plass til god gammel, motorpsychedelisk trip også, som i den over seks minutter lange instrumentale «Whip that ghost», med undertittelen «Song For A Bro’». Dette var en hyllest til The Allman Brothers; jf. låtene «Whipping post» og «Jessica». I etterkant kom nok en femspors EP: Walking With J (10-tommer/CD). Under innspillingen Let Them Eat Cake hadde en del hardere og mer rockete ting måttet vike plassen for andre låter pga. profilen som var valgt for albumet. Dette resulterte i sjuspors EP-en/minialbumet Barracuda (12-tommer/CD).

Nytt sentralt assosiert medlem (i tillegg til OHM og Deathprod.) på disse utgivelsene var Baard Slagsvold fra Tre Små Kinesere. Han ble med som keyboardist i livesammenheng allerede i 1999, og spilte seg etter hvert inn på laget som et viktig tilskudd. På gruppens neste album – Phanerothyme – står han for orkesterarrangementer i tillegg til tangentspill. Som på Let Them Eat Cake gjorde bandet nemlig bruk av blåsere (fra Jaga Jazzist) så vel som strykere, og bandet beveget seg enda lenger inn i popverdenen, tydelig inspirert av 60-/70-talls harmoni- og arrangementsforbilder fra Beach Boys til Bacharach, kombinert med litt prog og en passelig dose psykedelisk syre. Låten «Go To California», som ga klare The Doors-assosiasjoner (+ liveopptaket «Black To Comm») ble gitt ut som dobbel 7-tommer-splitt sammen med The Soundtrack Of Our Lives («Broken Imaginary Time»/«Galaxy Gramophone») på Munster Records.

Anmelderne var mer enn vanlig delt i sine oppfatninger av albumet; noen hoppet av Motorpsycho-toget, mens andre mente de hadde begått sin beste plate. At albumet var gjennomarrangert og velprodusert la ingen skjul på, og oppfølgeren It’s A Love Cult, fra 2002, var ifølge bandet en reaksjon på dette. Fremdeles laget Motorpsycho «popmusikk», men naknere, varere og mer variert, og med tydeligere referanser til tidligere utgivelser. Samtidig kjente man igjen vante inspirasjonskilder fra Beatles via 70-talls prog til pastoral viserock à la Nick Drake. Bandet fikk en stor radiohit med Snahs «Serpentine».

I 2002 laget også Motorpsycho musikk til Cecilie Løveids barneforestilling Kattejomfruen på Trøndelag Teater. Samme år kom 7-tommeren «Country Chris»/«Life Is A Little Lie» (Stickman) – under artistnavnet Motor Home – et samarbeid mellom Motorpsycho og Home Groans Martin Hagfors.

I 2003 dro Motorpsycho på sin første Japan-turné. 12-tommers EP-en Motorpsycho + Jaga Jazzist Horns – In The Fishtank 10 – der Motorpsycho og blåserrekken fra Jaga Jazzist gjorde fem låter sammen – kom ut på den nederlandske labelen Konkurrent (som ga ut en serie Fishtank-plater). Samme år ble, som nevnt, The Tussler gjenutgitt på CD, og The International Tussler Society ble også gjenforent, med turné og spillejobber bl.a. på Øyafestivalen og Ringnes-festivalen på Skotbu (Ski i Akershus). Sistnevnte begivenhet førte til en hel plateside på det doble vinylalbumet Ringnes 2003 (nærmest hemmelig utgitt i 1000 eksemplarer på Ringnes Records i august 2004), hvor også artister som Helter Skelter, Johndoe, Los Plantronics og Dag Rønning deltok. I tillegg til denne imponerende listen av utgivelser er Motorpsycho kjent som et helt spesielt liveband – intense og konsentrerte, alltid med uventete vrier og versjoner – ikke to konserter er like.

Motorpsychos LP- og omslagstradisjoner er et kapittel for seg. Spesielt Sæther har alltid snakket varmt om vinylen, i særdeleshet dobbeltalbumet, og Motorpsycho har gjort sitt for å berike det norske platemarkedet med rariteter og samleobjekter fra første stund – kassetten Maiden Voyage kom ut i 7-tommers singleomslag! De har gitt ut alle sine album både som CD og LP, men utarbeidelse og planlegging av låtrekkefølge, cover etc. har først og fremst vært med LP-en in mente, og ofte har bonusssporene ligget akkurat her. De heldigste har sikret seg eksemplarer med sjeldne plakater, som i begrensede opplag av f.eks. Lobotomizer og Timothy’s Monster. Utbrettscover har vært en hovedregel, og selv innercovere har hatt forseggjorte illustrasjoner. Timothy’s Monsters triple LP-utgave ble utgitt i en lekker, minimalistisk utseende pappboks, og på side 6 var rillene byttet ut med raderte kunstneriske motiver. Ofte ble omslagene mer kostbare enn selve innspillingene – Soothes 200 første eksemplarer kom f.eks. i håndsveisete stålomslag. 230 eksemplarer av Blissard ble levert med t-skjorte og button. I 1996 kom også 7-tommers splittsinglen Motorpsycho: «Mad Sun»/Alice Cooper: «Nobody Likes Me» (live fra 1969) – formet som et sagblad, og utgitt i tre forskjellige farger (rød, gul og blå vinyl, til sammen utgitt i 1105 eksemplarer) på Musical Tragedies. Designmessig er det i tillegg lett å gjenkjenne de ulike utgivelsene – allerede på Demon Box innledet gruppen samarbeid med kunstneren, forfatteren og musikeren Kim Hiorthøy, som har gjort alle Motorpsychos album (samt de fleste singler og EP-er) siden den tid for kunstverk å regne også omslagsmessig.

Motorpsycho har deltatt på en mengde samle- og tributealbum, både hjemme og ute.

Lobotomizer (Voices Of Wonder, 1991)
Soothe (Voices Of Wonder, 1992)
Demon Box (Voices Of Wonder, 1993)
Timothy’s Monster (Harvest, 1994)
The Tussler Original Motion Picture Soundtrack (dBut Records, 1994)
Blissard (Columbia, 1996)
Angels And Daemons At Play (Columbia, 1997)
Trust Us (Columbia, 1998)
Roadwork vol.1 ; Heavy Metal Iz A Poze, Hardt Rock Iz A Laifschteil – Live In Europe 1998 (3rd ear, 1999)
Let Them Eat Cake (Columbia, 2000)
Roadwork vol.2 ; The MotorSourceMassacre. Motorpsycho, The Source & Deathprod Live At Kongsberg Jazzfestival 1995 (3rd ear, 2000)
Phanerothyme (Columbia, 2001)
It’s A Love Cult (Columbia, 2002)
Presents The International Tussler Society (Columbia/SonyBMG, 2004)
Biografien er hentet fra "Norsk pop- og rockleksikon" fra Vega Forlag (2005). Redaktører for boken er Siren Steen, Bård Ose og Jan Eggum. Bidragsytere er Willy B, Arvid Skancke-Knutsen, Øyvind Holen, Svend Erik Løken Larsen, Vidar Vanberg, Marta Breen, Trond Blom, Eirik Kydland, Bård Ose, Siren Steen og Frode Øien. Boken kan kjøpes hos bokhandlerne eller bestilles direkte fra www.vegaforlag.no.
Del artikkelen på:
                    |     Mer

Legg til ny kommentar

Ingen lokale kommentarer er lagt til


Festivaler nå

Nyheter fra NBs notearkiv


For å bevare historiske data er MIC-sidene er inntil videre administrert av Aslak Oppebøen
aslak@musicnorway.no