Terningtrillende bedrevitere

Avisenes slakt av Erik Fabers siste plate har skapt debatt. Faber blåste ut i Fædrelandsvennen der han blant annet sa at kritikerne er ” …forutinntatt og har huet fullt av søppel.” Dagbladets Sigrid Hvidtsten tok til motmæle og mente at: ”Vi vil ha kvalitetskritikk, ikke sutring, og med intervjuet i Fædrelandsvennen har Faber skutt seg selv i foten med hagle.” Dette har fått Rune Nilson til å reagere: - Jeg mener at aktører som Sigrid Hvidsten og hennes terningtrillende kolleger ikke burde hatt livets rett i et moderne kultursamfunn, skriver han i denne artikkelen om blant annet verdiløse kritikere, terningkast og skrudde virkelighetsoppfatninger.

Rune Nilson_dobbel (Foto: NRK)

Av Rune Nilson

Etter å ha verbalt mishandlet Erik Faber og hans album ”Passages”, og samtidig tatt seg et saftig piss i trynet på de av oss som liker det Erik gjør, har Dagbladets musikkanmelder Sigrid Hvidsten surna fordi noen våger å være tilsvarende usaklig tilbake.

Saklig debatt?
Hun etterlyser ”en saklig debatt” i etterkant av Fabers represalier, og jeg må presisere med det samme - dette er IKKE et innlegg i en saklig debatt. Jeg anser det som umulig å føre en saklig debatt med snyltere som Hvidsten, som i sin egen utilstrekkelighet må balansere oppå andres åndsverk for å nå opp i offentligheten.

Jeg mener at aktører som Sigrid Hvidsten og hennes terningtrillende kolleger ikke burde hatt livets rett i et moderne kultursamfunn.

Jeg synes det er inderlig trist og leit at så mange fortsatt tror at de trenger bedrevitere til å tolke musikkopplevelser for seg, i stedet for å gjøre seg opp en egen mening om det de hører, og diskutere selve musikken og hvordan de opplever den, i stedet for å diskutere hvordan en selvhøytidelig journalist oppfatter den.

Musikken drukner i stedet i journalistikken, hvis det i det hele tatt kan kalles journalistikk å opptre som et slags selvutnevnt kunstnerisk ”filter” til folket som angivelig ikke vet sitt eget beste.

Skrudd virkelighetsoppfatning
Vi har, med Arne Skouens hjelp, skapt oss et tolkningssystem hvor anmeldernes synspunkter veier tyngre enn verkene de tolker.

Store deler av publikum tror faktisk mer på terningen enn på selve musikken. Gjennom årevis med terningkast fra PR-kåte anmeldere, som velvillig slakter det noen har brukt et år eller to på å lage kun fordi det er anmelderpolitisk korrekt i øyeblikket, har det vokst fram en skrudd virkelighetsoppfatning der et knippe skribenter med Guds-komplekser dikterer virkeligheten.

Hele systemet er basert på en voksende masse av usikre platekjøpere, som snart ikke tør å si at de liker Ole Paus eller Unni Wilhelmsen av frykt for å gjøre noe galt overfor ”hipsterdufus-segmentet”.

Frykten for å være i utakt med premissleverandørene gjør at mange ikke tør vedkjenne seg sin egen musikksmak. Tro meg, jeg har møtt mange av dem i mine år som musikkjournalist. De som ser i bakken, sparker unna et par småstein og til slutt må innrømme at de digger Cock Robin og Kim Larsen. Det er faktisk så ille at det finnes mennesker som skjemmes over sin egen smak!

Denne mekanismen har samtidig blåst anmeldernes egoer opp til en motbydelig størrelse, og dyrket fram en arroganse som stinker verre enn åpen kloakk ved lavt tidevann.

De opphøyde orakler
Og beviset for dette bruker faktisk Hvidsten selv til å rettferdiggjøre egen slakt av Erik Faber. Med Sven Ove Bakke og Håkon Moslet som sannhetsvitner, setter hun seg til doms over alle som er så hjelpeløse og uvitende at de kjøper et Faber album.

For det er nemlig ”kjønnsløst og egner seg bare som bakgrunnslyd for gulvvask, kjøttkakesteking og sykkelmekking”.

Erik Faber er udugelig, fordi Bakke og Moslet skal ha erklært hans udugelighet i flere år allerede. Som om man kan erklære andres musikksmak ugyldig fordi det finnes andre som er enige!? Som om det var en avstemming mellom tre opphøyde orakler som avgjorde det hele!?

Verdiløst anmelderi
Men dette er likevel ikke det verste - det verste er at Sigrid Hvidsten, etter å ha blitt konfrontert med sin motbydelige arroganse, etterlyser en ”saklig debatt”!?!

Hvordan diskuterer man musikk saklig med slike som Hvidsten, som mener hun har fasiten!?

Siden første gang en neandertaler slo klubbe mot stein, har sannsynligvis publikum vært uenige om kvaliteten på dunket.

Det eneste som alltid har vært sikkert i den diskusjonen, er at ingen har rett. Og de eneste som ikke har noe i den diskusjonen å gjøre, er de som påstår at de har rett. Som påstår at de forfekter den musikalske sannheten.

Med andre ord; Sigrid Hvidsten!

Derfor er også dette innlegget så til de grader subjektivt og personlig indignert, fordi det er ingen annen måte å forholde seg til temaet på. Fordi Hvidsten ved å slakte Faber også slakter de som liker ham. Ingen eier sannheten, ingen har ”rett” om musikk!

Og nettopp det gjør Sigrid Hvidstens anmelderi fullstendig verdiløst. Jeg fyrer i peisen med det, mens jeg hører på Erik Fabers siste album og gjør meg opp min egen mening om musikken.

Artikkelen er tidligere publisert i Dagbladet. Den er gjengitt her med forfatterens velvillige tillatelse og kan leses i sin opprinnelige kontekst her.

Sigrid Hvidsten har gitt sitt motsvar i dag under overskriften ”Nilsons syke snillisme”.

Del artikkelen på:
                    |     Mer

Legg til ny kommentar

Ingen lokale kommentarer er lagt til


Nyheter fra NBs notearkiv


For å bevare historiske data er MIC-sidene er inntil videre administrert av Aslak Oppebøen
aslak@musicnorway.no