IRCAM sett i speilet
IRCAM har for mange vært selve symbolet på den franske samtidsmusikken gjennom de siste tredve årene, Denne uken gjester de ULTIMA-festivalen, hvor de er involvert i tre produksjoner. Blant annet blir festivalkomponist Luca Francesconis verk "Sirene/ Gespenster" oppført, for annen gang i verkets historie. Ballade viderepubliserer her et intervju med IRCAMs direktør, Frank Madlener. "Kjernen i Madleners visjon for sitt virke på IRCAM synes å være å utfordre ved å tenke relativt, både ved å la den franske samtidsmusikktradisjonen betrakte seg selv, og ved å sette dette kjente universet i forhold til musikalske og sceniske uttrykk og tenkemåter med et grunnleggende annerledes utgangspunkt. IRCAM skal se seg selv i speilet", skriver Hild Borchgrevink i denne artikkelen.
Av Hild Borchgrevink
Foto: Philippe Gontier
Neste år er det 30 år siden Pierre Boulez etablerte Frankrikes musikkteknologiske flaggskip, IRCAM, på oppdrag fra president Georges Pompidou. Første januar i år tok Frank Madlener plass i direktørkontoret i bygningen ved siden av Centre Pompidou i Paris. Vi møtte ham under IRCAMs årlige festival Agora i juni.
Om hva han har lyst til å tilføre institusjonen, sier han:
- Det kan være et problem med lyd og elektronikk at resultatet noen ganger bare blir en vakker speiling, et ekko, en reminisens, som så lukker seg om seg selv. I tillegg trenger man også bruddet, noe utenfra som kommer inn, en dør. IRCAM trenger å bli sett utenfra.
IRCAM ble, som mye annet i fransk kulturliv, etablert på grunn av en president. Noe av det første Georges Pompidou foretok seg da han etterfulgte general de Gaulle i 1969, var å iverksette sine ”inderlige ønsker om et moderne kultursenter i Paris, som på en gang skal være et museum og et sted for kreativitet”. Arkitektene Rogers og Piano ble satt til å tegne den radikale bygningen som har ”innsiden ut”. Ved siden av bygget man IRCAM, som en viktig del av Pompidous kreative visjoner. Akronymet står i dag for ”institut de recherche et création musicale”, og intensjonen har hele tiden vært at forskning om lyd og kunstnerisk arbeid med lyd skulle inspirere hverandre gjensidig.
Presidenten pekte ut komponisten og dirigenten Pierre Boulez som IRCAMs leder. IRCAM har ikke på samme måte hatt ”innsiden ut” – forskningen innenfor instrumentakustikk, romakustikk, persepsjon, sanntidselektronikk og en rekke andre områder foregår på høyt nivå i samarbeid med forskere over hele verden. I den kunstneriske delen av instituttet må komponistene søke om å komme innenfor. En lesekomité vurderer innsendte verker og velger ut deltakere til de mange kursene og noen komponister som får tilbud om arbeidsopphold og verkbestilling. For mange av de skandinaviske komponistene som har fått denne muligheten, har det vært retningsgivende for hele deres kunstneriske virke, for eksempel for finnenes Kaija Saariaho. Blant norske komponister som har vært innom IRCAM, finner vi blant andre Asbjørn Schaathun, Rolf Wallin og Eivind Buene.
Men IRCAM legger også vekt på formidling av den kunsten som blir skapt hos dem. En gang i året arrangeres festivalen Agora og seminarrekken Résonances. Gjennom hele sesongen er det konserter og mange av produksjonene reiser på turné. Frank Madlener kom til Paris fra jobben som direktør for festivalen MUSICA i Strasbourg. Betyr det et utvidet fokus på IRCAMs publikumsrettede virksomhet fremover?
- Jeg har planer om å utvide festivalen, sier Madlener. – Det er utfordrende nok allerede å lage festival for en institusjon hvor det er aktivitet alle hverdager hele året rundt. Plutselig skal de som jobber her hver eneste dag yte veldig mye mer, uten mulighet for å rydde plass til det i forkant. Så det programmet vi gjør på Agora i år, er nær grensen for hva som er praktisk mulig. Men jeg synes det er fantastisk med denne strømmen av aktivitet som går gjennom hele året. Det var en av grunnene til at jeg gjerne ville arbeide her. Når det gjelder turneene, vil jeg gjerne at vi skal ha to til tre produksjoner som reiser hvert år, men de skal ikke bare gå til land vi uansett forholder oss mye til, som Tyskland, men for eksempel også Spania eller de skandinaviske landene. Men hvis dette skal fungere, må teknologien være mobil. Usynlighet og mobilitet er viktige aspekter for meg når det gjelder teknologi. Når vi skal reise med en produksjon, må vi finne prosjekter som ikke er enormt store.
Men kjernen i Madleners visjon for sitt virke på IRCAM synes å være å utfordre ved å tenke relativt, både ved å la den franske samtidsmusikktradisjonen betrakte seg selv, og ved å sette dette kjente universet i forhold til musikalske og sceniske uttrykk og tenkemåter med et grunnleggende annerledes utgangspunkt. IRCAM skal se seg selv i speilet. For speilet – refleksjonen og selvrefleksjonen – var tematisk overskrift for hele årets Agora. På fotografiet som utgjør forsiden av festivalprogrammet, kunne man se, i et speil, en person som går gjennom en dør. Sesongprogrammet for hele året viser en hånd foran en knust speilflate.
- Vi valgte å formulere det så pedagogisk denne gangen, sier Madlener. – Det er ikke alltid nødvendig, men jeg ville gjerne betone det tydelig.
Refleksjon gikk også igjen som tema i programmet. Første kveld av Agora tok publikum plass i en gigantisk boks, et rom i rommet, i den sveitsiske komponisten Beat Furrers opera "Fama" – rykte, berømmelse – som er inspirert av Ovids "Metamorfoser" og den indre monologen i Arthur Schnitlers bok "Fraülein Else" (1924). Utenfor boksen, som hadde bevegelige luker og åpninger, satt orkester og kor, og lyden fra disse kom inn i boksen til publikum og skuespilleren som spilte Else, via høyttalere utenfra, noen ganger langt borte fra, fra rommet utenfor. Denne opplevelsen av forholdet mellom innenfor og utenfor var et omdreiningspunkt i verket.
Speilet var også overskriften for en konsert som kommer til årets Ultima, med verker av franskmannen Philippe Leroux og norske Asbjørn Schaathun.
- Både Lerouxs og Schaathuns verk har en speiltematikk, de handler om selvrefleksjon, om å vende seg mot seg selv. I åpningsoperaen til Beat Furrer har vi i tillegg bruddet, noe utenfra som kommer inn. Det er som i "Las Meninas", maleriet av Velásquez, hvor vi ser gjennom et rom og videre ut gjennom en åpen dør, sier Madlener. Han synes særlig Philippe Leroux’ nyeste verk "Apocalypsis" er interessant.
- Jeg opplever at det peker mot et sted utenfor seg selv som komponisten vil til. Han prøver å bevege seg ut over de mer balanserte, tydelige rammene som finnes i noen av hans tidligere verk. Han nærmer seg noe musikkteatralt, samtidig som det jo selvfølgelig finnes mye av denne tradisjonen hos ham allerede – Berio, Aperghis. Stykket er orientert utenfor seg selv og samtidig mot seg selv. Noen steder tematiseres komposisjonsprosessen – du hørte kanskje at sangeren på et tidspunkt resiterer datoer. Men jeg er ikke sikker på om Leroux egentlig er så opptatt av at vi skal forstå hvert ord som kommer fra sangernes munn, sier Madlener.
En bevegelse vekk fra det tydelige, vekk fra en innbydende klanglig overflate, vekk fra det kommuniserende, har lenge vært artikulert i mye annen europeisk samtidsmusikk. Man kunne nevne Helmut Lachenmanns konkret-instrumentalverker eller Brian Ferneyhough og den nykomplekse retningen. Men i fransk musikk har den ikke vært like synlig.
Madlener forteller at han til neste år vil gjøre et prosjekt med utgangspunkt i den franske spektraltradisjonen. I utgangspunktet har den sin opprinnelse utenfor IRCAM – i "L’Itinéraire", et arbeidsfellesskap og et ensemble som en liten gruppe komponister, blant dem Gérard Grisey og Tristan Murail, etablerte da de gikk ut av Olivier Messiaens komposisjonsklasse i Paris i 1972. De utarbeidet teknikker hvor analyser av overtonene i akustiske lyder ble utgangspunkt for form og materiale i komposisjoner. Dette var en annen innfallsvinkel til mikrotonalitet enn å underdele det tempererte systemet – man forholdt seg til overtonene slik de fremstår i naturlige lyder, og selv om teknologi er en forutsetning for disse teknikkene, var også den naturlige lyden og dens tidsforløp viktig for "L’Itinéraire"-komponistene.
Mange norske komponister har tatt opp spektralteknikker, for eksempel som innfallsvinkel til mikrotonalt materiale i den norske tradisjonsmusikken.
- Vi skal forsøke å se spektraltradisjonen utenfra og undersøke andre elementer som påvirket den, sier Frank Madlener. – For eksempel tenker jeg på om Gérard Grisey, i perioden da han oppholdt seg i USA og underviste på Berkeley, ble inspirert av amerikansk minimalisme. Det er absolutt mulig å se paralleller til minimalisme for eksempel i verket "Vortex Temporum", som han skrev i den perioden. Vi skal sette hans "Icone paradoxale" på programmet – det er et av mine yndlingsverk – sammen med et nytt verk av den britiske komponisten Jonathan Harvey. Harvey arbeider for tiden med noe han kaller et "speaking orchestra", hvor han blant annet vil bruke attakkene i instrumentlydene som konsonanter. Ideen er at det skal komme noe som ligner engelsk språk ut av orkesteret, sier Madlener.
IRCAM er involvert i tre produksjoner under Ultima. Den ene er den ovennevnte konserten med verk av Schaathun og Leroux. Så blir festivalkomponist Luca Francesconis verk "Sirene/ Gespenster" oppført – for annen gang i verkets historie. I tillegg har IRCAM også hjulpet Rolf Borch i tilretteleggelsen av Pierre Boulez’ klarinettsolostykke "Dialogue de l’ombre double".
- "Sirene" er jo et forarbeid til Francesconis opera "Ballata", som jeg synes var helt fantastisk. Jeg har aldri forstått hvorfor den bare ble spilt én gang, sier Madlener. – Men det er problemet med operadirektører, når det gjelder nytt repertoar kan de ikke bestemme seg for hvilket ben de vil stå på. De vil ha det samme, men samtidig vil de ha noe nytt. Hvorfor gjør de ikke en gjenoppsetning med ny regi av "Ballata"? Francesconi skriver godt for stemme, som er noe helt annet enn å skrive for et instrument. Han har jo hele den italienske vokaltradisjonen med seg, og selvfølgelig mye av Berio. Francesconis dramatiske verker er noe som jeg virkelig tror kan trekke flere mennesker til opera.
Artikkelen er hentet fra Ultimas programbok 2006, og er gjengitt med tillatelse fra forfatteren og Ultima. Redaktør for årets programbok har vært Hild Borchgrevink.
Ytterligere programdetaljer finner du på www.ultima.no. Se også www.ircam.fr.
