Grand Island: Sjel med uvisst opphav

Grand Island er en energisk - tidvis frenetisk - karusell av blues, sørstatsrock, skabeats, bluegrass, visesang og psykedelia. Med en vokalist som høres ut som en amerikansk svovelpredikant på fleinsopp og speed, er Grand Island så langt fra dusinvare som man kommer. Ballade tok en prat med gutta i som skal spille på Øyafestivalen 12 august.

Grand Island 1 2006

Av Knut Steen

Grand Island opplever en aldri så liten hype om dagen. Med til dels kraftig hinting om ”elitedivisjon” og ”det neste store”, innrømmer gutta at de blir litt gira:

- Vi føler oss privilegerte over å ha kommet såpass langt så fort, sier Pål Gustavsen (banjo, backing vokal)

Vokalist/gitarist Espen Gustavsen (jada, de er brødre) stemmer like godt i:

- Det er veldig gøy. Utgangspunktet vårt var veldig lite kynisk, dette var ikke noe vi regnet med at skulle ”slå igjennom”. Fordi vi begynte med såpass rene intensjoner, føler vi heller ikke at vi har noe å tape. Vi har hatt en kombinasjon av flaks og god timing, tror jeg.

Dere har tydeligvis et kjærlighetsforhold til gammal møkkete americana – hvordan begynte det?

Espen: - Vi ble flasket opp på bluegrass, folk, deltablues og rock i ymse kombinasjoner, i Grand Island har vi også smøget inn noen britiske elementer.

Pål: - Mye av cinematikken i lydbildet vårt kommer nok også av at vi innmari glade i film, spesielt fra 70-tallet.

Espen: - Ett av våre mange drømmeprosjekter, er å sette en masse scener fra ulike filmer på storskjerm i øvingslokalet, og bare improvisere filmmusikk sammen, der og da.

Pål: - Og så hadde det vært fint om noen ville gi det ut…vi har mange sånne rare planer. Men det å kombinere film og musikk, som er de to tingene vi liker aller best, hadde vært ufattelig moro…

Av tidlige musikalske innflytelser, nevner brødrene først Black Sabbath, Captain Beefheart og Frank Zappa:

Pål: - Mye av rytmeseksjonen vår har nok blitt påvirket av den gjengen. Vi liker å holde den leken og lite fokusert. Ved siden av mountainmusic og bluegrass, må vi vel også innrømme at The Greatful Dead har vært viktige…

Espen: - Dead! Å ja, veldig viktige…brutter er vel mer fan av live-materialet deres, mens jeg er studio-Dead-fan. Den litt slepphendte greia appellerer noe voldsomt til meg; de traff vel ikke riktig på et kor mer enn en gang i løpet av karrieren, men musikken er fantastisk.

Utover euforien man hører i musikken - er dere et band med meninger?

Begge: - Tja. Vi er vel ikke det mest politiske bandet, hvis det er det du tenker på. Selv om det er helt greit at andre gjør det. Det er en privilegert greie å få drive med musikk, vi prøver å formidle en entusiasme for musikken og sørge for at folk har det moro. Glede, entusiasme og skitten kjærlighet er fine stikkord.

De aller fleste band er laget av andre band som har gått i stykker – ikke Grand Island. Ingen av medlemmene har anekdoter om tidligere band som gikk i dass eller nedprioriterte soloprosjekter. Historien begynner rett og slett her. Overraskende, for ingen med et halvt øre kaller Grand Island for et nybegynnerband.

Espen: - Dette var egentlig en hobbykonstellasjon, den første for oss alle sammen. Brutter og jeg har spilt sammen siden vi var åtte eller noe, og så er vi så heldige å ha et annet brødrepar som rytmeseksjon (Inge og Nils Brodersen, hhv. bass og trommer. Siste bandmedlem er Jon Iver Helgaker på tangenter, red. anm,-). Det er helt genialt, for de er litt som oss – de har spilt sammen kjempelenge og kjenner hverandre godt nok til å kommunisere med små blikk, nikk og hoftebevegelser (?!)

Pål: - Jepp. Det betyr at vi andre bare kan pælme en hel masse riff og melodier, tanker og ideer på dem. Tre sekunder, så skjønner de alt sammen og freser av gårde, totalt samspilte. DET er moro, det.

Grand Island har et nokså spesielt uttrykk, med en miks av blues, sørstatsrock, discobeats, bluegrass visesang og psykedelia – hva slags oppskrift begynte dere egentlig med? Hva var ”planen”?

Espen: - Vi begynte godt inne i den tradisjonelle americana-båsen. Det første trekvart året hadde vi kontrabass og en roligere rytme, så begynte vi å spille hardere og rendyrke en del elementer: Vi bestemte oss for å blåse i formaliteter som vers og refreng og utnytte at brutter kan spille banjo. Nå føler vi at vi har funnet noe som funker.

Tittelen ”Say no to sin” og utformingen av platecoveret oser av parodiske referanser til sørstatene, forsoffne svovelpreikanter, vemmelige små innavla hemmeligheter, uforløst raseri og skitten køntri-noir. Hva er det som pirrer så mye her?

Begge: - Åh, det er et enormt deilig supersymbolsk teater, med en masse overtydelige metaforer man kan fleske seg i. Vi har kikket igjennom en del bilder derfra og selvfølgelig lyttet mye til sørstatsmusikk. Noen har misforstått fullstendig og tatt oss for et religiøst band, men ”Say No To Sin” handler mer om stemningen man møter der nede: Det er en tjukk, burlesk stemning, en blanding av synd og helligdom, et teater som definitivt har sjel – man er bare ikke helt sikker på hva slags.

Dette kommer jo spesielt godt frem i vokalen, er det meningen at den skal høres ut som en fyr som prøver å tøyle en masse indre demoner – samtidig som han prøver å være hyggelig mot svigermor?

Espen (iført et stort glis): - Jepp, det høres ut som du har skjønt det. Vi har fått masser av tilbakemeldinger på at musikken høres så glad ut, men det ligger mye mørke under. Det er det ikke alle som får med seg.

Dere var jo innom siste by:Larm - hvor nyttig var dét i forhold til hva dere håper Øya-spillingen kan gjøre for dere?

Pål: - Alle sa at by:Larm bare kom til å være et sted der du drukna i andre band og ble full et par ganger, før du dro hjem. Men for oss ble det en døråpner. Takket være et par stykker som stakk innom konsertene våre, fikk vi overraskende mye ut av det. Blant annet en spilling på Quart. Litt morsomt – fordi vi hadde spilt så lite live, måtte vi måtte liksom bruke Quart-jobben til å justere oss inn litt.

Espen: - Riktig. Nå har vi lært et par ting, så Øya kommer til å bli dritfett. Der skal vi knuse alt og alle! Hahaha! Nei forresten, stryk det…

En av Øya-sjefene er også involvert i deres nye plateselskap, Racing Junior. Hva slags slagplan har dere kokt i hop for høsten, vinteren og verdensgjennombruddet?

- Vi stikker ut på turné til høsten, vi er jo egentlig et debutantband, så vi må få litt mer spilleerfaring. Vi kan ikke regne med at alt skal gå av seg selv, så vi må komme oss ut og få vist oss frem litt mer.

Da snakker vi først og fremst Norge, eller er det andre land dere anser som sterkere markeder for Grand Island?

Espen: - Det blir nok Norge til å begynne med. Vi har et ganske unorsk lydbilde, så det kan hende vi beveger oss mot Europa og USA etter hvert – ambisjonene er det i alle fall ingenting i veien med. Men vi bør nok holde oss i Norge en liten stund først, spille en del på mindre steder…

At Grand Island bobler av musikalsk kreativitet er innlysende – er dere et sånt band som kommer til å skifte hårfrisyre, instrumenter og sjanger for hver nye plate?

Pål: - Har du vært på bandmøtene våre, eller?! (kikker vantro på Espen)

Espen: - Eh, nå har det seg sånn at vi lurte på å gjøre debutskiva til en dobbelplate, den andre skiva skulle være helt annerledes, mer aggro-prog. Vi har en del andre låter også, som er mye roligere, men vi har ikke villet bevege oss inn i den båsen…

Den hvor man sitter på barstol, ser på skoene sine og synger vare viser om nære følelser på lavt volum?

Espen: - Den ja. (Pål nikker ivrig). Dessuten hadde det blitt litt for schizo å kombinere med det materialet vi har i dag. Litt sånn rope-nynne-rope-nynne (illustrerer med ivrige fakter). Så det spørs hvor store endringer det blir…

Pål: - Men så er det jo innmari kjedelig å lage den samme plata flere ganger, da…

Espen: - Jo da. Det viktigste er vel å ikke bli helt spradebasse og ikke la seg føre for mye av de tilbakemeldingene man får, sånn at man ender opp med å lage en eller annen ”ønskeskive” ut i fra hva man tror folk vil ha. Så lange vi lager musikk for vår egen del, skal det nok gå fint.

Del artikkelen på:
                    |     Mer

Legg til ny kommentar

Ingen lokale kommentarer er lagt til


Nyheter fra NBs notearkiv


For å bevare historiske data er MIC-sidene er inntil videre administrert av Aslak Oppebøen
aslak@musicnorway.no