Nerem, Bjarne
Diskografi fra jazzbasen.no
|
Tenorsaksofonist, 31.07.1923 - 01.04.1991.
Fullt navn Bjarne Arnulf Nerem, født og oppvokst i Oslo, begynte som klarinettist, men gikk snart over til altsax og tenor, sporadisk medlem av Oslo Swingklubbs band tidlig på 40-tallet, spilte mye sammen med trompeteren Hein Paulsen og var medlem av hans «rytmeorkester» 1941-42, spilte i Fred Lange-Nielsens Rytmeseks¬tett og hadde eget band 1942, platedebuterte med studiobandet «Syv Muntre» i 1943 (Bob's vuggesang/Opus 7), senere i okkupasjonstida medlem av Stein Lorentzens storband.
Det første fredsåret var han aktiv i miljøet rundt Oslo Hot Club, spilte med Rowland Greenberg, Hein Paulsen, Per Nyhaugs radioband og annet, gjorde plateinnspilling med Pete Browns storband 1946 og var engasjert hos Willy Andresen 1946-47.
Bjarne Nerem inntok raskt en plass som en av de fremste norske jazzmusikere og ble trukket over til et rikere miljø i Stockholm, hvor han spilte med Thore Jederby 1947-48 (pl.innsp. 1948) og Nisse Skoog 1948-49, var med blant de som utviklet svensk bopmusikk, og bidro med jazz til filmen «Kvinnan som försvann». Tilbake i Oslo hadde han sitt eget «All Star Band» 1949, var deretter i nesten tre år engasjert i Kalle Westbys orkester, samtidig som han spilte med Thorleif Østerengs radioensemble (1950-52), deltok på plate med et norsk «All Star»-band 1950 og var selvskreven på de viktigste jazzkonsertene.
I 1952 reiste han igjen til Sverige og skulle denne gang bli der i 21 år! Han spilte fast med Simon Brehm 1952-54 (flere pl.innsp. med Simon Brehm 1952-55 og bl.a. med Ernie Englund, Lars Gullin, Alice Babs og Roy Haynes 1954), engasjert med Ernie Englunds orkester 1955-58 (samtidig pl.innsp. med bl.a. Gösta Theselius, Rowland Greenberg i Stockholm, Hacke Björksten og Gunnar Nilsson 1956, Spencer Williams og Charlie Norman 1957), foruten at han gjestet Norge ved noen anledninger, han lå på tetplass i avstemninger om beste norske tenorist i årene 1952-56 inntil det måtte fortelles at ikke bodde i Norge lenger (!) og spilte inn plate med Verden Rundts All Stars i 1956, samtidig en plateside i eget navn («Takin' a chance on love»).
Fra 1956 var han medlem av Harry Arnolds legendariske radioorkester, spilte inn en rekke plater med det (1956-61, berømt solo i «Cherokee» fra 1958), spilte fast med bl.a. Gunnar Almstedt/Ove Lind sextet 1958, Åke Persson sextet 1959, Anders Burman 1959-60, igjen med Ernie Englunds orkester 1960-61, og fra 1961 flere år med Arne Domnérus. Han deltok i den perioden ved en rekke fine plateinnspillinger, bl.a. med Almstedt/Lind, Gösta Theselius og Stan Getz 1958, Monica Zetterlund 1958-60, med Alice Babs, Leonard Feather, Åke Persson og Bengt-Arne Wallin 1959, Arne Domnérus 1959-64, Quincy Jones og Rune Gustafsson 1961, Bengt-Arne Wallin og Charlie Norman 1962, Jan Johansson 1963-64, Benny Golson, Jack McDuff og Jimmy Witherspoon 1964, Bengt Hallberg og Georg Riedel 1965. I 2008 ble det utgitt to CD-er fra denne gullaldertiden i Oslo Jazz Circles serie «Portrait of a Norwegian Jazz Artist», «Bjarne Nerem – The big band sessions (1956-65)» og «Bjarne Nerem – The small band sessions (1955-76)».
I 1968 overtok han tenorplassen etter Carl-Henrik Norin i det bandet som ble ført videre i Norins navn, gjorde plateinnspillinger med bl.a. Ove Lind 1970, Siljabloo Nilsson 1971-72, Lasse Sjösten, Arne Domnérus, Monica Zetterlund og Thore Ehrling 1972, og til slutt Nils Lindberg i 1973.
Da hadde han, så sent som i 1971, gjort sin første egne LP, med den treffende tittel «How long has this been going on» – for den ble han hedret med årets «Gyllene Skivan». Han følte nå at hans Sverige-periode kunne få en verdig slutt, rettet blikket vestover, medvirket på plateinnspilling i Oslo med Per Asplin og Sigurd Jansen 1972, spilte samme året på Molde-festivalen, og flyttet omsider til Oslo i 1973.
I Norge har han stort sett spilt med egne kvartetter, dog uten noen permanent besetning, har spilt inn plater med bl.a. Karin Krog («Krog + Gershwin» 1973-74), egen kvartett 1976 («Everything happens to me», som ga ham Spellemannsprisen), Sandvika Storband 1980, egen kvartett 1984 («This is always», begynnelsen til plateselskapet Gemini), innspilling sammen med Kenny Davern og Flip Philips 1987 («Mood indigo»), igjen i eget navn 1987 («More than you know»), sammen med med Al Grey 1988 («Al meets Bjarne») og endelig «The Rainbow session» sammen med Kristian Bergheim 1990, et snaut halvår før han døde. Ved siden av dette har han hatt festivalengasjementer på Kongsberg med bl.a. Karin Krog (1974) og egen kvintett (1977), i Molde med «Muntre Mænd» 1978 og 79, i perioder vært medlem av Søren Bøgelund Swingsters (1982-83), «Dean Machine» 1985-86 og Per Nyhaug Studioband.
Bjarne Nerem er en av de ypperste musikere i norsk jazzhistorie, en særegen begavelse i Lester Young- og 50-tallstradisjonen, han nøt stor internasjonal respekt, mottok en velfortjent Buddy-pris i 1980 og endelig Oslo kommunes kulturpris i 1983. I 2001 ble han presentert i Oslo Jazz Circle's plateserie «Portrait of a Norwegian jazz artist» med opptak fra årene 1962-80. Innspillinger fra 1984-88 ble i 2006 gjenutgitt på CD-en «Embraceable you».
