Eva Knardahl er død
Eva Knardahl gjekk bort søndag kveld. Pianisten som vart 79 år gamal, var kjent som ein av dei mest betydelege norske pianistane i sin generasjon, både gjennom ei rekkje innspelingar og konsertar, og som den første professor i kammermusikk ved Norges musikkhøgskole. - Karakteristisk for henne er det eruptive, kraftfulle, temperamentsfulle — hun spilte slik hun var! seier professor i musikkhistorie Idar Karevold til Ballade. - Hun var et tvers gjennom musisk menneske, seier pianist Håvard Gimse, som gjennom fire år var Knardahls elev.
Av Ida Habbestad
- Eva Knardahl var blant de mest betydelige musikere i sin generasjon, seier professor ved Norges musikkhøgskole, Idar Karevold.
Den store pianisten debuterte alt som 11-åring med Oslo Filharmoniske Orkester. Dette var i 1938, og Knardahl framførte heile tre pianokonsertar: Johan Sebastian Bachs ”Klaverkonsert i f-moll”, Joseph Haydns ”Klaverkonsert i D-dur” og Carl Maria von Webers ”Konsertstykke”.
Før dette hadde Knardahl byrja som elev hjå Mary Barratt Due, som i 1927 var stiftar av Barratt Due musikkinstitutt. Barratt Due hadde bakgrunn i ein italiensk tradisjon, og Knardahl kom etterkvart til å representera denne same tradisjonen:
- Knardahl var veldig opptatt av at hun videreførte tradisjonen, det merket man på hennes repertoarvalg, fortel Karevold. - Det var ingen som spilte Scarlatti som henne, og den impulsive, alltid kontrollerte, men enormt energiske spillestilen var helt suveren.
Orkesterpianist i Minneapolis – og ein velluka heimkome
Ein god del av livet tilbrakte Knardahl i USA. Ho reiste i 1947, då ho var 19 år gamal, og returnerte ikkje før i 1965. Store delar av denne tida var ho orkesterpianist i Minneapolis Symphony Orchestra. Eit viktig påskot for å reisa heim, var då Harmonien turnerte i USA på 60-talet, fortel Karevold:
- Karsten Andersen kjente Eva fra tidligere, han kontaktet henne, og sa at hun måtte komme hjem igjen. Han sa: ”du blir solist med Harmonien så og så mange ganger til året”, og det ble påskyndelsen til at hun returnerte.
For det norske musikklivet vart dette ein særs vellukka heimkome:
- Hun kom som en vind, og sveipet over det norske markedet! seier Karevold. - Hun gjorde et utall opptak og innspillinger med radioen, og de var alle suverne. Karakteristisk for henne er det eruptive, kraftfulle, temperamentsfulle — hun spilte slik hun var!
- Hun hadde også et svært bredt repertoar, en enorm musikalsk apetitt. Hun fremførte mye norsk musikk, og jeg husker spesielt hennes fremføring av klaververkene til Klaus Egge i Bergen. Når hun hadde oppgaver og tente på dem, var det full flamme med en gang!
Ingen typisk verbal pedagog
I 1984 vart Knardahl tilsett som den første professor i kammermusikk ved Norges musikkhøgskole. Ein av dei mange elevane Knardahl var mentor for, er Håvard Gimse:
- Som pianist betydde hun enormt mye — hun var en ener i sin generasjon, seier Gimse: - Som pedagog var hun også veldig viktig; hun var inspirerende, glødende engasjert og et stort forbilde. Hun var ikke en typisk verbal pedagog — hun var ikke den som først satte ord på ting, men hun viste det med kroppen — nonverbalt var hun svært sterk.
Mellom dei minne som vert ståande for Gimse, er kontakten han hadde med henne den siste den siste tida ho levde:
- Jeg besøkte henne en del ganger mot slutten av livet hennes. Vi klarte å holde kontakten etter at hun trakk seg tilbake, og hun holdt seg godt oppdatert om det norske musikklivet gjennom å lese bøker og å høre på radio.
Det som likevel står att som det viktigste for Gimse, er påverknaden Knardahl hadde som pianist:
- Jeg har latt meg inspirere mye av innspillingene til Knardahl, fortel Gimse. Hun hadde en distinkt spillestil, hun var ute etter en klarhet som jeg har blitt smittet av. Og hun hadde et sterkt personlig nærvær, som kan sammenlignes med den siste læreren jeg hadde, Jiri Hlinka — de har begge en energi som man bare treffer helt unntaksvis.
- Videre var hun veldig glad i en form for musikalitet som er umiddelbar og opprinnelig; hun var opptatt av at man aldri skulle spille flatt, men at man skulle gjøre rubatoer — og alt som hadde hjerte ved seg. — Hun var et tvers gjennom musisk menneske!
