Offentlege midlar i dårleg lys
Etter sin kronikk i Aftenposten har pianist og statsvitar Ingrid Røynesdal motteke støtteerklæringar frå mange hold. I dette intervjuet utdjupar Røynesdal sine synspunkt kring offentlege støttemidlar til kunst og kultur. - Min svært kompetente veilederprofessor på statsvitenskap mente, da hun så hvilke mål og punkter kulturlivet faktisk blir, eller rettere sagt på papiret skal evalueres i forhold til - at hun knapt i noen annen sektor hadde sett så stor grad av fokusering på tall og kvantitative evalueringsparametre. Dette er merkelig, siden vår sektor kanskje er en av dem som nok minst egner seg for kvantitativ tallevaluering for å rapportere kvalitet, seier Røynesdal til Ballade.
Av Ida Habbestad
”Hvorfor skal offentlige kulturkroner finansiere dyre kommersielle konserter som kan stå på egne finansielle ben?”, spør Ingrid Røynesdal i ein kronikk i Aftenposten. I kronikken legg Røynesdal opp til ein debatt ho meiner det er på høg tid at kjem på bordet:
- De utallige støtteerklæringene jeg har fått fra land og strand, tyder på at dette nok var en overmoden debatt i kulturlivet, seier Røynesdal.
- Men det å forstå og overskue alle nyansene i denne problemstillingen er vanskelig. Når Olavsfestdagenes leder i en debatt med meg på Dagsnytt 18 på P2, avfeier kritikken fullstendig, og overhodet ikke vil gå inn i de utfordringene som slike prioriteringer fører med seg, mener jeg det er nokså mye han overser, eller ikke vil forstå.
Offentlege midlar i dårleg lys
Røynesdal er klassisk pianist og statsvitar, og leverte i 2005 hovudoppgåva ”Fra arkitekt- til hjelperstat? En analyse av New Public Managements inntreden i norsk offentlig kunstsektor,” der ho mellom anna berører problematikken som er aktuell her.
I kronikken ”For mye børs i katedralen” publisert i Aftenposten 14. august, trekkjer Røynesdal fram Olavsfestdagane som eitt av fleire døme på det ho ser som ein tendens i det offentlege festival-Noreg: at det kommersielle og populistiske får ein stadig viktigare plass i programprofilen.
- Min hensikt var strengt tatt å skape debatt, ikke primært å sverte Olavsfestdagene, seier Røynesdal.
- Men jeg mener at den praksis Olavsfestdagene la seg på i år, der de mest profilerte arrangementene var svært kommersielle, var problematisk på flere måter.
Kvifor er dette så problematisk?
- Vel, det er fordi Olavsfestdagene både kan stå i fare for å skvise ut private kulturaktører; noe som i seg selv er problematisk, fordi de på den måten paradoksalt nok bidrar til å innskrenke kulturlivets mangfoldspotensiale. Men det er også fordi de på denne måten setter legitimiteten til offentlige midler i et dårlig lys, og fordi deres mandat primært er å legge til rette - ikke bare økonomisk, men også ressursmessig, PR-messig og fokusmessig - på den ikke-kommersielle kunsten.
- Når festivalen gjør seg så økonomisk sårbar på grunn av disse dyre kommersielle arrangementene, blir slik oppfølging av ikke-kommersielle begivenheter vanskeligere. Og kulturjournalist i Adresseavisen Ole Einar Andersen illustrerte faktisk, med sin kommentar den 19. august, at min bekymring omkring dette punktet var berettiget. Han beskriver i sitt innlegg hvordan vidunderlige ikke-kommersielle konserter under Olavsfestdagene var blitt beskjemmet av venstrehåndsarbeid og slurvethet fra arrangørenes side, mens torg-konserten med Kyrkjebø, Domingo og Tola åpenbart tok hovedoppmerksomheten.
Fleire marknadsorienterte reformar i offentleg sektor
Kvifor trur du det er ein tendens i festival-landskapet at ein går i denne retninga?
- Det er nok flere grunner til det, og jeg tror ikke jeg vet dem alle. Men i alle fall er det en politisk føring som sier at det er ønskelig at private midler supplerer og går i samarbeid med offentlige kulturinstitusjoner- og festivaler. Og da er det vel i Norge enklere å få til næringslivssamarbeid dersom man kan love kommersiell folkefest og høye publikumstall.
I kronikken din nemnar du òg marknadsorienterte reformar i offentleg sektor. Kva tenkjer du på då?
- Primært den velkjente "New Public Management"- reformbølgen: samlebetegnelsen på en rekke markedsorienterte reformer som har slått inn som en bølge over hele den offentlige sektoren de siste tjue årene, og som hele min masteroppgave dreier seg om.
Kan du seia noko kort om kva dette handlar om?
- Det er mye å si om dette! Men, NPM innebærer et sett med ulike reformer som i noen grad er forsøkt implementert i hele den norske forvaltningen. Mål- og resultatstyringsrefomen er nok den som har fått størst gjennomslagskraft, ikke bare i kulturlivet, men i hele norsk offentlig sektor. Inspirasjonen eller opphavet til NPM-reformer har bakgrunn i det private næringsliv. Effektivitet, rasjonalitet og egeninntjening er sentrale begrep. For kulturlivets del, har det blant annet innebåret større vekt på kvantitative evalueringsparametre, større krav til markedsdreining av institusjoner, og mer vekt på egeninntjening og tallmessige resultater.
- Min svært kompetente veilederprofessor på statsvitenskap mente, da hun så hvilke mål og punkter kulturlivet faktisk blir, eller rettere sagt på papiret skal evalueres i forhold til - at hun knapt i noen annen sektor hadde sett så stor grad av fokusering på tall og kvantitative evalueringsparametre. Dette er merkelig, siden vår sektor kanskje er en av dem som nok minst egner seg for kvantitativ tallevaluering for å rapportere kvalitet, seier Røynesdal.
Kva føringar legg departementet?
Tidlegare i år, kom eit innlegg på Ballade frå Svein Bjørge, der han meiner Kulturrådet har “nulla” festivalane i Trøndelag. Me treng ikkje gå inn på hans motivasjonar her - men i tilsvaret han får frå Sjur Færøvig i kulturrådet, skriv Færøvig:
“Kulturrådet har i sine prioriteringer for tildelingen i 2006 blant annet lagt vekt på festivalenes publikumsoppslutning, formidlingsevne, kunstneriske profil og program, regional forankring, evne til nytenkning og til langsiktig planlegging. Mye av vurderingen må også baseres på hva festivalene kan vise til fra tidligere års arrangementer.”
Publikumsoppslutning kan vera eit problemtisk emne. Boralis-festivalen vart fråteke ein del av sine midlar rett før sin festival i 2006, og ein har spekulert i korvidt dette handlar om manglande publikumsoppslutning/eigeninntening. Ser du at offentlege pålegg som dette kan vera med og leggja føringar som gjer at festivalleiinga ser seg nøydde til å tenkja populistisk?
- Både og. Den litteraturen jeg har lest og de forskningsbidragene jeg har funnet som har undersøkt dette, viser snarere at departementet i svært liten grad har straffet institusjoner på grunnlag av kunstneriske prioriteringer, og bare i ytterst få og ekstreme tilfeller straffet institusjoner med bakgrunn i økonomiske disponeringer. Og på bakgrunn av dette har jeg snarere undret meg over hvorfor institusjoner ikke har våget å ta større kunstneriske risikoer.
- Hvordan dette er på festivalfronten vet jeg ikke, men så vidt jeg vet, er det ikke gjort noen systematisk forskning på at det du viser til ikke bare er et tilfeldig eksempel, og ikke en klar og gjennomført policy fra departementets side.
- Men at det er blitt strengere krav til egeninntjening i alle kunstneriske institusjoner, er det ingen tvil om!, hevdar Røynesdal.
Og kan det vera ei årsaksgjevande faktor i vårt tilfelle?
- Det vil jeg ikke spekulere i. Det som derimot er problematisk, er at Olavsfestdagene har offentlig støtte på ca 8 mill og har et totalt budsjett på ca 29 mill. Dette mener jeg personlig er mer problematisk enn formålstjenlig, tatt i betraktning de mange negative konsekvensene vi kjenner til - særlig fra internasjonal forskning - om de uheldige ringvirkningene som fører med å være så "i lomma” på private aktører.
Ingen soleklare grenser
I dei seinaste kulturmeldingane har det sterkare enn tidlegare vore oppfordra til eit nærare samarbeid mellom kultur og næringsliv?
- Hvis du leser den siste Kulturmeldingen, og ikke minst innstillingen fra Stortingskomiteen om Kulturmeldingen, er den klar på at det bør åpnes for noe mer private midler i kultursektoren, og at den også skal honorere institusjoner som evner å nytenke og være dyktige med å få inn alternative finansieringskilder. Likevel er den også klar omkring at offentlige midler ikke skal sette kjepper i hjulene for hel- private kulturaktører, og private kulturarrangement.
- Arrangement som innholdsmessig er rene kommersielle begivenheter, skal ikke dekkes av det offentlige. Men her er det ingen soleklare grenser. Og samtidig må man altså vite at dagens kulturpolitikk er lagt opp slik at både programmessige ”grenseland” og en god del private suppleringskilder faktisk er nødvendig.
Kvar går så grensa for når noko er kommersielt?
- Det er ingen klare grenser her, seier Røynesdal.
- Men når private aktører har gått ut i Adresseavisen i etterkant av årets Olavsfestdager og formidlet at de neste år ønsker å ta over det hele og fulle finansielle ansvaret for ”Torgkonsertene” - etter å ha vært misfornøyde med det de fikk igjen av årets subsidiering, i tillegg til at flere av de kommersielle konsertene i år gikk i underskudd og også fikk blandede kritikker - ja, da er det i alle fall ingen tvil om at disse arrangementene hadde klart seg fint uten Olavsfestdagenes innblanding!
Særleg knutepunktinstitusjonane har ansvar
Du skriv at det særleg er knutepunktinstitusjonane som bør ta dei offentlege støttemidlane alvorleg - av di dei har store fordelar samanlikna med andre festivalar, og sjølvsagt at dei har ein fast post på statsbudsjettet med større løyvingar. Kva krav meiner du så bør stillast til knutepunktinstitusjonane?
- Når knutepunktinstitusjoner får slike spesielle økonomiske særordninger og fordeler sammenlignet med resten av festival-Norge, mener jeg de også bør strengt evalueres i forhold til de konkrete mandat de er ment å innfri. Men de ulike knutepunktfestivalene er så forskjellige, at de neppe kan ha helt like evalueringsindikatorer.
Du stiller òg spørsmål ved om ikkje festivalleiinga kan ha teke ein høneblund i planleggjinga av årets program. Men eit argument for å knytta til seg kommersielle aktørar er gjerne at ein slik kan lokka til seg eit publikum som ellers ikkje hadde funne vegen til festivalen - og at dei så igjen kanskje får med seg noko av det smalare programmet. Ser du noko i dette argumentet?'
- For det første stiller jeg store spørsmålstegn til, og mottar gladelig de rapporter som kan bevise for meg at de som går på Kurt Nilsen konsert på torget i Trondheim, etterpå går innom Alfred Brendels konsert i Olavshallen! Jeg har virkelig mange innsigelser overfor denne type lettvint argumentasjon. Og for det andre: Når så mye økonomisk risiko settes inn på kommersielle artister slik vi har sett blant annet under Olavsfestdagene, er det klart at det går ut over noe annet. Og igjen - Ole Einar Andersens nevnte artikkel i Adresseavisen sist lørdag, bekrefter også at de bekymringene jeg påpeker, faktisk synes å ha skjedd under årets festival.
- Men dette er og spørsmål om man ikke er flinke nok og pågående nok, og ikke minst nytenkende nok hva gjelder markedsføring og profilering av det ikke-kommersielle. Igjen er Olavsfestdagene et interessant eksempel. Jeg er for øyeblikket i Bergen, og selv her har jeg funnet plakater som har reklamert for Kyrkjebøkonserten. Det sier litt om hva de har prioritert! Dette kan selvfølgelig være en tilfeldighet, men for å snu det opp-ned: hvor er den store reklamekampanjen for eksempelvis Alfred Brendels konsert i Trondheim, som var på samme dag som Kyrkjebøs konsert?
- Det ukjente er alltid vanskeligere å profilere enn det populære, avsluttar Røynesdal.
- Men det er derfor vi har offentlige midler - som nettopp skal gjøre alt for å legge til rette for kommunikasjon av det ikke- kommersielle. I det ligger jo hele hensikten og ikke minst legitimiteten til offentlige midler!
