En venstrevridd og uvitende populist svarer
- Mitt hovedanliggende går overhodet ikke ut på å kritisere Ultimas program, men peke på hvordan festivalen sliter med å selge seg inn for et potensielt publikum utenfor den harde kjernen av samtidsmusikk-interesserte, og hvordan den tar utøvere innen sjangre som impro, jazz, støy og elektronika som gisler ved å produsere konserter som åpenbart bare er et alibi for å vise at man har interesse for en bred tolkning av begrepet samtidsmusikk. Dette skriver Øyvind Holen i sitt tilsvar på kritikken fra Ultima. Det mest interessante i denne debatten er at noe må gjøres med festivalens profil, synlighet og program sier Holen.
Av Øyvind Holen, kulturredaktør i Ny Tid
Mens Ultima-direktør Geir Johnson og komponist Jon Øivind Ness forutsigbart nok stormet ned i skyttergravene for å grave fram personhetsen som ammunisjon har i alle fall Magnus Andersson forstått hvor jeg ville med min Ultima-kritikk.
Mitt hovedanliggende går overhodet ikke ut på å kritisere Ultimas program, men peke på hvordan festivalen sliter med å selge seg inn for et potensielt publikum utenfor den harde kjernen av samtidsmusikk-interesserte, og hvordan den tar utøvere innen sjangre som impro, jazz, støy og elektronika som gisler ved å produsere konserter som åpenbart bare er et alibi for å vise at man har interesse for en bred tolkning av begrepet samtidsmusikk.
Nå står Ultima i fare for verken å bli fugl eller fisk, og står foran et viktig veivalg: Skal man male seg ytterligere inn et hjørne og spisse samtidsprofilen, slik Andersson foreslår, eller skal man ta det utvidete samtidsmusikkbegrepet på alvor, og dermed gjøre en skikkelig jobb med å lokke til seg samarbeidspartnere og et nytt og større publikum fra andre musikalske leire. Begge veivalgene kan slå heldig ut, men konsekvensen kan også bli at Ultimas status som knutepunktfestival må opp til debatt.
Kostbart program og ullent tema
I Ny Tid 6. oktober skrev jeg at Ultima var talentløse på å selge inn programmet sitt utenfor kjernepublikumet, og pekte på et kostbart programhefte, ullent tema og sedvanlig innadvendt og innforstått språkføring. Deretter krabbet festivaldirektør Geir Johnson og komponist Jon Øivind Ness lynraskt ned i skyttergravene, og svarte med de samme gamle argumentene enhver som våger å kritisere Ultima blir møtt med.
Fra skyttergraven haglet det med håndgranater fylt med direkte personhets, og jeg er blitt kalt både uvitende, venstrevridd, populist og det som verre er, mens Johnson og Ness kom med forslitte argumenter om medienes manglende interesse, og forsikringen om at Ultima prioriterer kvalitet, profesjonalitet og langsiktighet.
Det er spesielt påfallende at Johnson alltid viser til hva Ultima skal bli når han argumenterer for festivalens fortreffelighet, og strategien fortsetter i år: Nå som Ultima er blitt knutepunktfestival er neste mål rett rundt hjørnet, for nå terpes det på at Ultima skal bli hele Oslos festspill, og dermed bli enda større og bedre. Men kanskje det er på tide å stikke fingeren i jorden der nede i skyttergraven, for å se hva som fungerer på festivalen og hva som ikke gjør det før man planlegger ytterligere utvidelser.
Drøvtygging
Ness anklager meg for å komme med drøvtygd kritikk mot Ultima, men drøvtygging må tross alt til for at fordøyelsessystemet skal bli fornøyd, og jeg synes det er direkte komisk at verken han eller Johnson en gang forstår hva jeg kritiserer.
Ness leser meg som om jeg kritiserer festivalens profil, og påpeker at jeg ikke har peiling på kunstmusikkfeltet - og dermed er diskvalifisert for å mene noe som helst om festivalen. Johnson argumenterte på sin side i en debatt på P2s "Midt i musikken" med hvor mye skryt de hadde fått for programheftet sitt av besøkende fra IRCAM og andre innvidde, mens han hamret inn mantraene sine om profesjonalitet, kvalitet og anti-populisme.
Hvis Ness og Johnson hadde tatt seg tid til å lese kommentaren min litt grundigere før de stormet ned i skyttergraven, ville de kanskje fått med seg at jeg ikke kritiserer programmet. Ganske riktig, Ness, jeg har ikke god nok kjennskap til kunstmusikk til å uttale meg om programmets kunstneriske kvaliteter, men det er da heller ikke poenget mitt. Jeg er opptatt av hvordan festivalen selger seg inn overfor generelt musikkinteresserte utenom de som er eksperter og fans, og der vil jeg påstå at jeg har peiling.
"Ultima er alltid interessant, men er talentløse på å selge seg inn utenfor sitt lille kjernepublikum," skrev jeg. Festivalen står selvsagt fritt til å booke kunstnere de mener er mest kunstnerisk interessante, men min kritikk går ikke på dette. Jeg kritiserer hvor dårlig festivalen er på å markedsføre sitt utmerkede program utenfor kretsen av de allerede frelste. Og dette handler ikke om populisme, men profesjonalitet. Tror Ultima at det i 2006 er rett strategi å nøye seg med et påkostet programhefte som selges for 80 kroner, legge det samme programmet ut på nettsiden sin og så sende ut pressemeldinger til en håndfull kulturjournalister, når Ness etter eget utsagn har ”gitt opp mediene”?
Samtidsmusikkens randsoner
Her nærmer vi oss kjernen av problemet, som jeg mener er Ultimas manglende evne og vilje til å strekke ut en hånd til miljøer og publikum utenfor den rene ”kunstmusikken”. Markedsføringen er rettet utelukkende mot de som mener hele festivalen er fantastisk, og som med glede setter seg ned for å koses seg med å lese det omfattende programmet. Ultima er også flinke til å vende seg mot et film- og danspublikum med spissede programmer rettet mot disse miljøene, men det er mot randsonene innen samtidsmusikken festivalen snubler og kommer til kort. Her må markedsføringens spisses og rettes inn direkte mot miljøer rundt aktører som Happy Days-festivalen, All Ears-festivalen, Dans for voksne, Sound of Mu, Blå og lignende.
La meg understreke med noen eksempler. I fjor fikk jeg med meg en fin konsert med østerrikske Fennesz og amerikanske Philip Jeck på Oslo konserthus, men ble samtidig slått av en glissen sal og fravær av mange bekjente som jeg vet ville ha satt stor pris på en Fennesz-konsert i Oslo.
Kommentaren min om Ultima ble utløst av at flere dypt musikalsk interesserte bekjente fortalte at de hadde null og niks interesse av årets Ultima, og ikke orket å sette seg ned for en gang bla gjennom ugjennomtrengelige program for å se om noe pirret nysgjerrigheten. Jeg følte det samme selv, mens jeg samtidig fikk dårlig samvittighet fordi jeg vet at det garantert av mye som jeg ville ha vært interessert i.
Det kan virke som Ultima tar sitt publikum for gitt, at de nekter å innse at de konkurrerer på en lang rekke andre felt om folks tid (alt fra debattkvelder, filmfestivaler, andre konserter og festivaler kjemper om oppmerksomheten samtidig som Ultima). Og dersom publikum svikter, er det publikum og pressens feil. Ikke Ultima.
Uprioriterte konserter
Ut fra programmene de siste årene er det ingen tvil om at Ultima ønsker å nå et nytt og bredere publikum innen ulike musikalske leire, men ut fra oppslutningen på disse konsertene er det tydelig at festivalen ikke lykkes i sine målsettinger.
Lørdag 30. september spilte for eksempel støygruppa Ryfylke i Kulturkirken Jakob, med til sammen 13 tilhørere - inkludert gjesteliste. Det var lite promotering av konserten utover programboka og nettsiden, og billetten kostet 180 kroner - godt over dobbelt så mye som en Ryfylke-konsert ellers i året. Hadde Ultima satt opp denne konserten på Blå, Spasibar eller Sound of Mu og satt ned billettprisen, ville man trolig trukket flere publikummere til en langt lavere produksjonspris. Men slik resultatet ble, lurer jeg på hva i alle dager Ultima ønsket med denne konserten?
Jeg kan fortsette. På All Ears-festivalen i 2005 spilte svenske Dror Feiler solo og med impro-bandet Lokomotiv Konkret på Blå, og med Nash Kontrol (Lasse Marhaug, Mats Gustafsson, Feiler) på Black Box. Her kunne publikum og utøvere møtes i en mye løsere setting, og Feilers installasjon "Snehvit og sanningens vansinne" var et diskusjonstema blant publikum og både på CNN og i svensk media. Fullt hus alle dagene.
Da Feiler og det norske samtidsensemblet Asamisimasa spilte på Ultima samme år med konsertperformancen "STORMO" var det nedslående publikumsoppmøte, til tross for et brennbart tema. På det verste kunne "STORMO"-dagene faktisk vise til én tilskuer (ikke meg) i salen, og selv om folk kom og gikk under de til sammen ti timene med konserter var det svært få folk innom i det hele tatt.
I et intervju med Ballade kritiserte da også Feiler Ultima for at de blant annet ikke henvendte seg til folk som ikke allerede er inneforstått med kunstmusikk, og etter å ha snakket med 100 tilfeldige mennesker i Oslo sentrum fant han ikke én som visste noe som helst om Ultima. "Jeg ser ingen oppslag som henvender seg til folk som ikke allerede er involvert i musikken Ultima presenterer, til tross for at festivalen har mye å gi til de som ikke er innviet. For Ultima finansieres i tillegg av offentlige midler, og folk burde få muligheten til å kunne ta del i hva skattepengene brukes til," sa Feiler til Ballade.
Suksessen All Ears
Det er ganske utrolig at All Ears greier å fange folk på den måten de har gjort, med så små ressurser i forhold til Ultima. Videre ble John Tilbury presentert på Ultima i oktober 2005 og deretter på All Ears i januar 2006. Ultima-konserten på Parkteatret var med bandet Looper, mens han gjorde et solosett på Deichmanske hovedbibliotek under All Ears. Et anslag på antall publikummere faller i All Ears favør denne gangen også.
Til syvende og sist koker dette ned til om Ultima er interessert i å lokke et nytt publikum til samtidsmusikken, eller om de allerede er seg selv nok og ser på et større publikum som en tapt sak. Bør ikke en knutepunktfestival være interessert i å misjonere for samtidsmusikken i større grad? De fleste som driver med kulturformidling har innsett at man må ha noe lokkemat for å nå et stort publikum, og det er her jeg føler det er pussig at når samtidskomponister som Karlheinz Stockhausen, Pierre Henry og Steve Reich kommer til Norge, så er det ikke som noen del av Ultimafestivalen. Dette er navn som kunne lokket et nytt publikum til Ultima, uten at de trenger å være hovednavn.
For det er jo pussig at Numusic-festivalen i Stavanger og Trondheim kammermusikkfestival bidrar vel så mye til å lokke et nytt publikum til samtidsmusikken som Ultima.
I motsetning til Ultima-ledelsen er Magnus Andersson interessert i å gå inn på en debatt om veivalget videre for Ultima. Han mener Ultima bør bli mer innadvendt, preget av færre sjangre, strekke seg over færre dager og invitere flere internasjonale gjester.
Her er Andersson og jeg nesten helt enige, for jeg føler også at festivalen har sklidd ut og må spisses. Jeg er derimot ikke enig i at festivalen bør bli mer innadvendt og at den i større grad bør fokusere på komponister og orkestermusikk, for personlig ønsker jeg meg en festival som utfordrer sementerte holdninger om begreper som samtidsmusikk og kunstmusikk, og der man inviterer de mest kunstnerisk interessante uttrykkene innen sjangre som støy, elektronika, impro og eksperimentell rock inn i varmen. Jeg vil ha en Ultima der jeg kan oppleve London Sinfonietta spiller klassikere fra katalogen til techno-plateselskapet Warp Records, som man i høst kan få kjøpt på plate i London.
Et slikt veivalg er selvsagt ikke noe jeg har noe makt over.
Dersom Ultima isteden ønsker å spisse profilen i forhold til den tradisjonelle samtidsmusikken kan det være like fruktbart, selv om jeg noe sleivete må få lov til å påpeke at man i det minste må forlange at en knutepunktfestival, med sikret offentlig støtte fra stat og kommune hvert år, bør ha noe større og bredere å knyte sammen enn "den nederlandske utadrettede skolen og den franske spektraltenkningen".
Det mest interessante her er uansett at både jeg - som en uvitende outsider i samtidsmusikkmiljøet - og Andersson - som ekspert og innsider - er enig i at noe må gjøres med festivalens profil, synlighet og program.
Hva sier Ultima-ledelsen? Eller klarer de seg best selv, uten noen ekstra oppmerksomhet?
