Utforsking av den sykliske tid - Del I
- I en tid hvor så mye er preget av det hektiske tempoet, forenklede problemstillinger og overfladiskhet, ser man en mottrend, som for eksempel gir seg utslag i at Arvo Pärt slår an i enkelte kretser. Flere mennesker tar seg tid til å fokusere på andre temaer og parametre enn det målrettede og jagende, seier komponist Yngve Slettholm til Ballade. Det er klart for Oslo-Filharmoniens sesongopning, og som del av markeringa, vert CD-en ”Possible Selections” lansert. Her vert Slettholms solokonsertar for fløyte og saxofon presenterte, i tillegg til det tidlege orkesterverket ”Aggregations”. I dette intervjuet fortel komponisten meir om tanken bak verka, som på mange måtar kan sjåast som ei oppsummering av komponistens produksjon fram til i dag.
Av Ida Habbestad
Sidan Yngve Slettholm i 2001 vart utnemnt som statssekretær for kulturminister Valgerd Svarstad Haugland, har det vore smått om tid til hans kunstnarlege arbeid. Ikkje at det har vore noko offer, understrekar han — men det kunne vore godt å komma i gong att!
Den raske overgangen frå tilveret som førsteamanuensis ved Norges musikkhøgskole, til den meir profilerte, sentrale posisjonen i det kulturpolitiske livet, har prega kvardagen til Slettholm dei siste åra. At han har trivdest med dette, herskar det neppe tvil om. Etter avslutta engasjement i 2005, tok det knapt eit halvt års tid før Slettholm igjen kasta loss frå undervisningsstillinga, og gjekk over i ein ny posisjon i kulturlivet. Frå 1. juli har han arbeidd som administrerande direktør i rettighetsorganisasjonen Kopinor, der han no er i full sving med store utfordringar i ei omleggjingstid for organisasjonen.
Men Slettholm er i vår samtale snar til å påpeika sine ambisjonar om atter å via tid til si kompositoriske verksemda. Ein god start kan vera at det på dokumentasjonsfronten byrjar å stå bra til; ein monaleg del av Slettholms produksjon er no festa til CD-mediet. Ein del enkeltverk er alt fordelte på ulike plater, og i 1999 vart det gjeve ut ei plate med fleire av Slettholms verk for korps. I dag kjem orkesterplata ”Possible Selections” på marknaden, og til våren vil det foreliggja ein CD med Slettholm sine kammermusikalske verk. Då byrjar ting å oppsummerast, meiner komponisten.
Brå omskifte
- Jeg har gjort mye annet gjennom livet, seier Slettholm, og siktar til at det ikkje berre er den siste tida som har innehalde andre verv. Slettholm har vore tilsett som førsteamanuensis ved Norges musikkhøgskole gjennom ei årrekkje, og før det ved Østlandets Musikkonservatorium. På 1980-talet var han i ein fireårsperiode president i Ny Musikk.
Utforsking er dermed eit mogleg stikkord for Slettholms yrkesliv og vesen, engasjement eitt anna. Særleg skal dette komma til syne mot slutten av vår samtale, der eitt enkelt spørsmål i kulturpolitisk retning gjev svar som er evig langt og gjennomtenkt. For ein kulturpolitikar på sin hals, det er han:
- Jeg ble kastet ut i politikken i 2001, fortel Slettholm. - Jeg fikk en telefon sent onsdag kveld om jeg kunne tenke meg å bli statssekretær. Så sa jeg ja torsdag formiddag, og ble deretter utnevnt fredag. På lørdag ønsket jeg kongen velkommen til høstutstillingen, som representant for regjeringen. Det var et plutselig skifte av roller som var veldig spennende!
Slettholm fortel om eit hektisk tilvære i departementet:
- Det var den type tilværelse hvor du alltid er i offentlighetens søkelys. Du aner ikke hva som venter deg når du kommer på jobb om morgenen — det kan plutselig brenne et sted, og du må hive deg over det, og glemme alt annet. Og det var mange nye arenaer å sette seg inn i; partiorganisasjonene til tre partier, stortingsgrupper, regjeringsapparatet.
Om sin nye jobb fortel han at det ikkje lenger var tilfellet som sto bak – men hans eigen vilje:
- Denne gangen er det min egen beslutning; jeg søkte jo faktisk på denne stillingen, seier Slettholm, og medgjev at oppgåvene er mange, også her:
- Det er en stor omstillingstid, både juridisk, med en ny lov å forholde seg til, og med nye felter å kaste seg over når det gjelder å få kontroll med kopieringsrettigheter og opphavsrett, digital sektor, distribusjon på internett, og så videre. Dette er en organisasjon som ennå ikke er helt tilpasset den nye virkeligheten, så vi har mange utfordringer, blant annet med å sørge for at vi har den riktige kompetansen. Men — dette blir jo ikke noe kompositorisk intervju! seier Slettholm.
Kronologisk utvikling
Komponisten ivrar etter å få snakka om musikken sin, og ikkje alt dette andre. Det er ikkje noko problem, for ei gjennomlytting av CD-en og lesnad av coverteksten har gjeve fleire spørsmål og inntrykk.
Plata ”Possible Selections” speglar ein omfattande komponistkarriere, og komposisjonane spenner over eit nokså langt tidsrom. Det eldste verket, ”Aggregations” vart fullført i 1984, etter at Slettholm hadde avlagt sin diplomeksamen ved musikkhøgskulen i 1980. I 1986-88 reiste han så til USA for å ta doktorgrad og studera hjå Morton Feldman. Det neste verket i tid, ”Possible Selections”, er komme til som resultat av opphaldet, og er skrive rett etter heimkomsten frå USA. Det siste verket, ”Nettene finnes”, kom i år 2000, og er det nest siste større verket Slettholm har komponert.
Syner denne CD-en korleis du har utvikla deg som komponist?
- Ja, om man hører gjennom i kronologisk rekkefølge tror jeg man ganske tydelig vil høre en utvikling, og påvirkningen fra ulike kilder jeg har vært inspirert av. Jeg har to lærere som jeg skylder mye. Den ene er Finn Mortensen som jeg tok eksamen hos i 1980. I ”Aggregations” kan man, om ikke akkurat høre Finn, i alle fall høre en ekspresjonisme, og en slags utagerende, dynamisk formtenkning. Den andre læreren er Morton Feldman, som gikk bort bare noen måneder etter at jeg kom hjem. ”Possible Selections” er en slags oppsummering av dette USA-oppholdet, det er skrevet mye i Feldmans ånd, og det er tilegnet ham. Her vil man høre en helt annen innadvendt, søkende karakter enn i ”Aggregations”, seier Slettholm:
- For meg var det et skifte som skjedde i og med ”Possible Selections” — verket har en mye større grad av askese knyttet til seg enn ”Aggregations”. Det inneholder flere repetitive figurer, men er ikke minimalisme som hos Steve Reich. Det er mer snakk om forskjellen mellom lineær og syklisk tid. Og så kommer det siste verket, ”Nettene finnes”, som kanskje er en syntese av de to foregående. Det er en slags videreforedling av den klangorienterte tenkemåten; det bærer større preg av bevegelighet, og er mer utadvendt enn det ”Possible Selections” er.
På CD-en er det imidlertid ei anna rekkefølgje som er valt; her kjem ”Nettene finnes” i midten, og ”Possible Selections” til slutt. Til tross for denne tydelege utviklinga har de ikkje ynskt å presentera verka kronologisk?
- Nei. Vi har i stedet valgt en rekkefølge som gir en god form når man ser karakteren på de tre verkene i forhold til hverandre. Det åpner med en ansats, en attakk som inviterer lytteren inn i en slags klangtenkning. Etter attakket ligger en vibrafonklang bak som dør ut, så er det en klarinett-tone bak det igjen – det er klang bak klang, som vokser.
- Det første stykket har den mest tradisjonelle formen av de tre, det når fram til et høydepunkt, en fullstendig utladning, og en nedbrytning som munner ut i en utdøende klang. ”Nettene finnes” bærer også til en viss grad preg av musikalsk flyt og utvikling, mens ”Possible Selections” kanskje stiller de største lyttermessige utfordringene – nettopp fordi det er så klangorientert, så søkende og statisk. Tidsmessig vakler det mellom nåtiden, fortiden og framtiden på en søkende måte.
Nakent klanglandskap
Me har dukka ned i ein musikkteoretisk materie der det er lett å gå seg vill i ord. Strukturar og kompleksitet pregar Slettholms produksjon. Men samstundes er det noko anna — adjektiv som appellerer til emosjonane fylgjer omtalen heile tida.
Du snakkar om statisk tid og det søkjande, og Morten Eide Pedersen skriv i covertekten om eit forsiktig og nakent klanglandskap. Kva finn ein i ein slik type askese som du har søkt i ”Possible Selections”?
- Man finner jo mye av paradokset i vår tid. I en tid hvor så mye er preget av det hektiske tempoet, forenklede problemstillinger, overfladiskhet, ser man en mottrend, som for eksempel gir seg utslag i at Arvo Pärt slår an i enkelte kretser. Flere mennesker tar seg tid til å fokusere på andre temaer og parametre enn det målrettede og jagende.
- ”Possible Selections ”er det lengste verket på plata. Samtidig er det det stykket hvor det formmessig sett skjer minst, og hvor det er vanskeligst å peke på noe målpunkt, eller vendepunkt. Det er en eneste lang meditasjon, over fløyteklangen på den ene siden, og over visse tonemotiver på den andre. Disse må man kanskje lytte til noen ganger for å bli kjent med dem, de bygger på initialene til Morton Feldman; mi og fa, og variasjoner over disse. Den har også tretonige motiver som sirkler rundt varianter av f og e, fiss og e, f og ess. Disse motivene er knyttet til kombinasjoner som Feldman var veldig glad i, og som inspirerte meg veldig i USA-tiden. Det frigjorde meg fra en hektisk oppjaget, målrettet formtenkning, og det førte meg inn i en slags syklisk tid, som veldig mange av verkene mine fra 90-tallet beveger seg rundt.
Sjølv om du er oppteken av å komma vekk frå dette målretta, går du likevel gjerne inn i ei stilling som statssekretær, med alt det fører med seg av stress og jag?
- Ja. Det synliggjør hvor mange arenaer våre liv leves på! Jeg ser ikke noen motsetning mellom dette og det å skape seg et tidløst rom i livet. Kanskje er det heller nettopp derfor man gjør det, fordi man ofte lever hektisk. Jeg tror ikke livet som statssekretær er spesielt mye travlere enn hvordan det har vært i andre perioder i mitt liv. Mens jeg skrev ”Possible Selections” var jeg småbarnsfar til to, vi bygget hus, jeg holdt på å gjøre ferdig en avhandling, jeg hadde begynt i ny jobb, hadde flere krevende tillitsverv og ble ganske fortrolig med det som i dag kalles tidsklemma! I perioder tøyer man strikken så langt som det går, og lenger enn det også. For meg oppstår det da et behov for et rom hvor jeg kan oppheve tiden. Jeg er også glad i å løpe, det handler på samme måte om å komme seg vekk fra målrettetheten, la kroppen rulle og gå og tankene strømme fritt. Det reflekteres kanskje også i musikken jeg er glad i å høre på, som ofte har en grad av kontemplasjon i seg.
Den andre delen av dette intervjuet vert publisert i morgon. CD-en er utgiven på Aurora, medverkande er Oslo Filharmoniske Orkester, dirigent Christian Eggen og solistene Tom Ottar Andreassen (fløyte) og Vegard Landaas (saxofon).
