Ikue Mori - fra No Wave til all Ears
Japanske Ikue Mori er det nærmeste man kommer en headliner på årets all Ears-festival. Mori gjør to konserter på festivalen - et solosett og en konsert med Else Olsen S. Mori har vært en sentral del av improvisasjonsmusikkmiljøet i New York siden midten av 80-tallet og fram til i dag. Før det var hun trommeslager i DNA, et av de fremste representantene i No Wave-bølgen som karakteriserte mye av musikkscenen i verdensbyen, samtidig med framveksten av punken. Ballade tok en prat med Mori om DNA, No Wave, Mori selv som artist, og improvisasjonsmusikken i dag. - Det handler først og fremst om å gjøre lydene distinkte og personlige for meg, sier Ikue Mori.
Av Carl Kristian Johansen
Ikue Mori bestemte seg tidlig i livet for å flytte ut fra Japan, og sammen med sin kjæreste reiste hun til New York i 1977.
- På den tiden hørte jeg mye på Television og Patti Smith, og det var en av grunnene til at New York var et interessant sted å besøke, sier Mori over en kaffe på Grünerløkka.
Da Mori og kjæresten kom til New York dro de rett på CBGBs og Max’s Kansas City for å se de artistene de likte å høre på. Der kom de i kontakt med miljøet som senere konstituerte kretsen Mori kom til å ta sine første skritt i som musiker.
DNA
- Kjæresten min var gitarist og punker, og hadde en stor hanekam. Vi møtte Lydia Lunch (Teenage Jesus and the Jerks) og James Chance (& the Contortions) nesten med en gang, og kjæresten min ble bedt om å komme på audition med the Jerks. På det tidspunktet var jeg publikummer og musikkinteressert, og jeg hadde ingen ambisjoner om å spille i band, sier Mori.
Men det endret seg raskt da hun møtte brasilianske Arto Lindsay.
- Arto, og blant annet folkene som startet Mars, var i startgropa da, og var i ferd med starte band. De hadde liten eller ingen erfaring med å spille i band, men Arto spurte meg om jeg hadde lyst til å være med å lage musikk. Stemningen i New York var utrolig frigjort i forhold til i Japan på den tiden, så jeg tenkte ”OK, jeg er med.”
Sammen med Robin Crutchfield og Lindsay startet Mori DNA i 1977, og etter bare tre måneder hadde de gjort flere konserter og festet flere låter til vinyl.
- Det var så mye morsommere å spille enn å støtte kjæresten min som publikummer, sier Mori om den tiden.
Hva var prosjektet bak DNA?
- Bare å lage vår egen musikk. Vi brakte med oss mange typer innflytelser inn i bandet, og vi hadde veldig forskjellig bakgrunn.
Gitarist Tim Wright kom etter hvert til fra rock/protopunk-bandet Pere Ubu, og Lindsay brakte med seg influenser fra brasiliansk musikk. De jobbet raskt fram et sett med låter, og DNA spilte faktisk det samme settet i fire år, med bare noe få endringer.
- Konsertene våre bar preg av å være et ritualer mer enn å være rockekonserter. Vi ble utrolig samspilte. Selv om vi spilte det samme settet var konsertene våre veldig forskjellige, og folk kom for å se oss mange ganger.
Kan man si at DNA var et band som var basert på improvisasjon? Det kan høres slik ut?
- Musikken vi spilte da var ikke improvisert. Det var mange som trodde det. Men vi fulgte en set-liste, og framførte den med forskjellige energinivåer. Vi framførte musikken med en ekstremt høy intensitet, sier Mori.
No Wave
Sammen med Mars, James Chance & the Contortions og Teenage Jesus & the Jerks ble DNA dokumentert på samlealbumet No New York. Det kom ut i 1978 og ble produsert av Brian Eno. No New York blir ofte omtalt som et viktig album som dokumenterer No Wave-scenen på et tidlig tidspunkt.
Man kan lese seg fram til mange forklaringer på hva No Wave-bevegelsen egentlig handlet om, eller definerer. Mange mener bevegelsen dreide seg om et bevisst opprør mot den etablerte musikken, selv punken, på den tiden. Videre skrives det mye om at No Wave ikke handler om et ensartet uttrykk, men mer om en holdning til det å lage musikk.
- Det var mange band over hele byen som ble karakterisert som No Wave. Men det er snakk om veldig mange forskjellige uttrykk. Mars var veldig abstrakte, Contortions blandet uttrykk og var mer fusion-orienterte, og på den andre siden igjen fantes gitarbandene til Glenn Branca. Det var ikke én type musikk, men et stort spekter av uttrykk. No Wave var en "vibe, a thing, an attitude", sier Mori.
DNA, og flere andre band, var preget av en form for primalt og ofte enkelt uttrykk, kombinert med en råskap som gjerne gikk enda lenger til venstre enn punken når det gjaldt energi og kraft. Hva mener du den bevegelsen har bidratt med som man kan finne igjen i musikk som lages i dag?
- I dag er scenen mye mer separert. Man kan for eksempel identifisere en etablert støyscene. Da vi spilte på 70-tallet fantes det verken lignende scener eller ruter man kunne reise for å spille.
Mori - solo trommemaskin
DNA ble oppløst på begynnelsen av 80-tallet og Mori startet da sin solokarriere. Mori spilte fremdeles med Arto Lindsay, men han startet litt senere Ambitious Lovers.
- Jeg lette etter andre ting og det var allerede en improscene i gang downtown. Det var i utgangspunktet et jazzmiljø, så jeg var ikke i noe særlig i kontakt med den. Men jeg møtte blant annet John Zorn og Fred Frith, og jeg var bestemt på å finne ut forskjellen på jamming og improvisasjon.
Mori fant seg til rette med improvisasjon, mye fordi man kan bruke stillhet som et virkemiddel.
- Når man jammer jobber man hele tiden for å finne noe man kan spille sammen, sier Mori.
Som en forlengelse av hennes rolle som trommelsager i DNA valgt Mori trommemaskinen som instrument.
- Jeg brukte først en trommemaskin, men så bygde jeg det ut til det ble en form for orkestrering.
Hvordan improviserte du med trommemaskinene?
- Jeg hadde en bank med pre-programmerte lyder, og jeg visste hva slags lyder, og hvor mange lyder jeg hadde til en hver tid. Til slutt hadde jeg omtrent 300 lyder som jeg kunne bruke da jeg improviserte sammen med andre, så jeg måtte være rask i reaksjonen. Det handler jo om å være spontan.
- Jeg spilte ikke beats, jeg brukte mer broken beats, gjerne i mange lag over hverandre. Jeg brukte også mer prosessert lyd i enden av trommemaskin-æraen, sier Mori.
Laptop - og det personlige uttrykket
Mori improviserte altså med en forhåndsprogrammert lydbank i mange år. I 1999 skjedde det en ny forandring.
- Jeg møtte Pita og Fennesz, og andre Mego-artister, og da skjønte jeg hva en laptop kunne gjøre. Jeg la alle trommemaskinlydene mine over på en laptop, og der finnes også muligheten til å prosessere lydene ytterligere.
Hva er det viktige for deg når du lager musikk, handler det om prosess eller ferdig resultat?
- Personalizing!
- Det handler først og fremst om å gjøre lydene distinkte og personlige for meg. Laptopen er et instrument på lik linje med en fiolin, eller et annet instrument. Alle lydene og mønstrene jeg har foret inn i laptopen har en farge og en karakter. Lydene har en historie, jeg kjenner hver lyd og hvert nummer. Det er "the basic point" i improvisasjon, å kunne reagere spontant på folk jeg improviserer sammen med.
- Det er det samme som med musikere som spiller andre instrumenter, det handler om å finne et eget sound.
Kan du se en linje fra det du gjør i dag til dagene dine i DNA?
- Jeg spilte ikke på trommesettet i konvensjonell forstand i DNA, jeg brukte mer lydene som fantes i det. Så den største forskjellen er nok fysikaliteten som har endret seg fra trommesett til computer. Ellers er det det samme.
Ved siden av solokarrieren har Mori vært med i mange prosjekter og band. Hun gir ut sine egne album på John Zorns selskap Tzadik, og hun er med i Zorns prosjekt Electric Masada. Hun har også spilt i en jazzgruppe med Dave Douglas, og spiller jevnlig med kapasiteter som Sylvie Courvousier og Susie Ibarra i Mephista, og Kim Gordon (Sonic Youth) DJ Olive og Jim O´Rourke i en egen kvartett. I tillegg har hun en duo med Zeena Parkins og trioen Hemophiliac med Zorn og Mike Patton.
Tilbakeblikk
Mori har altså vært sentral i New Yorks "musikkundergrunn" i 30 år. Etter din vurdering, hva er det viktigste som har skjedd i musikken der du har befunnet deg i løpet av perioden du har vært aktiv selv?
- Improvisasjonsmusikken i seg selv kan ikke betraktes som noen innovasjon. Den har på en måte alltid vært der. Men en viktig ting har vært bruken av improvisasjon i komponert musikk i New York. Før har det vært en selvmotsigelse, spesielt når man tenker på de rene improvisatørerene i Europa i forlengelsen av Peter Brötzmann og Evan Parker osv.
- I New York er det vanligere at man både er improvisatør og komponist, og at man bruker et bredere spekter av stilarter og mikser det sammen. John Zorn har bidratt mye i utviklingen av dette.
- Og så er kategorien støy i musikk noe nytt, sier Mori.
Mori er selv komponist og improviserende musiker samtidig, men hvordan oppfatter hun å bli kategorisert som støyartist?
- For noen år siden spilte jeg mye i en jazzgruppe, og da ble jeg kalt "noisemaker... not even noisemusician, but noisemaker".
- Senere jobbet jeg med klassiske skolerte musikere - da ble jeg kalt soloist.
- Jeg foretrekker å bli kalt musiker, avslutter hun.
Ikue Mori improviserte på Landmark i Bergen på tirsdag. Onsdag spiller hun med MoHa! og Kahn på all Ears-vorspielet i Bergen. Torsdag og fredag gjør Mori sine konserter på all Ears på Fabrikken i Oslo, blant annet med Else Olsen S.
Du kan lese mer om all ears her.
