Tobben & Ero
Duo fra Tromsø bestående av Torbjørn Willassen (vokal, gitar) og Jan Ero Olsen (vokal, gitar). I det musikalske landskapet kan Tobben & Ero karakteriseres som Norges svar på Simon & Garfunkel, mens de på den lyriske siden står i en klasse for seg. Duoen søkte til gamle mestere for å finne tekster de kunne sette melodier til, og skapte musikkhistorie med et knippe plater som alle regnes for å være norske klassikere.
Torbjørn Willassen og Jan Ero Olsen hadde som sitt egentlige mål å bli popstjerner i Sverige, slik deres bysbarn ►The Pussycats hadde blitt noen år i forveien. Våren 1969 forlot de to guttene hjembyen Tromsø for å søke lykken i Stockholm. Egentlig stakk de av, fordi Tobben var blitt innkalt til militærtjeneste. I den lille byen Kathrineholm utenfor Stockholm ble Tobben & Ero forent med Atle Berntsen og Estor Jensen, to tromsøværinger som Ero hadde spilt med i gruppen The DeCoys et par år i forveien.
Det nye bandet rakk bare å gjennomføre én spillejobb før det ble oppløst. Tobben & Ero tok seg arbeid på en jernfabrikk og frekventerte den lokale puben på kveldstid. Her traff de trubaduren Björn Erling Wohlin, som lot dem slippe til en kveld for å fremføre et par låter; «Bye Bye Love» og «Där björkarna susar». Wohlin ble så begeistret for det han hørte at han fødde på duoen en hel måned for at de skulle lære seg et repertoar de kunne opptre med. De elektriske gitarene ble byttet ut med akustiske, og nesten 50 svenske viser ble øvd inn. Duoen spedde på med noen norske folkeviser, noe publikum oppfattet som eksotisk.
Tobben & Ero opptrådte på klubber om kveldene, og på dagtid sto de gjerne og spilte på gaten. En dag de sto i Biblioteksgatan, kom Ove Ek forbi og tilbød dem platekontrakt. Ek hadde et lite trykkeri og opptrettet et eget plateselskap – Eko Records – som ga ut to singler med duoen i 1970: den ene hadde to sanger av Tobben, «I Am Lookin’ For A Way To Go» og «In The Evening Of My Life», mens den andre besto av de mer tradisjonelle visene «Vals i Valparaiso» og «Kjerringa med staven». Platene og konsertene førte til at Tobben & Ero – som de første nordmenn – ble medlemmer av Yrkestrubadurernas förening.
En ny tilfeldighet førte til en TV-opptreden: De sto og haiket utenfor Stockholm da en orkesterbuss tok dem med. Musikerne i bussen var på vei til en TV-innspilling i Uddevalla. I bussen ble duoen oppfordret til å spille en sang, og da de dro i gang med sin aktuelle single, «Vals i Valparaiso», snudde en av musikerne seg. Det var Sture Nordin, bassist for bl.a. Cornelis Vreeswijk, og han nærmest forlangte at Tobben & Ero skulle være med hele veien til Udevalla for å prøvespille for TV-produsent Bengt Egeblad. Dette resulterte i et TV-program der også Elton John deltok. Tobben & Ero fremførte to sanger, og ble i tillegg backet av Elton John på avslutningsnummeret «Bye Bye Love».
Under tiden i Sverige ble Tobben & Ero kjent med hele den svenske viseeliten. Cornelis Vreeswijk var selvsagt blant dem, og han inviterte dem med i et radioshow som også ble utgitt på plate i 1970. Her fremførte Tobben & Ero «Anne Knutsdotter». Vennskapet med Vreeswijk skulle resultere i flere samarbeid på 70- og 80-tallet.
Hjemlengsel gjorde at Tobben & Ero forlot sin karriere i Sverige og dro tilbake til hjembyen. Hjemme i Tromsø løsnet det for Torbjørn Willassen som låtskriver. Han hadde så vidt begynt å komponere melodier til dikt av bl.a. den svenske poeten Erik Lindorm, men det var et dikt av Aasmund Olavson Vinje som ble døråpneren: «Den dag kjem aldri». Tobben husket diktet fra skoletiden, og midt på natten kom melodien til ham. Dagen etter tok han første buss hjem til Ero, og samarbeidet ble gjenopptatt på alvor.
Takket være Arthur Arntzen fikk Tobben & Ero delta i et Oluf-show i 1971. I salen satt ►Børt-Erik Thoresen, som inviterte duoen til å være med i et TV-program som skulle sendes fra Tromsø. Dette ble en suksess, og med fornyet selvtillit tok Tobben & Ero gitarene på ryggen og haiket til Oslo for å prøve lykken nok en gang. Etter å ha fått nei fra flere selskaper – og nesten ja fra et som ville at de skulle spille inn andre artisters materiale – fikk de napp hos Mikkel Aas i Norsk Phonogram A/S. Aas ga duoen frie tøyler, koblet dem med produsent Johnny Sareussen, og ble belønnet med en av de flotteste LP-er som er laget innen den norske visegenren: Fordums frukter, friske frø (1972). Tittelen sa det meste; dette var fordums frukter i form av dikt fra gamle mestere som Vinje, Arnulf Øverland, Bjørnstjerne Bjørnson og Knut Hamsun, men de nye frøene – melodiene og fremførelsene – var friske.
Tobben & Ero fulgte opp med Gitter og stas i 1973. Igjen var mange av tekstene hentet fra diktsamlinger av Knut Hamsun og Arnulf Øverland.
I løpet av en fireårsperiode laget Tobben nye viser med en nesten feberaktig iver. Etter hvert begynte også Ero å komponere og skrive tekster. Frem til 1976 laget duoen fem LP-er, hver plate preget av en evne til å fremdyrke en personlig stil tuftet på norsk lyrikk av høyeste kvalitet og moderne, iørefallende arrangementer med klare referanser til samtidig, internasjonal viserock.
Blant platene var Gi meg et hus og Bryllup i Kanaan – to album innspilt og utgitt i 1976, der omslagene var utformet slik at de passet til hverandre. På den ene platen, Gi meg et hus, deltok den engelske trommeslageren og vokalisten Phil Collins. Dette skjedde ved en tilfeldighet: Gruppen Genesis, som Collins var medlem av, var i Oslo på snarvisitt, og Collins hadde en dag til rådighet. Dette førte til innspillingen av «Skammens terskel», hvor Collins deltok på trommer. På den andre platen, Bryllup i Kanaan, deltok Cornelis Vreeswijk, også dette ved en tilfeldighet: Tobben & Ero møtte Vreeswijk i matsalen på Hotel Savoy i Oslo, og ringte Mikkel Aas for å høre om muligheten for å ta med seg en gjest i studio. Svaret var ja. Tobben & Ero gjengjeldte tjenesten ved å delta på Vreeswijks album Narrgnistor och transkriptioner (1976).
Etter utgivelsen av de to albumene i 1976, dro Tobben & Ero ut på en landsomfattende turné som tok de siste kreftene fra duoen. Den siste konserten var i Berlevåg, hvor publikum heller ville danse enn lytte, og etter å ha gjort opp status, mente duoen at enden på veien var nådd. Tobben var gått tom for melodier, Ero hadde behov for litt fred og ro, og det føltes derfor riktig å gi seg mens leken ennå var god.
Ni år senere ble ringen sluttet, da Cornelis Vreeswijk ble invitert til Tromsø for nye konserter og innspillinger. Tobben & Ero hjalp Vreeswijk på hans album Mannen som älskade träd, mens den svensk/nederlandske mesteren var gjest på En dans på nevroser. Etter en kort turné i 1985 skulle det gå 15 år før Tobben & Ero lot høre fra seg igjen. Det skjedde i 2000, da duoen holdt noen konserter i anledning av utgivelsen av samleplaten 20 beste i Tobben & Eros verden. Albumet ble mottatt med ovasjoner i pressen, og sørget for at en ny generasjon ble kjent med den tidløse og særpregete musikken som Tobben & Ero laget i løpet av sin korte, men produktive karriere.
Fordums frukter, friske frø (Philips, 1972)
Gitter og stas (Philips, 1973)
Ballade i bakgården (Philips, 1974)
Gi meg et hus (Philips, 1976)
Bryllup i Kanaan (Philips, 1976)
Tobben & Ero’s 16 beste (Philips, 1981) samleplate
En dans på nevroser (Slager Records, 1985)
20 beste i Tobben & Eros verden (Universal, 2000) samleplate
Siste kommentarer:
3 lokale kommentarer til denne artikkelen
KONDOLERER...
Skrevet 04.12.2008 08:05 av Siw M. Paulsen
SAVNER
Skrevet 29.12.2008 13:54 av Ole G Hagen
DERE HAR EN STOR PLASS I MINE TANKER, MEN NÅ ER DET VEL,HVIS DET ER RIKTIG DET JEG HØRER, FOR SENT Å FÅ MULIGHET TIL Å SE DERE. COVRENE FÅR DUGE. VARM OG VAR SANG OG MUSIKK SOM ER PLANTET I MIN SJEL. FOR ALLTID!! OLE G, HAMAR.
TOBBEN & ERO
Skrevet 22.04.2011 22:44 av Tommy
Ingen over, ingen ved siden. Synd at det ikke blir mer fra den kanten.