Kritikerkritikken

Rune Nilson kommenterer kritikerdebatten som har rast med utgangspunkt i Dagbladets slakt av Erik Fabers siste plate, og denne artists påfølgende kritkk av norske musikkritikere i Fædrelandsvennen. Nilson etterlyser en større respekt for artistene og savner en smule folkeskikk blant kritikerne: - Det handler ikke om å komme musikk-kritikken til livs, det handler om å komme den usaklige og arrogante slaktinga til livs, og utvise normal folkeskikk og respekt for andre mennesker.

Erik Faber (Foto: Sony music)

Av Rune Nilson

Vi diskuterer altså musikk-kritikk om dagen, etter at Dagbladets anmelder Sigrid Hvidtsten slaktet Erik Fabers album ”Passages” i det som i beste fall kan kalles svært nedlatende ordelag.

Fritt vilt
Denne slakten resulterte i en sak i Fædrelandsvennen hvor Faber sutra over behandlingen i Dagbladet, slik artister innimellom er frekke og dumme nok til å gjøre.

Litt senere slaktet jeg Hvidstens slakt i samme avis, og ble sporenstreks kontaktet av P4, Kanal 24, NRK P1, P2 og P3, TV2, og Dagbladet, som vurderte en oppfølging i artikkelform.

Det viser om ikke annet at det er stor forskjell på hvem som kan slaktes i avisene. Det er reine sensasjonen når noen kritiserer kritikerne, og jeg tror neppe oppstandelsen kan krediteres min persons innflytelse på musikk-Norge.

Saken er nok mer at de som er frekke nok til å gi ut plate er fritt vilt, og kan hudflettes for sin forbrytelse dersom en hvilken som helst anmelder skulle finne det for godt. Anmelderne er som regel trygt skjermet for den salgs uhyrligheter. Men det er nærmest allment akseptert at musikere, og mange andre utøvende kunstnere, er en slags rettsløs lavkaste-gruppe som kan mobbes fritt.

Folkeskikk er lov!
Ikke bare er det lov, det er viktig, sies det. Samfunnet stopper visst helt opp og blir aldeles meningsløst dersom ingen skjeller ut musikere og andre kunstnere. Vel, jeg tror ikke det!

Det handler ikke om å komme musikk-kritikken til livs, det handler om å komme den usaklige og arrogante slaktinga til livs, og utvise normal folkeskikk og respekt for andre mennesker.

Musikkanmeldere kan på sitt beste vise veien til musikkopplevelser som beriker folks liv, og bør æres for det med fynd og klem.

Men innimellom dundrer også terningtrillerne til med sine verste oppgulp og karakteristikker av ubrukelige, hjernedøde og verdiløse artister som ikke burde hatt lov til å gi ut plate. Da yter de etter min mening ikke lenger en forbrukertjeneste, men rein mobbing av så vel artisten som dens publikum.

Kast terningen ut vinduet
Personlig og for egen eksklusive regning skulle jeg gjerne sett terningen kastet én siste gang - ut vinduet. Jeg vil mye heller se anmeldelser som også har verdi for dem som IKKE hater den aktuelle artisten eller plata. En balansert anmeldelse som sier noe om hvorfor skribenten oppfatter den slik han eller hun gjør.

Men så er også jeg en ”syklig snillist” som helst ser at alle ”holder hverandre i hendene rundt ekvator og synger ’Barn av regnbuen’ på esperanto” (jmfr. terningtriller i Nordlys, Egon Holstad.)

Terningtrillerne selv derimot tror jeg nok er altfor oppsatt på å forsvare sin rett til å skjelle ut dem de lever av til å ville ofre terningen på et slik alter.

Det kan virke helt grunnleggende for dem å ha noen å stå på for å rekke opp til offentligheten, og på den måten bygge identitet og tilhørighet blant leserne. Og jeg innser at de kommer til å bli stående der, oppå sine offer.

Men jeg vil likevel forsøke å be anmelderne bare tråkke med litt større omhu, og ikke nødvendigvis sette hælen i øyet på underlaget sitt. Som Marius Müller en gang uttalte i en tidligere versjon av denne debatten: ”Folkeskikk og respekt er nøkkelen.”

Godhet - et skjellsord
Det er åpenbart uhyre kontroversielt å mane til godhet. Det er nærmest et skjellsord, spesielt i musikkbransjen, å være snill, selv om mobberne også den siste uka har vist en ganske entydig misnøye over å bli mobba tilbake.

Men jeg tror helt oppriktig at både Sigrid Hvidtsten, Egon Holstad og alle de andre terningtrillerne kan beholde mer enn nok kred enn de har godt av, selv om de skulle oppføre seg på en anstendig måte overfor dem som tross alt er livsgrunnlaget deres.

Og i så fall lover jeg å slutte å mase om terningen.

Da har vi kanskje et slags kompromiss hvor anmelderne fortsatt kan få lov til å være drittsekker, men med litt mer respekt for sine ofre og deres fans i bunn av sekken, bare?

Dette innlegget er gjengitt med forfatterens velvillige tillatelse. Det ble opprinnelig trykket i leserbrevspalten til Dagbladet 27. november 2006.

Del artikkelen på:
                    |     Mer

Legg til ny kommentar

Ingen lokale kommentarer er lagt til


Nyheter fra NBs notearkiv


For å bevare historiske data er MIC-sidene er inntil videre administrert av Aslak Oppebøen
aslak@musicnorway.no