Av Knut Steen

Øyvind Sørensen ble kjent med rockabilly igjennom Brian Setzer, som hadde stor suksess med albumene Built for Speed og Rant’n Rave på tidlig 80-tall.

- Så begynte jeg selvfølgelig å grave etter gamle ting, oppdaget at det var fryktelig mye tøff musikk jeg aldri hadde hørt. Ramblers-bassisten (ståbass, jada!) er arketyp i stilen – 50-talls-tatoveringer, riktige jeans, hvit T-skjorte, og selvfølgelig bryl-manke.

Et sted å tute
Saksofonist Kjetil Wang (det er ikke så mange som kaller ham Robinson-Kjetil nå lenger) forteller om en litt annen introduksjon til sjangeren:

- Fatter, han bor fremdeles i 1950. Jeg er flaska opp på denne musikken, ble skjerma for alt etter 1958 hjemme. Jeg visste ikke hva Depeche Mode var før 1996.

Derfra skulle det gå i Jokke, punk, techno og div. elektronisk musikk. Noen har til og med sett Wang i DJ-boksen på Sicamicanico – opp til flere ganger. Wang innrømmer å nærmest ha tvunget seg med i bandet.

- Jeg hadde en saksofon, og trengte et sted å tute. Øyvind og Torgeir (med etternavn Forseth, gitarist og vokalist) hadde øvingsrom. Jeg var der så mye at de like godt ga opp og lot meg få være med i bandet til slutt.

Smalltown Ramblers begynte uten trommis (man trenger egentlig ikke det for å spille rockabilly), men fikk etter hvert hjelp av Petter Stangejordet, som spiller skarptromme og cymbal.

Flipside, by:Larm & kalde føtter
I 2005, kom debutplaten "Trucks, Trains & Evil Women". Med en nokså streit rockabillyplate, er det ikke akkurat lett å havne i musikkpressens søkelys.

"Trucks, Trains & Evil Women" ble ikke møtt med verken ovasjoner eller store kryss i taket fra pressen – men Rockabillymiljøet tok godt i mot plata, som ble gitt ut på et av miljøets ”egne” etiketter, Flipside Records. Etter hvert lød jungeltelegrafen også utenfor miljøet. Wang oppsummerer tiden med Smalltown Ramblers som ”en odysse av positive overraskelser”.

- Å varme opp for mine gamle helter Valentourettes – på Rockefeller – var stort. Vi ventet bombardering og den klassiske ”bli ferdig”-holdningen, men det ble en kjempekveld, forteller Wang.

Kort etter ble de bedt om å ”spille band” i filmen ”Kalde Føtter” – resultatet av TV2s realityserie ”Filmstjerne”. Filmen regisseres av Alexander Eik ("Kvinnen i mitt liv") og produseres av Nordisk Film. by:Larm-arrangørene hadde også fått med seg det litt spesielle bandet, så invitasjonen til Norges største bransjetreff kom også seilende.

På spørsmål om utbyttet fra by:Larm, kikker Wang og Sørensen på hverandre et kort øyeblikk, før Wang tar ordet igjen:

- Tja, vi spilte jo to konserter. Den aller beste overraskelsen var en fyr som kjørte i fire timer, bare for å se oss. Han hadde starta i god tid, og var der en time før vi begynte. Når du er i et realtivt nytt band, er det veldig hyggelig med en kar som kan alle tekstene, og synger med. Han ble sendt hjem med alt vi hadde av merchandise og stæsj, han alene var verdt hele konserten. Og så var det en dame der fra Fond For Utøvende Kunstnere…hun oppfordret oss til å søke om penger hos dem neste gang vi skulle spille inn plate.

Autentisk?
Kort tid etter by:Larm begynte innspillingen av det som skulle bli "Too Much Coffee" - med 25 000 kroner fra nevnte fond. Om "Trucks, Trains…" lå et godt sprang til siden for det enkelte rockabilly-purister vil definere inn i sjangerens mest rigide rammer, skulle plate nummer to bli enda mindre ”autentisk 50-tall”, i følge bandet:

- Skal man være helt sjangertro, tillates ikke veldig stor variasjon, forteller Sørensen: - Det er ganske mange like rockabilly-band og plater, for oss var det et poeng å ikke gjøre den samme greia to ganger.

Wang samtykker ivrig:

- I forhold til sjangeren, var vi sære allerede på forrige plate. I forhold til å kunne kalle oss et rockabilly-band, er nok "Too Much Coffee" ”rætt utfor stupet”. På den annen side - Darkthrone har akkurat laget et punk-album, uten at noen kaller dem punkere av den grunn...

That's entertainment
For de som ikke er en del av menigheten, er det på tide å tvinge frem noen slags retningslinjer for sjangeren - hva er egentlig rockabilly?

- Rock uten fuzz for gamle folk med høyt hår, svarer Wang kontant.

Sørensen nevner ståbass - selv om 80-talls-varianten av sjangeren brukte elbass - og riktig gitarspill som avgjørende faktorer.

- Det viktigste for oss er å kunne fenge publikum i mer enn 20 minutter, da er vi nødt til å ha en del variasjon i låtmaterialet. Hele vitsen er jo å underholde publikum på en god måte, sier Sørensen.

Som sagt så gjort - "Too Much Coffee" nikker i mange forskjellige retninger: Bluegrass, country, swing – og litt rhumba.

- Hvis vi hadde gjort det samme igjen, hadde vel anmelderne beskyldt oss for å ”stagnere”. Så nå blir det vel heller at det ”mangler rød tråd”, tenkte Wang før plata ble sluppet. Men mottakelsen ble god - der plata ble lagt merke til.

Så langt har de fått femmere i Aftenposten og Tromsø Blad, spillejobb med Mira Craig på Trondheim filmfestival og samarbeidsinvitasjoner fra Jessheim-rapperen Diaz. Uten at noen i bandet ser det som grunner til å ”ta av”.

Krig og fred vs. bukseseler og slips
- Næsj… vi tar musikken alvorlig nok til å øve tre ganger i uka, men vi er ikke kjekke, tøffe eller kule nok til å bli rockestjerner. Og det er helt greit, sier Wang med et stort smil.

Sørensen supplerer:

- Hele gjengen har vanlige jobber ved siden av bandet, dette er noe vi gjør fordi det er gøy. Alle kan ikke være gitarhelter, vi vil egentlig bare reise litt rundt, treffe folk og spille musikk. Vi trenger ikke å fylle spektrum. Ærlig talt – vi har spilt support for Valentourettes og fått med oss publikum. Vi har vært på by:Larm, og blitt tatt alvorlig som band. Kanskje vi til og med får spille noen festivaler, vist oss frem for folk som ikke kjenner oss. Det er egentlig alt vi kan ønske oss.

- Jepp. Den dagen vi selger 50 000 plater, skal jeg vurdere å trappe ned jobben til deltid, sier Wang.

Til tross for store mengder kaffe, mangler Smalltown Ramblers den aggresjonen man ofte forbinder med rock - både i musikk og lyrikk.

- Akkurat nå diskuterer vi hva slags stæsj vi skal lage. Det sier kanskje en del om oss, mener Wang: - Vi lurte på å lage beltespenner, men vi fant ut at vi ikke var et ”sånt” band. Så nå skal vi trykke bukseseler og slips i stedet.

Tekstene er stort sett variasjoner over han møter henne, musikken er også munter og livsbejaende, rett og slett partymusikk, slik rockabilly var ment å være. Bekymret samfunnskritikk er totalfraværende, selv låtene om kjærlighetssorg er direkte trivelige.

- Vi er nok ikke så veldig sinte, noen av oss, konstaterer Wang over en nok en kaffeslurk.

- For meg, som er veldig glad i swing, er dette en tribute til standardlåtene. Vi vil spille godt og ha det gøy. Etter fylte 30 har jeg alt for mange velmenende, men fæle punk-plater jeg ikke orker å høre igjennom. Vi lager musikalsk eskapisme, og er veldig fornøyde med det. Den dagen vi lager en låt som er bedre enn ”Man in Black” skal vi begynne å lage politiske sanger, avslutter Wang.

Smalltown Ramblers kan sees og høres disse stedene i tiden fremover: 02/06/06 - SuperRally, Vinstra. 03/06/06 - Musikkfest Oslo. 02/09/06 - Kongene Paa Haugen Festival, Oslo.