Stor norsk kveld på Island

Iceland Airwaves-festivalen viser frem en rekke norske band denne helgen, blant dem Datarock og The Whitest Boy Alive. Skal vi tro reporter Christian Lysvåg, var turen langt fra bortkastet. I denne konsertanmeldelsen forteller han om et Datarock som "aldri hadde hatt det bedre" og Erlend Øyes storhet: .- Helt rolig og uanfektet setter han i gang et florlett groove som man ikke helt merker at kommer i gang før det faktisk virkelig har satt seg. Et merkelig fenomen: Han får publikum til å hvine for nesten ingen ting, vi våkner og skjønner at vi har blitt lurt: ”De der oppe har begynt å groove uten å si i fra, vi må forte oss å fortelle at vi hører det.” Hele anmeldelsen kan leses her.

Datarock på Island (Foto: Christian Lysvåg)

Av Christian Lysvåg

Iceland Airwaves: Norsk kveld

Torsdag var den store norske aften i Reykjavik. Bergens egen kveld kunne man nesten si; på klubben Gaukarinn ble Datarock etterfulgt av The Whitest Boy Alive.

Datarock gikk på elleve sharp, til stinn brakke og mye forhåndssnakk på byen.

Tre kvarter senere avsluttet de settet sitt med å hevde at de hadde hatt ”the time of our lives” og takke det islandske publikum for dette på stjernevis. Så satte de i gang rungende allsang på nevnte låt før de la på sprang, som en treningstrupp i joggedressene sine, mens alle ennå sang. Men akkurat når vi hadde tenkt at dét var en temmelig enkel oppskrift på frydefulle avslutningsgys, kom de tilbake som de glimrende musikere de er og satte saftig punktum med en brekende saxofonsolo på toppen av 80-talls hiten.

Datarock hadde da nesten klart å få med seg publikum på sin aparte blanding av svett-sexy indie-dance og funky punk. Men bare nesten, for det ble for mye av det siste, og det er grenser for hvor mye brøling utenfor toneleiet folk synes er kult selv innenfor et paradigme av super-catchy ironi. Det fenger fenomenalt, det er ikke det, men i en live-sammenheng der alt tweakes til maks forsvinner mye av sex appealen. Dog på siste ordinære låt, hiten "Fa Fa Fa", funket det et hundre prosent: Saxofon og tam tam og tepper av stemmer som fa-fa-faet. Ingen stod stille og Datarock hadde altså aldri hatt det bedre.

Så tuslet The Whitest Boy Alive på scenen, etter å ha tilrettelagt en sinnrik lufteordning for seg og sine. (I Reykavik blåser det så mye kald luft i gatene at klarer du å sette opp en dør som vender riktig vei, kan du godt skape en deilig, kjølig blest gjennom bak-korridoren og helt opp på scenen.)

Erlend Øye viser sin storhet der Datarock slet: Helt rolig og uanfektet setter han i gang et florlett groove som man ikke helt merker at kommer i gang før det faktisk virkelig har satt seg. Et merkelig fenomen: Han får publikum til å hvine for nesten ingen ting, vi våkner og skjønner at vi har blitt lurt: ”De der oppe har begynt å groove uten å si i fra, vi må forte oss å fortelle at vi hører det.”

Det tasser av sted på scenen, lettfotet som en fuglehund, og så utkrystalliserer temaene seg og jubelen stiger selv om intet egentlig har skjedd. Over denne dynamikken legger verdens hviteste gutt sin velkjente og fullstedig uanstrengte vokal, eller skinnende små toner fra Fenderen sin. Setter han foten på monitoren brøler den fullsatte sal. Det hjelper nok med Kongelig bakgrunn, men det er spesielt å se Erlend Øye være rockestjerne ved hjelp av de spinkleste lyder. Og så setter ham dem i system og lager tema-dueller med synthesizeren. Og da hopper hele salen som om det var Rage Against the Machine der oppe. Det er rett og slett skinnsykt bra gjort.

Bass og trommer ligger og duver, de er liksom veien Erlend og tangentene løper på, og den består uavhengig av hva de gjør. Helt til trommeslageren blir helt krakilsk og banker seg rød i toppen: Han er misfornøyd med monitorlyden og føler han ikke blir hørt i sine klager.

Helt uberørt av stunden oppfører dette norsk-tyske ensemble seg som om de er på øving. De er glade og de er vriene, og gjør som de vil. Og nettopp dét er den store forskjellen; de kan gjerne legge fra seg en låt og så ta den opp igjen, for dette er ikke noe de må hamre inn og overbevise oss om, det er en deilig subtil letthet som tar bolig i publikum og rusler videre inni hver og en.

Med The Whitest Boy Alive har vi fått nok et norsk prosjekt som vekker internasjonal oppsikt. Journalistene tilstede hadde mot slutten det spesielle blikket de får når de vet noe, når de kan fortelle.

De som allerede visste var også tilstede, av de kanskje 400 i salen var det nok halvt om halvt i så måte på denne store norske kvelden.

Iceland Airwaves er tungt sponset av flyselskapet Iceland Air, som også betalte flybillett og opphold for vår utskremte skribent. Om dette har gått Lysvåg til hodet, får den enkelte leser bedømme.

Del artikkelen på:
                    |     Mer

Legg til ny kommentar

Ingen lokale kommentarer er lagt til


Nyheter fra NBs notearkiv


For å bevare historiske data er MIC-sidene er inntil videre administrert av Aslak Oppebøen
aslak@musicnorway.no