Heavy-hybride Triosphere
Det skjer mye spennede på metallfronten i Trondheim disse dager. Ex-Griffin-gitarist Marcus Silvers nye band, Triosphere, har nylig gitt ut debutplaten "Onwards", med en svartmetall-trommis fra Harstad og en damevokal som sprenger PA-anlegg. - Hvis jeg skal høre på klassisk heavy metal selv, ender jeg som regel med å sette på - nettopp - en klassiker. Derfor syntes jeg det var mer spennende å blande litt ulike stilarter enn å spille reinspikka heavy, sier Silver, som krediterer Ronny LeTekrø som en stor inspirasjonskilde. Kanskje det er lov å være gitarhelt igjen nå?
Av Knut Steen
Triosphere ble dannet i Trondheim i 2004, men det er først i år de har rukket å gjøre seg kjent for metallfolk flest.
I løpet av 2006 har de spilt oppvarming for selveste W.A.S.P. og gitt ut debutplaten ”Onwards”, med slippfester på Maiden i Oslo og Blæst i Tondheim. Gitarist Marcus Silver er godt fornøyd med responsen så langt:
- Slippfesten på Blæst var fullstendig utsolgt, så det ble stor stemning. På W.A.S.P.-turneen i forkant av plata var responsen over all forventning, mottakelsen vi fikk av både av publikum og W.A.S.P. var helt enorm, det ga definitivt mersmak, melder Silver.
Hard jobbing
W.A.S.P. var harde og kontroversielle greier da de ga ut sin selvtitulerte debut i 1984, og har igjennom 16 senere utgivelser samlet en formidabel tilhengerskare. Var det tungt å dra i gang W.A.S.P.-publikummet uten så mye som en utgivelse under beltet?
- Ja, det er alltid litt tungt, som ukjent oppvarmingsband må du jobbe fire ganger så hardt. Vi har gjort mange supportjobber før, men du må liksom overbevise hver enkeltperson i løpet av et sett. Det gledelige var forandringen omtrent halvveis i settene; folk gikk fra å stå med armene i kors til å slippe dem litt ned og være litt mer mottakelige. Derfra og utover fikk vi igjen for jobbingen, heldigvis.
Liten dame, stor stemme
- Dere har klart å få tak i en kvinnelig vokalist som ikke høres spesielt drømmende og veik ut. Hvis jeg sier at jeg fort glemmer at det er en dame som synger, tar du det positivt eller negativt?
- Det er helt klart positivt. At Ida (Haukeland, red.anm.) ikke er veik, er helt sikkert, da hun skulle prøvesynge i øvingsrommet vi deler med en del andre band, var naturligvis PA-en stilt inn som den pleier. I løpet av første låta sprengte hun begge PA-høyttalerne! Hun har et vanvittig trøkk i stemmen, da vi mastret ”Onwards” i studio Fredman i Göteborg, som blant annet har mikset Dimmu Borgir, Soilwork, Mayhem og Opeth, trodde de ikke noe på at det var "den lille jenta" som sang på skiva. Det var alt for mye lyd, så de trodde vi tullet med dem, sier en smørblid Marcus Silver.
Apropos: Jeg har blitt fortalt at du har et litt ambivalent forhold til kvinnelige heavy metal-vokalister – stemmer det?
- Skal jeg være helt ærlig, så har jeg ikke mange heavy-band med kvinnevokal i min platesamling. Uten å skjære alle over én kam, har kvinnevokal en tendens til å utarte seg i en mer gotisk retning, det jeg savner er punch og tyngde. Jeg har ingen fordommer mot kvinnelige vokalister, men det er sjelden de har nok trøkk til å bære denne typen musikk. Men Ida er strålende, jeg har aldri hørt noen som synger som henne.
Pusle, pusle
Skal man plassere ”Onwards” og Triosphere sjangermessig, havner de et sted innen klassisk heavy metal med et par progressive tilsnitt. ”Onwards” har en gjenkjennelig signatur i både vokal og gitar, noe som fikk undertegnede til å lure på om det er samme person som står bak begge deler. Men der tok jeg feil.
- Morsomt at du sier det, jeg har ikke tenkt på den på den måten før. Jeg lager det meste av musikken, mens Ida stort sett står for vokalen og tekstlinjene. Men vi snakker selvfølgelig sammen underveis…
Så du føler at dere har fått band-tannhjulene til å gå i hop i forhold til samspill?
- Ja, i veldig stor grad. Vi kommer jo fra helt forskjellige bakgrunner og har vilt forskjellige musikksmaker, men det har egentlig funket fra dag én. Hvis jeg skal si noe beskrivende og klisjémettet om samarbeidet, måtte det være noe slikt som at Triosphere er litt som et puslespill, som har ett bilde på boksen og masse brikker inni. Det vi oppdaget da vi åpnet boksen, var at puslespillet allerede var lagt. Brikkene passet perfekt sammen, men det var et litt annet bilde enn det på boksen.
Hybrid
På hastigheten og rytmikken i enkelte partier høres det at dere har en trommis fra svartmetall-skolen. Innenfor den sjangeren det er lettest å plassere dere i - heavy metal – er vel ikke det så vanlig?
- Nei, Ørjan (Aare Jørgensen, red.anm.) var vel den i bandet jeg var mest skeptisk til i begynnelsen. Han flyttet fra Harstad kun for å spille med oss, så han tok en kjempesjanse. Han kommer fra Hellhammer-skolen innen black metal, så selv om jeg visste at han var dyktig teknisk, var jeg usikker på om han kom til å spille bra på mine riff – og om han i det hele tatt kom til å synes denne musikken var interessant. Men det klikket med én gang, selv om det nok var en utfordring for ham å få fire fjerdedels-takt til å svinge.
Men han har jo ikke blitt helt assimilert, man kan fremdeles høre hvor han kommer fra? Det van kanskje meningen?
- Jada, det var mye av tanken da jeg startet bandet. Jeg kommer selv fra den klassiske heavy metal-skolen, og er veldig glad i sjangeren. Men hvis jeg skal høre på klassisk heavy metal selv, ender jeg som regel med å sette på - nettopp - en klassiker. Derfor syntes jeg det var mer spennende å blande litt ulike stilarter enn å spille reinspikka heavy. I stedet ville jeg ha en litt mer hybrid løsning. Låt- og melodistrukturen kommer fra heavy metal, men vi blander også inn prog og noen mer moderne greier, melder Silver.
Er de beste platene innen klassisk heavy metal allerede gitt ut, slik du hører det?
- Ja, de er nok det. Uansett er det liten vits i å tråkke opp gamle stier på nytt. Man kan ofte høre akkurat hvilket gammelt band som har inspirert en del av de nye, da er det bedre å høre på originalen. Spiller du kliss likt Iron Maiden, vil du aldri gjøre det de allerede har gjort noe bedre. Det har skjedd såpass mye spennende innen musikk siden 80-tallet, det er på tide å blande inn noen nye løsninger, mener Silver.
Gitarheltene er tilbake
Heavy metal har tradisjonelt hatt sine fremste markeder i det som ofte kalles det vanhellige triangel: Norge, Tyskland og Japan. Med unntak de virkelig store bandene, selvfølgelig, de som rakk å etablere seg kraftig i løpet av 80- og tidlig 90-tallet. Etter at Guns’n Roses døde, har Norge i stor grad falt av ”triangelet”, og vært generelt lite mottakelig for denne sjangeren. I løpet av de siste årene har man allikevel sett en liten opptur for hardrocken, over USA og Europa.
Så hvor tror Silver at Triosphere har best sjanse til å gjøre det godt, rent markedsmessig?
- Jeg tror vi kan gjøre det godt i det triangelet, men også utenfor. Jeg tror Triosphere har et bredt nok nedslagsfelt til å gjøre det bra både her og der, selv om USA selvfølgelig er et veldig vanskelig marked. Det har jo, som du nevner, vært en liten opptur for den musikken vi spiller både i Europa og USA. Suksessen til band som Trivium, Children of Bodom, Soilwork og Zakk Wyldes Black Label Society har vist at interessen for godt gitarspill er på vei tilbake. Ozzfest er også en god indikasjon: I mange år var det bare ett-greps gitarer å finne på scenen, mens de siste årenes bookinger har vist at det greit å være flink til å spille igjen.
Frysninger og svimmelhet
Mens vi snakker om gitarhelter: Ronny LeTekrø er en av de som har hold stilen ved like helt siden 80-tallet, uten å se seg verken bakover eller til siden. For en som begynte å spille gitar i Trondheim i 1990 – har LeTekrø betydd mye?
- Enormt mye, ekstremt mye. Han var en av de store lenge før jeg begynte. Tekrø har fortsatt å være en av de største inspirasjonskildene, både musikalsk og i forhold til å bevise at det gikk an, selv om man var fra lille Trondheim og Norge. En av de første store konsertopplevelsene mine var med TNT, jeg tror det var under ”Tell No Tales”-turneen. Jeg var selvfølgelig alt for liten til å komme inn hoveddøra, så jeg snek meg inn bakveien. Da jeg kom hjem til mora mi etter konserten, fortalte jeg at jeg ikke kunne gå på skolen dagen etterpå, fordi jeg var syk: Jeg skalv over hele meg, var svimmel og hårene på hele kroppen sto fremdeles rett ut. Jeg hadde sett Ronny LeTekrø, og var helt satt ut. Jeg har hatt den følelsen under senere konserter med ham også, så han har virkelig vært viktig for meg.
Ut på tur...
Så langt har dere rukket å varme opp for W.A.S.P., men i et intervju i Scream Magazine står det også at dere skal ut på tur med et annet svært kjent band i nær fremtid. Nå er det på tide å lette litt på sløret, ikke sant Silver?
- Hehe. Det er ikke helt på plass enda, men forhåpentligvis skal vi ha avtalen banka ganske snart. Men det er dumt å snakke om det før det er spikra.
Men hva slags størrelsesorden det dreier seg om, kan du vel fortelle? Snakker vi Twisted Sister, W.A.S:P. eller Iron Maiden-kaliber?
- Du gir deg ikke! Vi kan vel si at det er omtrent W.A.S.P.-size på dem.
Hva skal dere finne på fremover da?
- Vi har allerede begynt å jobbe med nye låter, i januar tar vi en liten runde til Bergen, Oslo, Haugesund og et par steder til. Så blir det forhåpentligvis Europa-turné som support for det bandet vi snakket om, det kommer til å være vår hovedsatsing fremover. Vi trenger å komme oss ut og vise oss frem litt. Er vi heldige, kan vi dra på turné allerede i mars, det hadde passet bra siden ”Onwards” slippes i resten av Europa i februar. I løpet av sommeren 2007 har vi allerede booket in et par festivaler, så begynner vi for alvor å jobbe på det nye materialet til neste plate.
Hva med den musikkvideoen dere har spilt inn – hvor kan man se den?
- Vi har akkurat fått den ferdig, den kommer senest i løpet av denne uken – kanskje allerede i dag. Da blir den lagt ut overalt, både på hjemmesiden vår, på MySpace og forhåpentligvis på Svisj og alle andre steder som viser videoer, sier Silver.
Hørte du det, Pete Evil?
Triosphere er: Marcus Silver – gitar, Ida Haukland – vokal og bass, Ørjan Aare Jørgensen – trommer, T.O. Byberg – rytmegitar. ”Onwards” er utgitt på FaceFront.
