Teigen, Jahn
Vokalist, komponist og skuespiller, født 27.09.1949 i Tønsberg. En av de mest markante, fargerike og betydningsfulle artister innen norsk populærmusikk. Jahn Teigen er selve symbolet på hvor langt det er mulig å nå hvis man bare har troen på seg selv og viljen til å stå på. Selv når det har blåst som verst rundt ham, har Jahn Teigen klart å ri stormen av og vende styrket tilbake.
Jahn Teigen startet sin karriere som bassist og vokalist i rockebandet The Little Stones i 1964. Året etter ble The Enemies dannet, og platedebuten kom i 1967 da dette bandet kompet barnestjernen ►Anne Mette på hennes single «En hemmelig hemmelighet». Senere samme år kom gruppens første plateutgivelse under eget navn, singlen «Wishes»/«Not Even You», og året etter kom gruppens eneste LP The Enemies på labelen CBS. Teigen flyttet deretter til Oslo og livnærte seg som disc jockey på utestedet Rondo før han ble medlem av det engelske bandet Red Squares som hadde slått seg ned i Danmark. Det ble bare en enkel single-utgivelse med dem – «Five Times I’ve Said Goodbye»/«Good News» – på labelen Parlophone.
Red Squares ble sendt på turné til Israel i 1969, men da bandet vendte tilbake til Danmark var det uten Teigen. Han ble værende igjen og slo følge med et band kalt Lions of Juda (som også stavet siste del av navnet sitt Judea og Judah). Totalt seks innspillinger ble gjort i løpet av de to årene Teigen var medlem av Lions of Juda. Fire av disse havnet på en EP utgitt i 1969, mens de to siste – «I’ve Got Starshine (I’ve Got Luck)»/«Where I Belong» – kom på en single året etter.
Like før han kom tilbake igjen til Norge i desember 1971, ble Jahn Teigen kontaktet av et band kalt Arman Sumpe D.E. (initialene sto for Dur Express). Dette var opprinnelig prosjektet til Reidar Myhre (storebror av Wenche) og besetningen inkluderte en blåserekke. Teigen gikk rett inn i bandet, som laget en single i 1972 – «Fly High»/«Steelgrass» på selskapet Polydor – før en omrokkering i besetningen gjorde at et navneskifte ble nødvendig. Blåserne forsvant, mens resten av bandet fortsatte under navnet ►Popol Vuh (senere Popol Ace).
Tiden med Popol Vuh/Popol Ace gjorde Jahn Teigen landskjent, og det var lenge snakk om å lansere bandet utenlands. Dette ble det imidlertid ikke noe av, og hadde Teigen visst dét i 1975 hadde han kanskje takket ja til tilbudet om å prøvesynge for Genesis. Det britiske bandet ønsket å forsøke den norske vokalisten som mulig erstatter for Peter Gabriel, men Teigens lojalitet til Popol Ace gjorde at han takket nei. Senhøsten 1976, etter tre album og mange skuffelser, sluttet Teigen i Popol Ace for å slå følge med ►Tom Mathisen og Herodes Falsk i trioen Prima Vera, samt satse på en karriere som soloartist parellelt med denne gruppen.
De første skrittene mot en solokarriere tok Teigen i 1974 og 1976 i Melodi Grand Prix. Han sang vinnermelodien «Hvor er du» i 1974 (som ►Anne Karine Strøm sang i den internasjonale finalen) og skapte rabalder i 1976 med «Voodoo» (duett med ►Inger Lise Rypdal) da han opptrådte i den etter hvert så legendariske skjelettdrakten. Han innledet samtidig et langt og nært samarbeid med Herodes Falsk (den gang medlem av ►Jonas Fjeld Band) og laget en helsprø LP sammen med ham i 1975. Under tittelen Teigen synger Falsk laget de to herrene en merkverdig blanding av morsomme låter, sketsjer, gærne påfunn og lydeffekter, tydelig påvirket av de britiske gruppene Bonzo Dog Band og Monty Python. Sammen med Tom Mathisen (fra ►Snu) dannet de så trioen Prima Vera i 1977, som gjorde stor suksess det påfølgende tiåret.
Skuespilleren Jahn Teigen kom for alvor frem under oppsetningen av Rocky Horror Show på Oslo Nye Teater. Det var teatersjef Toralv Maurstad som inviterte ham med, og forestillingen resulterte også i en plateutgivelse der Teigen sang på ett kutt. Erfaringen fra teaterstykket kom godt med for hans fremtidige konserter, der hver nye turné hadde egen tittel. Blant disse kan nevnes Teigens tivoli, Teigens toalett, Teigens telt og Teigens teater.
Hans første seriøse soloprosjekt var Teigens tivoli (1977), der han spilte alle instrumentene sammen med Alf Emil Eik, som også var medprodusent. Albumet viste artistens lidenskap for 70-tallets progressive rock, koblet med 60-tallets melodiøsitet. Blant innholdet var en hyllest til Frank Zappa, «2.F.Z.», som en hilsen for at den amerikanske artisten hadde ønsket å skrive kontrakt med Popol Ace. Albumet ble fulgt opp med en landsomfattende turné, med ►Allison som backingband.
Gjennombruddet for soloartisten Jahn Teigen kom i Melodi Grand Prix i 1978. Med splitthopp og urokkelig tro på seg selv sang han «Mil etter mil» (komponert av ►Kai Eide) i den internasjonale finalen – og ble belønnet med null poeng. Men artisten selv visste å utnytte nederlaget: Han brukte nullen (eller rettere sagt; nullene) for alt det var verdt, og ble på kort tid Norges nye yndling. Med treffsikker selvironi kalte han sitt neste album This Year's Loser (1991), og inkluderte en engelsk versjon av «Mil etter mil» side om side med «They Don't Clap Losers» og «Back In Paris» – sanger som var inspirert av Grand Prix-sirkuset i Paris. Albumet var også starten på et samarbeid med produsent Tore Syvertsen og Jonas Fjeld Band.
Teigen fikk Spellemannprisen i 1979. Suksessen på hjemmebane førte til at hans gamle selskap begynte å sende ut samleplater med gamle opptak – omtrent hakk i hæl med hver nye Teigen-plate på labelen RCA. Den doble 67–76 var allerede sendt ut på markedet i 1976, like etter at Teigen forlot Popol Ace, og etter This Year’s Loser kom en plate som enkelt og greit fikk tittelen Jahn Teigen!! (1978). Nye samlinger fulgte i 1980 (etter Mentalkrem) og i 1983 (etter Cheek To Cheek). Disse samlingene inneholdt titler av både Popol Vuh/Ace, Prima Vera og Teigen på egen hånd.
En dags pause (1979) ble innspilt i Hamburg med Syvertsen som produsent og et stjernelag av musikere. Dette var en svært personlig plate, der Teigen for første gang fremsto som en sårbar, men samtidig selvsikker artist. Dessuten hadde han nå gått helt og holdent over til norske tekster, noe som også var en triumf. Blant innholdet var «Sala Palmer» fra musikalen Fantomets glade bryllup, som Teigen – i likhet med alle sangene på En dags pause – laget i samarbeid med Herodes Falsk. Albumets mest kjente sang var «Min første kjærlighet».
De neste utgivelsene hans var alle storselgere, og Jahn Teigen var nå så populær at alt han gjorde – også i privatlivet – fikk store oppslag i pressen. Ekteskapet med og skilsmissen fra ►Anita Skorgan var selvsagt intet unntak, men i ettertid er det LP-en de produserte sammen som vil bli husket. Cheek To Cheek (1983) var et gjennomarbeidet album som rager høyt innen norsk pop fra 80-tallet. Platen inneholdt bl.a. «Friendly», og var ikledt et omslag ikke ulikt Double Fantasy med John Lennon og Yoko Ono. Ekteskapet med Skorgan resulterte også i datteren Sara, som fikk sin hyllest like etter fødselen i 1984 i form av singlen «Celebration»/«Et menneske», presset på gjennomsiktig rød vinyl.
En pause var uunngåelig etter alt rabalderet rundt personen og artisten på 80-tallet, og Teigen vendte ikke tilbake for fullt før i 1988 med Klovn uten scene. I mellomtiden hadde duoen ►Dollie de Luxe overtalt ham til å delta i forestillingen Which Witch, hvor han spilte bøddelen, og han opptrådte også sammen med Anita Skorgan i Puccinis La Bohème. Klovn uten scene var innspilt i samarbeid med produsent ►Rolf Løvland, og bar preg av at artisten følte den siste tidens voldsomme oppmerksomhet hadde gått på bekostning av den mer alvorlige siden av ham. Platen inneholdt bl.a. «Det vakreste som fins», «Slå ring» og Grand Prix-slageren «Glasnost».
Etter enda en tøff periode flagget Teigen ut og bosatte seg for en periode i Italia. Her forberedte han sitt neste album, Esilio Paradiso (1992), som bar preg av en artist som hadde funnet tilbake sin indre ro. En tur innom moderlandet et par år senere viste seg å være fruktbar: En samleplate med Popol Ace (Cat Of Nine Tales) resulterte i en gjenforeningsturné for de gamle hippiene i 1994, og en lignende samleplate med ►Prima Vera (Absolute Prima Vera) la grunnlaget for den gjenforeningen som fant sted i 2001. Popol Ace gjorde enda en vellykket gjenforening i 2002, noe som ble foreviget på CD og DVD.
En nesten 30 år lang platekarriere ble oppsummert i 1995 med samleboksen Hele historien, hvor det ble gjort plass til hele 83 innspillinger fra perioden 1967–1994. Et lite utdrag – treffende nok kalt Litt av historien (1994) og bare inneholdende solo-slagerne – ble sendt ut som en enkel CD i forkant av boksen. Teigen laget deretter en vakker juleplate sammen med Anita Skorgan, Lys, og spilte i 1999 inn et album med noen av sine favoritter fra 60-tallet. Dette albumet, med tittelen Ekko, ble imidlertid ikke utgitt. I stedet entret Teigen det nye årtusenet med et album fylt av helt nye, fengende poplåter – Magnet. Han spilte mange av sine mest kjente sanger inn på nytt i 2004 til albumet Fra null til gull.
I tillegg til sine egne utgivelser har Jahn Teigen deltatt på en rekke plater med andre artister, bl.a. Treff-serien (på 70-tallet) og den danske artisten Sebastians musikkspill Skatten på sjørøverøya (1988), samt vært produsent for bl.a. ►Pussycats, ►Broadway News, ►Prudence og Gary Holton og ►Casino Steel. Han har de siste årene drevet sitt eget studio, der han konsentrerer mye av sin tid på å hjelpe unge og ukjente artister frem. Det finnes også en bok om Jahn Teigen, En personlig beretning om Jahn Teigen, skrevet i 1978 av Øyvind Brigg (tekst) og Hans-Olav Forsang (foto).
Jahn Teigens meritter i Melodi Grand Prix: «Hvor er du» (norsk vinner 1974, sunget av Anne Karine Strøm i finalen), «Kjærligheten under» (1975), «Hastverk», «Alltid en vind», «Du fikk meg glad» og «Voodoo» med Inger Lise Rypdal (1976), «Mil etter mil» (norsk vinner 1978), «Ja» (1980), «Adieu» med Anita Skorgan (norsk vinner 1982), «Do-re-mi» (norsk vinner 1983), «Glasnost» (1988), «Optimist» (1989), «Smil» (1990), «Jackpot» (1993) og «Gi alt vi har» (1994).
Teigen synger Falsk (Mercury, 1975) m/Herodes Falsk
67–76 (Mercury, 1976) dobbel samleplate
Teigens tivoli (Polydor, 1977)
This Year’s Loser (RCA, 1978) (EMI, 1991)
Jahn Teigen!! (Polydor, 1978) samleplate
En dags pause (RCA, 1979) (EMI, 1991)
Mentalkrem (RCA, 1980) (EMI, 1991)
All We Have Is The Past (Polydor, 1980) samleplate
Klar dag / Instamatik (RCA, 1982) (EMI, 1991)
Cheek To Cheek (Sonet, 1983) m/Anita Skorgan
Hopp (Polydor, 1983) samleplate
Klovn uten scene (EMI, 1988)
Jahn Teigen samle-LP 89 (EMI, 1989) samleplate
Esilio Paradiso (EMI, 1992)
Rondo (EMI, 1993)
Jahn Teigens beste … Litt av historien (EMI, 1994) samleplate
Hele historien 1967-1994 (EMI, 1995) 4CD samleboks
Lys (EMI, 1996)
Magnet (EMI, 2000)
Utkledd som meg selv (Global Music, 2003)
Fra null til gull (Global Music, 2004) nyinnspillinger
