- Diskutér på verkets premisser, Andersson
Kritikerdebatten fortsetter: I dette innlegget utdyper Emil Bernhardt hva hen mente da han kalte Magnus Anderssons kritikk av Lars Petter Hagens "Tveitt-fragmenter" for "konservativ". - Mitt poeng var å påpeke det jeg mener er et misforhold i Anderssons anmeldelse mellom idealet om å åpne verket på den ene side og hvordan dette rent faktisk praktiseres blant annet gjennom Anderssons retorikk på den annen. Det jeg kalte Anderssons retorisk åpnende spørsmål er nemlig etter min mening ingen garanti for den åpning og åpenhet vi etter mitt og Anderssons syn må etterstrebe i musikkritikken, skriver Bernhardt.
Av Emil Bernhardt, redaktør i Parergon
Glenn Erik Haugland og Magnus Andersson har heftet seg ved ordet konservativ i min kritikk av Anderssons anmeldelse av Lars Petter Hagens verk ”Tveitt-fragmenter”.
Jeg kan gå med på at ordet var noe upresist fra min side i forhold til hva jeg ønsket å få frem.
Konservativ
På den annen side er jeg usikker på Hauglands argumentasjon om at dersom omtalen skal være konservativ, må verket være radikalt. Jeg er også i tvil når det gjelder å fastslå at Hagens bruk av tekst i dette verket ikke er radikal ved å henvise til at komponister har lang tradisjon for å uttale seg om egne verk. Dette er imidlertid interessante og kompliserte diskusjoner som jeg mer enn gjerne tar, men som strengt tatt ikke forholder seg til det jeg ville si med innlegget mot Andersson.
Å åpne
Mitt poeng var å påpeke det jeg mener er et misforhold i Anderssons anmeldelse mellom idealet om å åpne verket på den ene side (et ideal jeg deler fullt ut, se for øvrig hans store poetikk i Morgenbladet 13.10.06), og hvordan dette rent faktisk praktiseres blant annet gjennom Anderssons retorikk på den annen. Det jeg kalte Anderssons retorisk åpnende spørsmål er nemlig etter min mening ingen garanti for den åpning og åpenhet vi etter mitt og Anderssons syn må etterstrebe i musikkritikken. Dette kan videre påvises ved en nærmere titt på Anderssons praksis. Eksempelvis skriver han i sitt svar til meg:
”Grunnen til at jeg valgte å overse (å være uoppmerksom ifølge Haugland) Hagens kommentarer var at jeg ikke syntes de tilførte verket noe. Hvis det møtet Bernhardt omtaler mellom språk og tekst skulle være ledende for min kritikk, da ville jeg slaktet Hagens verk.”
Rett
Andersson velger altså bevisst å overse noe som etter komponistens utsagn er en del av verket. Dette gjør Andersson fordi han ikke syntes det tilfører verket noe. Han bemerker senere at dette er noe han ”mener å ha rett til”, ettersom Hagen som komponist ikke kan ”diktere dets mening”. Det er helt åpenbart (og, i motsetning til hva Andersson synes å tro, en utbredt oppfatning blant komponister i dag) at Hagen ikke kan være noen endelig instans for fortolkningen av eget verk. At Hagen her opptrer i egenskap av komponist rokker ikke ved dette.
Noe ganske annet er det når Hagen påpeker rammene for det han vil fremstille. At Andersson har rett til å overse dette, er etter mitt syn langt fra selvsagt, og når han velger å gjøre det, bidrar han i alle fall ikke til å åpne verken verket eller sin egen kritiske virksomhet.
Dersom Andersson skulle vært tro mot sine idealer, måtte han nettopp undersøke hvorfor han velger å overse deler av verket, og ikke minst hva som er grunnlaget når han hevder at det han velger å overse ikke tilfører verket noe. Som jeg forsøkte å vise, ville det vært langt mer interessant å vurdere forholdet mellom tekst og klang som uklart artikulert fra Hagens side, for så å diskutere dette.
Slakt
Andersson mener en slik inngang fra hans side ville ført til at han slaktet verket, noe jeg imidlertid ikke er i tvil om at Andersson som kritiker i så fall har rett til å gjøre.
På den annen side tror jeg at dersom Andersson hadde gått inn på en diskusjon om dette forholdet, diskutert hvordan og hvorfor dette eventuelt ikke var vellykket i Hagens verk, så hadde han i det minste diskutert verket på verkets premisser. Jeg ser heller ikke bort fra at en slik diskusjon nettopp ville bidra til å åpne verket og kanskje også tvunget Andersson til å tenke over sine egne forutsetninger slik disse implisitt blir formulert i sitatet over.
I lys av hva en slik diskusjon kunne frembrakt av fruktbare tanker rundt lyd og tekst, tror jeg også den eventuelle slakten ville komme i et annet lys. Kanskje var den ikke lenger så relevant?
Praksis
Her er jeg tilbake til utgangspunktet, nemlig at den åpenheten Andersson snakker om er noe som må praktiseres, dvs gjennomføres i en prosess Andersson ikke på forhånd kan vite utfallet av.
Åpenheten er nettopp ikke noe som kan eksplifiseres gjennom retoriske formuleringer, selv ikke når disse har spørsmålets form. Når Andersson skriver at han ikke syntes kommentarene tilførte verket noe, vitner det om en forutintatthet, en forutintatthet jeg upresist kalte konservativ, men som jeg fremdeles mener styrer Anderssons praksis i en retning jeg mener strider mot hans eget åpenhetsideal.
