Iceland Airwaves: Fra NASA til Gaukarinn
"Island er en sitronsprøyt i øyet." Slik begynner Christian Lysvågs første reisebrev fra Iceland Airwaves festivalen i Reykjavik, som går av stabelen denne helgen. Hittil har Lysvåg møtt lemenhissige japanske TV-crews, Harrison Ford og rare spørsmål om nordlyset. I tillegg til "det islandske", selvfølgelig: - Her oppfører alle seg som om de er avskåret fra verdens hverdag og prosaiske anliggender. Islendingene også. Her er skinnende utstyr og folk som vet hva de driver med overalt, det er en merkelig vitenskapelighet over hele stemningen: en interkontinental forskningsstasjon der den planetariske tidsalder testes ut av et lite isolert samfunn – på vegne av andre land som har mer ansvar og større hensyn å ta. Slik føles Island. Resten av Lysvågs innledende betraktninger kan du lese her.
Av Christian Lysvåg
Iceland Airwaves: Første dag.
Island er en sitronsprut i øyet. Når solen skinner slik den gjør, fra en fullstendig skyfri himmel som liksom krummer oppover og ikke omkring oss, og alt er svimlende åpent og skarpt på en syrlig, stikkende måte.
Her er ingen løvhauger å sparke i og slett ingen høstlunder å søke tilflukt i. Det er snarere nådeløst nakent og polart, og luften klorer og risser omkring seg. Ingen steder er det mer bruk for solbriller i oktober.
Dette bidrar til den spesielle filmsettefølelsen som omgir Iceland Airwaves, den etter hvert oppsiktsvekkende musikkfestivalen i Reykavik. Den som gir stadig flere journalister fra hele verden et påskudd til å besøke et av de ”fresheste” steder på jord.
Her oppfører alle seg som om de er avskåret fra verdens hverdag og prosaiske anliggender. Islendingene også. Her er skinnende utstyr og folk som vet hva de driver med overalt, det er en merkelig vitenskapelighet over hele stemningen: en interkontinental forskningsstasjon der den planetariske tidsalder testes ut av et lite isolert samfunn – på vegne av andre land som har mer ansvar og større hensyn å ta. Slik føles Island.
Men til tross for alle utendørsinntrykkene er det innomhus det hele foregår i disse dager. Og der slutter det futuristiske, for her er det fremdeles lov å røyke overalt, og når islendingene får sjansen spiller de helst Led Zeppelin.
Det er de jo ikke alene om i disse dager, men man mistenker at de føler en spesiell rett, kilde som de er, til de nordisk-keltiske bilder som Page og Plant pøser ut: ”We come from the land of the ice and snow, from the midnight sun where the hot springs blow” (Immigrant Song)
En brite undret om ”Airwaves” tok sitt navn fra det fantastiske nordlyset han hadde sett natten før. ”They are not exactely airwaves” sa jeg. Uvitenhet om nordisk lys betyr derimot ikke uvitenhet om nordisk musikk. Det er i sannhet underlig hvor godt opplyste alle er om de mest obskure band og utrykk som festivalens første kveld kunne by på. Selv Harrison Ford var å se i den røykfylte trengselen foran et for undertegnede ukjent, og snarglemt, navn. Og japanske tv-crews baler med digre videokameraer og knuffer seg frem på det uhøfligste: Lemenhissig dame først, okkende utstyrsmenn deretter. De må frem skal de få noe på tape, stutte som de jo er.
Undertegnede ble virrende litt omkring mellom de spillestedene som gjaldt første kvelden. NASA er et flott og kaldt lokale, med høyt, blått tak og speilsøyler. Det minnet om et tomt basseng, som Sigur Ros’ studio uten alle de varme instrumentene.
Stedet var viet rap, hip-hop og R’n’B. Amerikansk soul snarere en romforskning, altså.
Hofteduvende Kenya Nemor spilte stort og mykt som et teppe av velur, men det varmet ikke de fremmøtte. Vi dro videre til lavtakede og svette Gaukarinn–Mono mens røyking var obligatorisk– rockeflekken, i hvert fall denne første kvelden.
Noisekvernet i vei hardt og kompakt som isen i Vatnajøkull-breen. Men med unntak av deres jevngamle (unge) fans, ville de fleste av oss heller bli løftet opp enn klubbet ned akkurat da.
Håpet vårt var Cynic Guru, en filharmoni-fiolinist med gitar, meloditeft og et flott vokalspekter lovet pamfletten. Joa, her var kompliserte akkordprogresjoner og halvtonevendinger en skolert mann verdig, men nok en gang var det riff og parallell-løp på Marshall-drevet gitar som gjaldt. Og vokalen handlet mest om skingrende dragninger. Men tenk, lead-gitaristen slo en flis av sin venstrehendte Fender og byttet den ubekymret ut med en rettvendt Les Paul. Som sagt; her er mange som vet utmerket godt hva de driver med.
Kveldens høydepunkt kom så: De unge islendingene i The Telepathetics har alt trøkket men også mye mer. Det etterlengtede løftet kom, i form av en Thom Yorke -aktig vokal som svimlet rundt i rommet, sårt og høyt der oppe, og sterke, klare melodier. Og Gaukarinn gikk fra slitsom og klam ungdomsklubb til en sølvmine i berget.
Det vi så denne åpningskvelden var preget av mye lokal og ung musikk som bød på endel motstand for øret. Vi utlendinger var jo utmattede etter flyturer fra Oslo og Tokyo. Men i torsdag kveld braker det løs, og det er godt med ”buzz” rundt de norske; journalistene står visst gjerne i kø for Datarock og The Whitest Boy Alive.
Iceland Airwaves er tungt sponset av flyselskapet Iceland Air, som også betalte flybillett og opphold for vår utskremte skribent. Om dette har gått Lysvåg til hodet, får den enkelte leser bedømme.
