Årets 10 (+20) norske plater - Carl Kristian Johansen

Det er gøy å kunne helt hemningsløst diskriminere fritt, rangere, ekskludere, være lettvint og overfladisk, sette ikke-sammenlignbare ting opp mot hverandre, være urettferdig, bombastisk, skråsikker, arrogant, og utelukkende subjektiv, alt i én artikkel. Min liste over de beste og mest spennende innspillingene med en norsk link er basert på de nevnte kriterier. Det er riktignok verdt å merke seg at # 1 på listen er soleklar, og at magefølelsen og tilfeldigheter har spilt en viktig rolle, sammen med de andre kriteriene, etter det. Alt tatt i betraktning er dette listen over album jeg vil trekke fram fra 2006.

Carl Kristian Johansen 2005

Årets album:



1: Fe-mail – Blixter Toad (Asphodel)
Utfordringene dette albumet byr på er store. Blixter Toad framstår som ekstremt gjennomarbeidet og nesten ugjennomtrengelig kompleks. Tankene, eller filosofien, som ligger bak kan tilskrives en affinitet til det absurde, som bare Captain Beefheart i sine mest ytterliggående øyeblikk kan matche. Maja Ratkje og Hild Sofie Tafjord har til alt overmål begått dette albumet uten å være påvirket av kunstige sentralstimulerende substanser, men allikevel er Blixter Toad en Trout Mask Replica for det 21. århundret; et monument i organisert og leken improvisert lyd, og et album som antagelig kommer til å bli stående som DEN sentrale referansen fra den eksperimentelle sonen mellom populærmusikk og kunstmusikk i Norge de siste ti årene.



2: Thomas Dybdahl – Science (Universal)
Etter å ha sluppet gradvis bedre plater i oktobertrilogien nærmer Dybdahl seg perfeksjon både som både låtmontør og sanger innenfor sitt egendefinerte popfolksoul-format. Fra Frode Gjerstads drivende funky klarinett- og saks-honking på åpningssporet, via den folk-aktige duettballaden Always og soulinfiserte U, til den organiske og frie This Year - med Morten Qvenilds uforglemmelige lille pianoimprovisasjon - viser Dybdahl fram sitt store talent for å komponere gode og tidløse poplåter med overraskende elementer som krydder. Eksperimentvillige og sfæriske partier finnes også, noe som skaper en bredde i helhetsinntrykket.



3: Deathprod - 6 track (Rune Grammofon)
Dette kan være det siste vi hører fra Helge Sten som Deathprod. I så fall vil det være en naturlig konklusjon på hans soloproduksjon, som gradvis har utviklet seg fra lange pulsbaserte komposisjoner og en utforsking av lydgenerering med en historisk-teknisk overbygning. På 6 track har Sten landet på kortere stykker lyd der kurven er relativt flat, men med en enorm dybde og romfølelse, og en ambient tetthet i lyden som nesten framstår som en vegg. Til tross for massiviteten er sporene tiltrekkende, varme og organiske, noe som kan skyldes at Sten ikke har hoppet (ukritisk) på den digitale bølgen og fremdeles jobber med analogt utstyr.



4: Mats Eilertsen – Flux (AIM)
Et album som beveger seg mellom komposisjoner og improvisasjoner, og som kanskje kan karakteriseres som kammermusikk like gjerne som jazz. Det hviler noe sympatisk over dette albumet, som med forløperen Turanga fra 2004, noe som antagelig skyldes åpenheten og tilgjengeligheten. Undertegnede er i tillegg ekstremt svak for Eilertsens bruk av bue og nederlandske Ernst Reijsegers traktering av cello. I tillegg finnes Fredrik Ljungkvist på klarinett og Thomas Strønen på perkusjon, noe som ivaretar Eilertsens lyriske ambisjoner og ståsted i jazzmusikk på en optimal måte.



5: Jazkamer – Metal Music Machine (Smalltown Supernoise)
En interessant vending for Jazzkammer som har gått fra digital støy til analogt orientert eksperimentell metall og Jazkamer. Et massivt lokomotiv av et dobbel basstrommedrevet åpningsspor setter standarden for de tre resterende kuttene. Dette er dekonstruert rock som overdriver de enkelte bestanddelene og elementene til det ekstreme. Et mørkt og suggererende album som setter en ny standard for John Hegre og Lasse Marhaugs kompaniskap, og en hel mengde med ros for at de gjør noe som er radikalt annerledes enn det de er kjent for som artister. Som Lou Reed gjorde med det banebrytende støyeposet Metal Machine Music i 1975.



6: Miki N’Doye – Tuki (ECM)
Tuki representerer en vending fra rytmeorientert musikk til noe introspektivt og mer eksperimenterende for N’Doye. Tommelpianoet kalimba står helt sentralt, og N’Doye greier å få kalimbaen til å produsere et stort spekter med lyder, og gjennom det assosiasjoner. Det finnes også perkusjonsinstrumenter som tamma, m’balax og bongo, samt trompet, piano og vokal, så lydbildet er sammensatt. Men det er kalimbaens klang og N’Doyes lavmælte messing, som tematisk sett handler om det å reise og forflytte seg, som er kjernen i Tukis helt spesielle og originale univers.



7: Svein Olav Herstad Trio & Sonny Simmons – Suite for Simmons - Live at Haugesund International Jazz Festival 2005 (Jazzaway)
Sonny Simmons var et relativt ubeskrevet blad for det norske publikum før Jazzaway-direktør Jon Klette hentet ham over fra USA for å gjøre diverse sessions med norske musikere. Samarbeidet med Svein Olav Herstad og hans trio har kommet til underveis i denne prosessen, og er antagelig det beste som har kommet ut av Simmons’ norgeseventyr så langt. I sine beste øyeblikk tilfører Simmons en sterk stemme gjennom sin altsaksofon, men albumet er like spennende når Herstad (piano), Harald Johnsen (bass) og Per Oddvar Johansen (trommer) regjerer grunnen som solister, eller groover sammen i Herstads lyriske og flytende låtverden.



8: Atomic – Happy New Ears! (Jazzland)
Det mest forutsigbare innslaget på denne listen. Om Atomic også begynner å bli forutsigbare kan man selvfølgelig diskutere, men når det gjelder band med et klart ståsted i den moderne jazzens røtter på 60-tallet er Atomic det bandet som klarer gjøre mest ut av det. Det er ikke banebrytende, men det er knallsolid, vakkert og fengende, og de går til populærmusikk like gjerne som de spaserer uanstrengt til kunstmusikken for å finne komposisjoner de kan utnytte, videreutvikle, utvide, nytolke eller søke dypere inn i. De mest spennende sporene er deres egne, og Håvard Wiik er primær låtskriver sammen med Fredrik Ljungkvist.



9: Mungolian Jet Set – Beauty Came To Us in Stone (Jazzland)
Kall det gjerne exotica, eller intelligent dansemusikk for den del; Pål “Strangefruit” Nyhus har levert et spennende album som inkluderer en lang gjesteliste av Jazzlandrelaterte musikere. I god Martin Denny-stil gjør Strangefruit et stilfullt forsøk på å transportere lytteren mentalt sett til en eksotisk geografisk destinasjon (gjett hvilken), ved hjelp av virkemidler og samples som har lite eller ingenting med stedet å gjøre. Fundamentet er beats og grooves med en jazzfeel på toppen, og albumet fungerer like godt som lyttemusikk som det fungerer på klubbnivå. Lyttemessig backpackertur til det fjerne østen.



10: Salvatore – Days of Rage (Racing Junior)
Salvatore har traktert den metriske autobahn-krautrocken fra 70-tallet på en troverdig måte i årevis. Days of Rage representerer en ørliten utvikling innenfor de relativt snevre rammene de alltid har operert innenfor, og sett som helhet tilbyr albumet et knippe låter som passer inn i deres diskografi, og øvrige bank av låter med variasjoner over samme lest, som hånd i hanske. Tempoet i albumet er helt perfekt, og Days of Rage har et organisk preg som setter den endelige prikken over i’en. Sa noen 120 Days? Slippes 1. januar 2007.

Ti boblere:
11: The Core & Nils Olav Johansen – Blue Sky
12: Rolf-Erik Nystrøm – Concepts of Sorrows and Danger
13: Jazzmob – Infernal Machine
14: Paal Nilssen-Love/Ingebrigt Håker Flaten/Michio Yagi – Live! At Super Deluxe
15: Hanne Hukkelberg – Rykestrasse 68
16: Motorpsycho – Black Hole/Blank Canvas
17: Helge Sunde Norske Store Orkester m/Olga Konkova, Marilyn Mazur - Denada
18: Huntsville – For the Middle Class
19: 120 Days – 120 Days
20: Einar Stenseng – Einar Stenseng

Ti plater jeg burde hørt i 2006:

  • Zanussi Five - Alborado
  • John Hegre & Maja Ratkje - Ballads
  • Fe-mail & Carlos Giffoni – Northern Stains
  • In the Country – Losing Stones, Collecting Bones
  • Biosphere – Dropsonde
  • Darkthrone – The Cult is Alive
  • The Low Frequency in Stereo – The Last Temptation of… The Low Frequency in Stereo
  • Rockettothesky – To Sing You Apple Trees
  • Vamp & Kringkastingsorkesteret - Vamp i full symfoni
  • Ryfylke – Morild/Nuema Brister

Carl Kristian Johansen er journalist i Ballade, redaktør i groove.no og spaltist i Ny Tid.
Del artikkelen på:
                    |     Mer

Legg til ny kommentar

Ingen lokale kommentarer er lagt til


Nyheter fra NBs notearkiv


For å bevare historiske data er MIC-sidene er inntil videre administrert av Aslak Oppebøen
aslak@musicnorway.no