Pynchon, Gagarin og kapteinens balkanorkester
Morten Krane er en aktiv ung mann. Han er involvert i en rekke band, driver plateselskap og skriver om musikk i diverse fora. Sammen med Even Vaa er han nå aktuell med platen "Automata" under navnet The Captain & Me. Det er en unorsk miks av livskraftig balkan, sørgmodig country, smilende vestkyst-harmonier og fengende folkpop. - Jeg er lei av den triste countryen - særlig "oslocountryen" som gjerne består av menn som sutrer over kjæresten sin og tror de er Ryan Adams, innrømmer Krane.
Av Bjørn Hammershaug
“Automata” virker å være en overskuddsplate, fylt med snurrige tekster som strekker seg langt både i tid og rom, en ukonvensjonell stilmiks og ikke minst smittende iver. Fans av Portland-bandet The Decemberists, Herman Düne, tidlig St. Thomas og Sufjan Stevens bør ikke ha store problemer med å omfavne The Captain & Me.
Et band som lager noen av årets mest vanedannende sjarmtroll av låter som heter ”Jacques de Vacanson”, ”Yuri Gagarin” og som gjerne kan frese ut besvergelser mot Ankara bør man rett og slett granske litt nærmere etter sømmene.
Man tager det man haver…
Hva er egentlig The Captain & Me, Morten Krane?
- Vi er to stykker som sitter og klimprer på kveldstid hjemme hos Even (Vaa), Han har et hjemmestudio, så vi syr sammen musikk, produserer og gjør alt sammen der.
Langt fra en simpel tromme/gitar-duo, The Captain & Me bruker et vidt spekter av instrumenter som det er mulig å klimpre, blåse eller slå på. Det har en enkel forklaring, sier Krane:
- De instrumentene vi til enhver tid har til rådighet blir med på plata. Vi plukker opp det vi har for hånden, det har ikke så mye å si om vi kan spille på det eller ikke. Grunnlaget starter gjerne med kassegitar, før vi legger på trommer - det vil like gjerne si kasser, gryter eller det vi har for hånden. Vi prøver å gjøre ferdig hele innspillingen til en låt på én kveld, så da utvikler det seg utover natten. Vi fortsetter gjerne med å legge på trekkspill, mandolin og ukulele. Sånn i 3-4 tiden på natten er tid for diverse perkusjon, forklarer Krane leende, og legger til at de må hvile et par dager før de legger på vokalen etter en slik session.
Til tross for et rikt og tilsynelatende godt planlagt lydbilde kan han forteller at de har spilt inn trommene enkeltvis, og at hele ”Automata” faktisk er spilt inn på bare én mikrofon.
Balkancountry, ikke Oslocountry, takk
Dere har sagt at målet med musikken er å “ forene bluegrass-entusiasme med spaghetti-western og østeuropeiske klezmer-aktige toner.” Hvordan setter man seg et slik mål?
- Det var en gammel beskrivelse, senere var det noen som kom opp den geniale betegnelsen ”balkancountry”, og det er vel så bra synes jeg. Det går mye i ompa for oss, og vi forsøker å spre en slags musikalsk glede selv om tekstene kan være bunnløst triste.
- Jeg er lei av den triste countryen - særlig ”oslocountryen” som gjerne består av menn som sutrer over kjæresten sin og tror de er Ryan Adams, innrømmer Krane.
Pynchons lurendreierier
Omslaget på platen er ganske talende for innholdet; øst møter vest, Texas vs. Kreml. Den amerikanske innflytelsen er opplagt, men hvor kommer egentlig denne fascinasjonen for østeuropeisk musikk fra?
- Både Even og jeg har oppdaget mye østeuropeisk kultur i det siste. Det passer rett og slett best å legge både innhold og handling dit, selv om vi ikke har vært så veldig mye der.
Morten Krane trekker en sammenligning til måten den amerikanske forfatteren Thomas Pynchon jobber på:
- Pynchon bruker gjerne reisehåndbøker når han skriver inngående beskrivelser fra andre steder og tider. Vi driver mye research på nettet, som et motstykke til Pynchons artige teknikk, flirer Krane.
Den amerikanske forfatteren står sentralt også i komposisjonen av Kranes tekster:
- Han er digresjonsmann. Bøkene hans er en serie med digresjoner, som ikke gir deg noe gratis. Han bare spinner av gårde og slutter aldri.
Krane innrømmer også at nevnte The Decemberists har spilt en viktig rolle i den sammenheng:
- Ja, vi har hentet mye fra det bandet, ikke minst når det gjelder hva man kan skrive låter om. Vi prøver også å lage historier på en måte de har lykkes med. Vi spiller inn alt før jeg skriver teksten. I løpet av låten diskuterer vi hva dette egentlig handler om: ”Hvor er vi”, og ikke minst ”når er vi”, blir enige om settingen og lager et generelt handlingsforløp.
Ønsket er å formidle noe annerledes, og noe man ikke har vært borti før, i følge Morten Krane. Det skinner også gjennom på platen. Vi griper fatt i noen begreper:
Da Gagarin så Gud
Automata?
- Det er flertall av Automaton, et gammeldags ord for en mekanisk innretning vi i dag kaller robot.
Jacques de Vaucanson?
- Det henger litt sammen med automaton. Vaucanson laget en tidlig versjon av den mekaniske vevestolen. Han laget prototypen men fikk aldri kreditt for den industrielle revolusjonen.
Yuri Gagarin?
- He, he. Ja der kommer vår fascinasjon for konspirasjonsteorier inn, og vi synes vi burde konstruere en selv. Tanken var som følger: Da Gagarin var i verdensrommet kom det raskt et sitat, som gikk på at ”jeg har sett og sett, men ser ingen gud”. Når man går gjennom disse opptakene viser det seg at han ikke sa noe. Vår teori er: Tilfeldig? Neppe! Han så faktisk Gud der oppe, men kommunistregime har slettet det fra opptaket, og det er de som har satt ut det falske ryktet om at han faktisk ikke sa noe.
- Vi må selvsagt gi opp vanlige rimstrukturer, forklarer Krane.
St. Thomas’ sønner
Dere har valgt å gi ut platen på det nye selskapet til St. Thomas; Cornerman records. Hvorfor?
- Det var faktisk han som kontaktet oss. I utgangspunktet skulle vi gi den ut selv, men vi hadde lyst til å prøve Cornerman. St. Thomas kunne ikke tilby noe særlig penger, men har ordnet distribusjon og skaffet oss en fot ”innenfor”.
The Captain & Me skal også ut å reise med St. Thomas, både som oppvarming og som hans backingband under neste års Europaturné.
- Det er ikke mange som kan gjøre det med bare en plate under armen, mener Krane.
Det blir derfor ikke mange hvilepauser på den driftige mannen fremover. Han driver blant annet på med soloprosjektet Captain Democracy (”akustisk, koselig lo-fi”) og plateselskapet Movemountains (”har ingen utgivelser på gang, men det er kjekt å ha”) som har Brute Choir i sin stall - igjen med den samme kretsen mennesker.
- Vi er en gjeng som liker å spille sammen i ulike band. Vanligvis er The Captain & Me åtte mann på scenen, men det varierer fra 6 til 13, avslutter Morten Krane. - Det er et forrykende show, lover han.
Vi tror ham på det. For som de selv sier det:
“Fill your glass with vodka, na zdorovje, and drink!
There is no tomorrow, na zdorovje, so drink!”
”Automata” er ute nå på Cornerman/Tuba. Slippefest er på Spasibar i Oslo den 18. november.
Captain Democracy spiller på Cafe Mono sammen med Southern Alps den 20. november.
