Jostein Pedersen: Absolutt Grand Prix, Volum 1

Årets internasjonale Grand Prix-finale endte som kjent opp med en 14. plass til Christine Guldbrandsen og hennes "Alvesang". Den internasjonale sangkonkurransen er stadig like elsket og hatet, og debatten rundt årets vinnere - monsterrockerne Lordi fra Finland - viste at Melodifestivalen stadig engasjerer mange. Det gjør også Norges munnrappe og kunnskapsrike Grand Prix-kommentator Jostein Pedersen. Ballade har her den store gleden av å presentere Pedersens meget grundige gjennomgang av den norske Grand Prix-historien, myntet på de virkelige fagfolkene, nemlig komponistene og tekstforfatterne som faktisk har skapt norsk MGP-historie. Artikkelen er den første av tre.

Jahn Teigen og Inger Lise Rypdal synger

Absolutt Grand Prix vol. I - norsk Melodi Grand Prix-historie gjennom de første 20 årene

Av Jostein Pedersen, skribent og Tv-kommentator

Det kommer for en dag. Alle har gjort det. Det vil si: nesten alle. Fra Jan Garbarek via Anne Grete Preus til Bjelleklang. Fra Kari Bremnes og Terje Rypdal via Radka Toneff til Jens Book-Jenssen. For ikke å glemme Karin Krog. De har deltatt i Melodi Grand Prix. Med hevet hode.

Norsk Melodi Grand Prix-historie er også historien om norsk populærmusikk, mediautvikling og et speilbilde av selveste Norgeshistorien. En komplett norsk Grand Prix-historie krever en hel bok - og vel så det. Dette er små dykk i historien som forhåpentlig danner en sammenheng. Den utskjelte melodikonkurransen har alltid vært en talentforum for de som har valgt kanskje den vanskeligste disiplinen innen musikken: å skape og formidle et verk på tre minutter. Melodi Grand Prix handler også om det norske folk og hvilke minner som har farvelagt livene våre. Dette er en hyldest til minnene - og de som skapte dem.

60-årene
Stort og lite orkester, strykerarrangementer, lange kjoler, store frisyrer, forglemmelighet og skandaler - og Arne Bendiksen.

Det var et nasjonalklenodium som vant den første norske GP-finalen i 1960. Voi voi av Georg Elgaaen med Nora Brockstedt vant med klar margin og klarte en hederlig 4.plass i London. Den kom ut på svensk, dansk og engelsk, og er fremdeles en sang de fleste nordmenn over - skal vi si - de 30 kan synge ordrett uten å blunke:

I en liten dal, langt mot nord
der hvor solen lyser natten lang
i en liten dal, langt mot nord
hørte jeg en samepike sang

De europeiske finalene hadde pågått siden 1956 og Voi voi var i så måte et friskt pust. Her var det ingen Madame tviholdende i mikrofonstativet syngende ut sin "amour", men ei heidundrende fresk tulle fra ishavstundraen i samedrakt. (NRKs kostymeavdeling laget en modifisert utgave av en innlandsdrakt. Nå er den museumsgjenstand!) Dermed var skjebnen beseglet: Norge var ikke noe hvilket som helst GP-land, herfra kunne en forvente hvasomhelst, om Europa var rede eller ikke...

Til den første norske finalen kom det inn 303 bidrag - et antall som holdt seg noenlunde stabilt gjennom hele 60-tallet. Superpopulære Inger Jacobsen og Jens Book-Jenssen sang 11 melodier i radioens semifinale, mens ulike artister sang de seks som gikk videre til finalen i fjernsynet. Programledere var Erik Diesen og Odd Grythe. Kringkastingsorkesteret spilte under ledelse av Øivind Bergh. Komponist og tekstforfatters identitet ble holdt hemmelig helt til resultatet forelå, en regel som gjaldt til 1971. Avstemningen var også hemmelig, så hemmelig at juryen gikk bak en vegg og stakk ut poengene sine gjennom et hull. (Helt sant! I juryen satt bl.a. Jacob Dybwad, Thorleif Østereng, Bjørn Woll, Rolf Syvertsen og Otto Nes).

Voi voi var pa VG-listen i hele ni uker. GP-finalen skapte også en annen slager, det vil si den ble gjenganger i Ønskekonserten og landet gikk og nynnet på den. Det var femteplassen, den svingende Lille Lilli-Ann fra Lillesand av Andreas Berg og Juul Hansen fremført av Egil Ellingsen i finalen og Inger Jacobsen på grammofon, som det het.

Lille Lilli-Ann fra Lillesand
drømte om en rik og vakker mann
en slik som kunne få
et hjerte til å slå
å sette pikesinn i brann

Året etter vant overraskende nok en ukommersiell, men vakker valse triste. Det var Jan Wølner og Egil Hagens Sommer i Palma sunget av Nora Brockstedt. Dermed ble man på et tidlig tidspunkt klar over at GP også var forumet for overraskelser - både gledelige og de andre. Nora Brockstedt stilte i Cannes i oksydblondt hår slik at Europa ikke skulle tro at det bare var én sangerinne i Norge. Sommer i Palma ble nummer 7 av 16 og var nok mer kontinental enn nordisk. Den satte få spor etter seg her hjemme, mens Frankrikes stortstjerner Claude Pascal Og Isabelle Aubret spilte inn hver sin versjon kalt Si mon amour - som er begynnelsen på første refrenglinje på norsk. Den har tålt tidens tann godt som et eksempel på tidens grandiose slagergenre med store krav til utøvere i alle ledd. Og Nora elsker den!

Juryen bestod av fem journalister fra Akersgaten og fem fra dette kommersielle, mangehodete uhyret kalt publikum - i NRK-terminologi kalt lisensbetalere. Forhåndsfavoritten var Sven Lange og Per Lillo-Stenbergs kabarettango S'il vous plait. Den kom på 3.plass - og ble en superslager for gruppen DeLillos anført av Pers sønn Lars over 20 år senere! Ellers det året skrev Alf Prøysen tekst til Karl Westbys fornøyelige Far cha-cha som Sølvi Wang (stort orkester) og Grynet Molvig (lite orkester) sang frem til en 4.plass som ble gjenganger i Ønskekonserten. Men Alf tok det ikke sa tungt. I 1962 var han nemlig gjenstand for et evig tilbakevendende tema i GP-land: feil låt vant!

NRK hadde bestemt at bare TONO-medlemmer skulle få sende inn bidrag. Omkring 100 kom inn, bl.a. Aille så nær som a Ingebjørg som ikke engang kom til finalen. Den ble en av årets landeplager, i motsetning til vinneren Kom sol, kom regn. Den var en tidstypisk langsom euroslager skrevet av Kjell Karlsen og Ivar Andersen, fremført av Laila Dalseth (stort) og Inger Jacobsen (lite). Inger reiste til Luxembourg og plasserte seg på 10.plass av 16, med to poeng fra Frankrike - det høyeste poengantall fra dette landet inntil 1995. Dette lille lysglimtet ble imidlertid ikke ofret stor oppmerksomhet hjemme, for pressen begynte nå sin årvisse tradisjon med å være entydig negativ. " Er dette en slager?" og "Hva er pop?" var blant de eksistensielle sporsmål, en problematikk man forsåvidt ennå ikke har funnet svar på.

Den negative pressen fortsatte i 1963 da Dag Kristoffersens Solhverv vant. Nora Brockstedt, som sang den med stort orkester i finalen skulle egentlig ha sunget den i London, men trakk seg. Dermed fikk Anita Thallaug den tvilsomme ære å fronte nasjonens første 0'poenger. Hun spilte den ikke engang inn på plate, en av årsakene til at den er en av våre minst kjente GP-sanger idag. Jan Høiland, som sang den med lite orkester i finalen, sang den inn på Columbia - med lite orkester, men med det store orkesterarrangementet. Med 0'ern stående på poengoversikten hadde Norge tapt sin uskyld i dette hyenelandskapet av glitter og stas, og intet skulle bli som før.

1964 var revolusjonsåret i norsk GP-historie. Inn kom Arne Bendiksen med sin formidable slager La meg være ung. Ved årsoppsummering ble 17-årige Wenche Myhre forbigått av to Jim Reeves-sanger og Beatles' A Hard Day's Night. Teenagere - som det het på norsk - pop, trommer og tu-tua-piker raste inn i livene våre og hormonene stod i full givakt. Slikt kunne selvsagt ikke gå bra i GP - det ble 3.plass.

Arne Bendiksen slo ut seg selv med å fremføre Sigurd Jansen og Egil Hagens Spiral til seier. Han sang denne storbandballaden med et swingende Kringkastingsorkester under Karsten Andersen (! - Øyvind Bergh var på studieopphold i USA) og Elisabeth Granneman sang den nattklubbaktig med Jørg Petter Røeds kvartett. Tittelen var i høyeste grad misvisende, tittelordet ble sunget en eneste gang, etter ett minutt, mens det mer illustrerende ordet "bong" fremføres hele åtte ganger.

Livet har nå fatt fasong
jeg føler meg sveisen og fjong
svever i lykkerus
rundt i et kremmerhus
under en rosa ballong
verden er bare sol
ballongen er mitt symbol
å, som jeg svever,å som jeg lever - bong

Legenden vil ha det til at da Arne Bendiksen under prøvene hørte La meg være ung med lite orkester, beatgruppen Odd Børre & The Cannons, kjente han ikke igjen sin egen melodi gjennom veggen av ulende gitarer og ustemte trommer. Tidsskjemaet sprakk under sending og innspillingsleder samlet inn jurypoengene for Wenche Myhre hadde fullført sin versjon med stort orkester. Bendiksen kunne ikke gjore noe fra eller til, som opphavsmann var han hemmelig inntil resultatene forelå. Juryen bestod bissart nok av musikkjournalister og deres partnere - bl.a Det Nyes Yngvar Holm med frue og Arbeiderbladets Erik Heyerdahl med Sølvi Bryde. Da kom det frem at Bendiksen også hadde skrevet 4.plassen, Hvor?, med tøft Dean Martin-lydbilde fremført av Jan Høiland (lite) og Inger Jacobsen (stort).
Finalens 2.plass skulle også vise seg å bli litt av en evergreen, Einar Schanke og Alfred Næss' God gammel firkantet vals.

Med La meg være ung-fadesen friskt i minne inviterte NRK publikum til å stemme frem vinneren i 1965. Fem melodier var i finalen, stemmene ble sendt inn på postkort og uken etter ble resultatet offentliggjort i tidenes korteste finale på vel halvtimen. Omlag 18 000 postkort kom inn, hvorav 9 886 stemte på Jolly Kramer-Johansens tango-bossanova Karusell sunget av den ukjente 18-åringen Kirsti Sparboe med både lite og stort orkester. Tittelen ble bare sunget to ganger i teksten, så den er nok mer kjent for dette dilemma:

Mamma, hvem skal jeg kjøre med først
kanskje Arne for han er jo størst
ja, han denger opp Kjell
hvis han drar i fletta mi
eller kaller seg popjenta si

Konklusjonen i siste verset var at hun valgte Kjell - det rimer jo på Karusell! I Napoli fikk den 1 poeng fra Østerrike, men den var ni uker på VG-listen. Den andre minneverdige sangen var finalens 2.plass med 5 104 stemmer, Toralf Tollefsen og Juul Hansens Med lokk og lur fremført av Nora Brockstedt (lite) og Grynet Molvig (stort). Den åpnet med hardingfele og var en modig og frisk blanding av beatkomp, som det het, og springar.

De tre følgende årene var ganske forglemmelige bortsett fra vinnerne. Åse Kleveland sang Arne Bendiksens 5/4-vise Intet er nytt under solen til seier i 1966 - bedre kjent som Jeg vet om en gammel mann. Den ble nr.3 i Luxembourg og stod som vår besteplassering i 19 år. Året etter vant Tor Hultin og Ola B. Johannessen med Dukkemann som Kirsti Sparboe imponerende nok klarte å synge. Den hadde noen krevende skalaløp og få anledninger til å puste, så det var nok mer Kirstis fremførelse enn sangen som sørget for over halvparten av stemmene. Etter Åse Klevelands suksess ville plateselskapene lansere nye popjenter; her var de: Laila Granum, Bente Aaseth (senere Müller), Torill Ravnås, Torill Støa, Solfrid Heier - og Karin Krog. Per Asplin og Ivar Medaas var eneste haner i kurven, men Ivar fikk i det minste synge sammen med kona si Kari. Først i 1972 ble finalens 3.plass innspilt og ble senere en klassiker, Ivar Børsum og Bjørn Nornmoens Skitur med Kirsti Sparboe.

Vinneren i 1968 ble trukket tilbake på grunn av plagiatbeskyldninger. Det tok bort gleden ved å vinne mente Kari Neegaard (nå Diesen d.y) som hadde skrevet den sommerlette Jeg har aldri vært sa glad i noen som deg. Den lignet for mye på Cliff Richard-slageren Summer Holiday mente kritikerne. I stedet ble 2.plassen Stress av Tor Hultin og Ola B. Johannessen sendt til London med Odd Børre. Sangen ble aldri noen slager, men har overlevd på folkemunne grunnet sin uforglemmelige linje "må-må-må-må-må-må, skynde meg å gå-gå-gå-gå-gå-gå, slik at jeg kan nå-nå-nå-nå-nå siste bussen hjem".

Et rabalder av en annen verden fulgte etter finalen i 1969. Arne Bendiksen vant igjen med Oj oj så glad jeg skal bli sunget av Kirsti Sparboe. Etter finalesendingen ble Bendiksen og Sparboe invitert til Haagen Ringnes' litterære program Her og nå der den danske universitetslektor Erling Nielsen analyserte teksten. Bendiksen forsøkte å forsvare seg med at han var hverken Ibsen, Bjørnon eller Garborg, men til ingen nytte. Kirsti måtte synge sangen uten prøve med trio og NRKs sentralbord sprengtes - i Bendiksens favør. Etter helgen ble sangen gjenstand for et nytt debattprogram. Rolv Wesenlund og Odd Eidem forsvarte popmusikken, mens Karin Krog fremførte Arne Nordheims bestillingsverk Popofoni om hvordan en poplåt burde være. Deltakerne reiste seg og ropte i munnen på hverandre og det så ut til å bli håndgemeng idet rulletksten startet. NRKs sentralbord brøt nok en gang sammen. Et nytt debattprogram ble i hui og hast viet sangen. I Åpen post lagde Einar Schanke en parodi på Arne Nordheims slagerpop fremført av en ulende og tallerkenknusende Elisabeth Granneman mens publikum hylte av latter. Jens Bjørneboe ringte inn og skjelte ut Nielsen, Bendiksen tekstanalyserte Beatles' She Loves You mens pianisten og Beethoven-eksperten Amalie Christie kalte Bendiksen for en vampyr. Granneman bad henne holde kjeft og truet med å sette seg på henne. Christie måtte få luktesalt, programmet sluttet og NRKs sentralbord brøt tradisjonen tro sammen. Oj oj oj... toppet alle landets platebarometre og Bendiksen kjøpte ny bil. På fransk sang Kirsti den inn som Oy oy oy (je ne peux pas vivre), mirakuløst nok uten de fantastiske tre oy'ene til slutt. Oj oj oj... hadde et visst favorittstempel i Madrid. Slik gikk det ikke, det ble sisteplass med ett poeng fra - hold deg fast - Sverige. Sparboe mener den dag i dag at Norge ble boikottet på grunn av hval- og selfangsten. Situasjonen i Spania var overopphetet, mange land vurderte å trekke seg på grunn av fasciststyret. Midt i dette kaoset, nesten helt umerkelig ble finalens 2.plass, Kjell Karlsens Lena fremført av Odd Børre en landeplage, den var på VG-listen i åtte uker.

Det var fire vinnere av den europeiske finalen i 1969. Da bestemte bl.a. de nordiske landene å ikke å delta så lenge poengsystemet ikke kunne favorisere en vinner. Dermed står 1970 som et svart, gapende hull i norsk GP-historie.

70-årene: Farvefjernsyn, kostymer, pop og protester - og Jahn Teigen.

I finalen i 1971 visste man hvem man stemte på, for nå var komponist og tekstforfatter ikke lenger hemmelig. Og Arne Bendiksen vant for tredje gang. Melodien var Lykken er sunget av den 15 år gamle debutanten Hanne Krogh. Det ble 17.plass av 18 i Dublin, men her hjemme lå den på VG-listen i åtte uker. I den rekordstore norske finalen pa 12 melodier var det mye interessant: Den superpopulære barnestjernen Anita Hegerland stilte med Carsten Klouman og Dag Frølands Gi meg en zebra og satte sannsynnligvis GP-rekord i god diksjon, sikkert innstudert av tekstforfatterens skarpe r'er. Det ble 4.plass. Gro Anita Schønn sang Paul Cappelens meget moteriktige Maxi-midi-mini som er blitt stående for ettertiden som litt av en kitsch-bombe til tross for en forbausende svak 8.plass. Og "rebellen" Terje Mosnes skrev teksten til Kjell Karlsens Vi vil tro det vi synger fremført av Webe Karlsen, Dag Spantell og Geir Wenzel til en 3.plass. For første gang siden 1964 var juryen på plass igjen - 14 medlemmer fra sju distriktskontorer, én over og én under 25 år. Blant de edssvorne: Andreas Lunnan og Rune Larsen.

Generasjonsskiftet ble påtagelig på artistsiden i 1972, for ingen av deltagerne bortsett fra Kirsti Sparboe var med på 60-tallet. Vinneren ble Ivar Børsum og Kåre Grøttums hyggelige Småting fremført av Grethe Kausland og Benny Borg. Dette var Kauslands første opptreden etter tiden som barnestjernen Lille Grethe. Benny skulle egentlig synge sammen med kjæresten sin Kirsti, men hun valgte i stedet å synge Ivar Børsums Lillebror som til slutt ble nummer to. Den ble senere innspilt av den belgiske vokalgruppen Les Chéries pa fransk under tittelen Un voilier. I juryen satt bl.a Ågot Meyer, Sigbjørn Nedland og Kjell Nyhus.

Arne Bendiksen vant for fjerde gang i 1973. Å for et spill var en komplisert komposisjon for fire stemmer i 5/4 - og i den europeiske finalen sang de mest på fransk, deretter på alle andre deltagernasjoners språk inkludert gælisk. Det ble belønnet med 7.plass av 17 i Luxembourg der Bendik Singers (Ellen Nikolaysen, Anne Karine Strøm, Bjørn og Philip Kruse) virkelig imponerte. Den internasjonale teksten var skrevet av Bob Williams, amerikanskfødt billedprodusent i NRK. Ellers å merke seg fra den norske finalen var at Gerd Johansen - senere omtalt som "pønkebestemor" fordi hun var redaktør av musikkavisen Nye Takter - hadde skrevet teksten til Torbjørn Dalengs Alternativ.

Det ble en nervepirrende finale i 1974. Bare fire poeng skilte de tre øverste plassene, og øverst tronte Frode Thingnæs og Philip Kruses Hvor er du. Den ble fremført av debutanten Jahn Teigen med Terje Fjærns orkester og med Thingnæs' kone Anne Karine Strøm med Kringkastingsorkesteret. Av de andre melodiene huskes best fjerdeplassen, Ivar Børsum og Paul Cappelens Yo-Yo, fornøyelig fremført av Kirsti (Sparboe) & Kjersti (Døvigen) (stort) og Stein (Ingebrigtsen) & Inger Lise (Rypdal) (lite). Børsum hadde også skrevet en sang som ikke kom med i finalen, Er det plass til oss alle. Inger Lise sang og den var kjenningsmelodi til en fjernsynsserie om befolkningseksplosjonen og toppet Norsktoppen i ukesvis. Den fremtidige pønkebestemor Gerd Johansen prøvde seg igjen, nå sammen med Treff-general Arve Sigvaldsen og Torbjørn Daleng med melodien Hvem? som kom på femte og sisteplass.

Ekspertene overtok juryen i 1975. (De var: Svein Erik Børja, Helge Hurum, Sigurd Jansen, Karin Krog, Egil Kapstad, Robert Levin, Gunnar Rugstad, Terje Rypdal, Synne Skouen og Kåre Siem). Vinnersangen kom som en overraskelses på de fleste, ikke minst på den ukjente komponisten Svein Hundsnes som var ansvarlig for Det skulle ha vært sommer nå som Ellen Nikolaysen sang. "Legfolket" syntes den var for gammeldags og hensatt til slagertakter fra 50-tallet og tippet at Øystein Sunde eller Benny Borg med Frode Thingnæs og Johnny Sareussens smittende En enkel sang skulle trekke det lengste strået, men den ble nummer tre. Ellers i den udramatiske finalen debuterte en viss Brit Elisabeth Haagensli med Ivar Børsum og Paul Cappelens Ah - du gjor meg så glad. Tittelen betviles sterkt, siden den kom på femte og sisteplass.

På denne tiden var Grand Prixs popularitet på nullpunktet, særlig i musikerkretser. Etter EEC/EF-kampen vokste radikaliseringen og venstresidens aktive kulturliv dominerte. I flere land var det demonstrasjoner mot GP-sirkuset og den multikapitalistiske musikkindustrien. De musikalske innvendingene gikk på at internasjonaliseringen resulterte i en forflatning av musikken og dermed tap av nasjonal egenart. Det ble arrangert alternative konkurranser, mens flere artister nektet av prinsipp å konkurrere i musikk. Samtidig var den europeiske finalen mer sårbar for politiske strømninger utenfra grunnet populariteten. Klarte en å demonstrere i forbindelse med finalen, hadde en automatisk Europapressens oppmerksomhet. Mange tok til orde for at NRK en gang for alle skulle trekke seg fra sirkuset. Underholdningssjef Erik Diesen hadde sin tvil, men fastholdt at hvis et enslig fjernsynsprogram kunne engasjere SÅ mye, ja, da måtte han simpelthen sende det. Som tidligere tekstforfatter mente han også oppriktig at GP var et ypperlig forum for å fostre nye talenter.

Finalen i 1976 huskes best på grunn av Jahn Teigens skjelettdrakt da han sang Voodoo sammen med Inger Lise Rypdal i jomfruhvit kjole, mens komponist og Inger Lises mann Terje Rypdal holdt seg etter forholdene nøytralt i bakgrunnen spillende GP-historiens mest støyende gitar. Den kom på 2.plass, slått av et annet storslagent kostymenummer; Anne Karine Strøm i sølvbukser med vinrødt sjal som topp. Hun sang Mata Hari av ektemannen Frode Thingnæs og Philip Kruse. I Den Haag kom den sist, men antrekket skiftet til gull med solbriller som rekvisitt. Det lille orkesteret var Popol Ace med Gudny Aspaas og Jahn Teigen som vokalister for alle sangene. I ettertid er det skrekkelig søtt å vite at finalens 3.plass Hastverk av Kristian og Hans Hauger ble sunget av Jahn Teigen først, deretter overtok den 17-årige GP-debutanten Anita Skorgan...

... som vant med et brak året etter. Hun var noe så sjeldent som en norsk Popstjerne med stor P som holdt liv i livsviktig tenåringslektyre som Det Nye og Filmjournalen. Hun sang Svein Strugstad og Dag Nordtømmes Casanova som herjet listene i hele 15 uker. Hun var 18 da hun reiste til London med ett uttalt mål for øye, nemlig å slå Sverige. Hun ble nr.15 av 18 og Sverige kom sist! NRK laget fem regionsvise semifinaler der vinneren kom til finale i Oslo. I Nord-Norge vant visesangeren Axel Grans melodi Ikke mitt bord sunget av ikke ukjente Turid Pedersen fra Nøkken. Men i finalen sang han selv. I Østlandsfinalen ble det gjensyn med Nora Brockstedt i to melodier, hun var da 54 år og ingen har slatt den den rekorden.

Året 1978 var Jahn Teigens. Mil etter mil av Kai Eide ble om ikke verdensberømt, så i hvertfall Europa-berømt. Den er inkarnasjonen pa 0 poeng og vises den dag i dag årlig i flere land. I Danmark går stakkars Teigen fremdeles under kallenavnet "den norske fjell-abe". Utrolige 650 melodier kom inn og forhåndsjuryen Svein Gundersen, Carsten Klouman og Fred Nøddelund silte ned til åtte i finalen. Da overtok ekspertjuryen som bestod av: Kari Stokke, Ellen Nikolaysen, Oyvind Thorsen, Laila Dalseth, Einar "Pastor'n" Iversen, Kjell Karlsen, Odd Børre, Alexandra Sandøy (Alex) og Svein Erik Børja. Ellers av interesse i finalen var at New Jordal Swingers ble nr. 6 med Ivar Hovden og Eigil Bergs Spillemann. Den er nok mest kjent under sin engelske tittel Free And Easy. Dag Kolsrud kom pa 7.plass med Den danseglade fruen fremført av Ingrid Elisabeth, plassen foran superpopparet Anita Skorgan & Georg Keller som sang Svein Strugstad og Dag Nordtømmes Prima Donna.

Men Anita Skorgan gjorde rent bord i 1979. For første gang stilte en GP-finalist med egenkomponert sang, Philip Kruse hadde skrevet teksten til Oliver. Den herjet platelistene i 10 uker og Anita forsterket sitt skoleflinke rykte ved å spille inn en fransk versjon (Il faut danser la vie) med misunnelsesverdig korrekt uttale. Finalen ellers var en begredelig affære. NRK hadde funnet ut at det hele skulle foregå i fjernsynsstudio uten kulisser, ingen kostymer og uten publikum. Programleder Egil Teige klarte imponerende nok å holde stemningen oppe. Hanne Krogh var tilbake etter en seks års pause, hun ble nr. 8 med Svein Hundsnes' Når vi er barn. Forhåndsjuryen Kjell Karlsen, Fred Nøddelund og Øyvind Westby hørte 331 bidrag. En av sangene som ikke kom til finalen var Rock Machine av Eigil Berg med New Jordal Swingers. Den ble storslager og var den første platen som toppet Norsktopen i åtte uker på rad da den måtte gå ut på grunn av oppnådd "aldersgrense". Skorgans skjebne ble beseglet av ekspertjuryen: Sigurd Jansen, Jon-Anders Helseth, Trygve Thue, Liv Mylius, Eivind O. Pedersen, Carsten Klouman, Arnstein Johansen, Sverre Bergh og Kirsti Sparboe.

Den 20. norske finalen var en av de mest varierte og spennende noengang og ble ledet av Åse Kleveland. NRK inviterte noen av landets fremste poplærkomponister og etter endt dyst ble det delt tredje og førsteplass og bare fire poeng skilte mellom første og femteplass. Juryen måtte stemme på nytt og med en stemmes overvekt vant Samiid Ædnan av Sverre Kjelsberg og Ragnar Olsen fremført av Kjelsberg og Mattis Hætta. Dermed ble Åge Aleksandersen & Sambandet nr. to med Åges Bjørnen sover. På delt tredjeplass kom Jan Eggums Rudi sunget av Nina Askeland og Svein Gundersens Univers sunget av Alex. På komponistlisten ellers fantes Radka Toneff, Henning Sommerro, Ketil Bjørnstad, Arne Schulze, Jahn Teigen og Anita Skorgan. I juryen satt: Ulf Dalheim (Adresseavisen), Kari Diesen d.y, Ivar Dyrhaug, en uidentfisert signatur "EHH", Rune Larsen, Lillebjørn Nilsen, Kari Stokke, Magni Wentzel og Kjell Winther (Steen & Strøms platebar, Oslo). Han Sverre og han Matti dro til Den Haag og vakte oppsikt. Finaledagen uttalte de til VG at de hadde vunnet uansett hva som skjedde om kvelden. De ble nr. 16 av 19, men de hadde oppnådd oppmerksomhet rundt Alta-utbyggingen og fått den blaserte verdenspressen til å joike av full hals på pressekonferansene. Samid Ædnan ble den våren vår nye nasjonalsang, den var på listene i 13 uker hvorav fire på førsteplass.

Til slutt de essensielle spørsmal: VAR aldri Egil Monn-Iversen med i Grand Prix? Nei, bare som dirigent - ti ganger. Og når VAR egentlig Jan Garbarek med? Han var med i Kjell Karlsens "lille orkester" i 1967. Han hadde enndog saksofonsolo da Karin Krog sang Olav og Kjellaug Lystrups 4.plass Veslefrikk.

Denne artikelen ble opprinnnelig skrevet for NOPA 20003, bladet til NOPA - Norsk forening for komponister og tekstforfattere. I forbindelse med at NRK arrangerte den europeiske Melodi Grand Prix-finalen i Oslo i 1996 skrev Jostein Pedersen også boken "Historien om Melodi Grand Prix" (Bladkompaniet). Den er i følge forfatteren forlengst blitt samlerobjekt, og "finnes nå bare i velutstyrte biblioteker og antikvitetshandlere". Artikkelen er hentet fra Jostein Pedersens egne hjemmesider, og bringes videre med alle tillatelser. Et nytt avsnitt følger i morgendagens Ballade.

Del artikkelen på:
                    |     Mer

Legg til ny kommentar

Ingen lokale kommentarer er lagt til


Nyheter fra NBs notearkiv


For å bevare historiske data er MIC-sidene er inntil videre administrert av Aslak Oppebøen
aslak@musicnorway.no