Med utviklinga som drivkraft
Randi Stene er aktuell med ei innspeling med liedsyklusar av Erwin Schulhoff og Alexander Zemlinsky. Ballade har møtt songaren, som i dette intervjuet fortel om plateprosjektet, om mezzosopranens særpreg og om sitt hjertebarn ”Sommersang på Ringve”. Bak det heile ligg motivasjonen, som handlar om å stadig utvikla seg. - Det er en sterk ambisjon hos meg, og det må aldri stoppe, seier Stene. - Det kan være frustrerende til tider, for som utøver føler man jo aldri at man er i havn. Samtidig er nettopp det drivkraften; å komme videre.
Av Ida Habbestad
Randi Stene er ein av dei norske songarane som gjer det godt i utlandet. Ho har vore busett i København sidan 1987, hadde sin første opptreden på Den Kongelige Opera i 1989, og har hatt fast engasjement ved den danske operaen sidan 2000.
Etter det internasjonale gjennombrotet i 1993 på Opera Bastille i Paris har Stene gjort forestillingar ved ei rekkje operahus i Europa, samt ved Metropolitan i USA. ”Opera gir meg lov til å føle stort - og har lært meg at store følelser ikke er farlige”, seier Stene på operaens nettsider. “Når jeg synger opera, kan jeg få lov til å leve helt ute i følelsenes grenseland”.
Slik kan det tykkjest at hennar tilnærming også er innan andre format. På hennar nye CD med lieder av Alexander Zemlinsky og Erwin Schulhoff er det kjenslene og eit draumeaktig, eventyrleg bilete som råder.
- Den mørke damestemmen innbyder til langsomhet, meiner Randi Stene, og påpeikar at dette preget er typisk for store delar av hennar repertoar:
- Det har noe med at en mezzosopran er, ikke mindre bevegelig, men krever mer ro enn en veldig lys sopran. Komponistene har ofte valgt den mørke stemmen til å tolke de mer inderlige, dype stemningene.
Fridom til eigne prosjekt
Når me møtest, er Stene kort innom landet før ho skal på turne med Den Norske Opera til Madrid – og i skrivande stund er ho på prøver med Oslo Camerata, til ein konsert i Gamle Logen. Kontrakten ho har i den danske operaen, tilseier at ho skal delta i 15 forestillingar årleg, noko som gjev henne relativt stor fridom til å gjennomføra andre prosjekt.
Denne plata er den tredje i rekkja, og presenterer songsyklusar som fram til vår tid har vore nokså ukjende for konsertpublikummet. Zemlinsky og Schulhoff levde i byrjinga av det 20. Århundret, og Stene meiner at noko av årsaka til at dei to ikkje har oppnådd større merksemd, er det overveldande rike åndslivet elles på denne tida.
- I motsetning til flere av de andre store kulturpersonlighetene på den tiden, hadde ikke Zemlinsky og Schulhoff noen kjempesuksess i sin samtid, seier Stene. - De var i samme klan som Alma Mahler, Ernst Korngoldt og Arnold Schonberg, men de kom i skyggen av dem.
Seinromantisk favntak
”Et senromantisk favntak”, kalte dermed Idar Karevold innspelinga i Aftenposten, og skreiv: ”Randi Stenes tolkninger av orkestersanger av Alexander von Zemlinsky og Ervin Schulhoff er musikalske fulltreffere. Hun utnytter sin stemmeprakt til å gi dem et innhold og en plass de fortjener”.
Er dette først og fremst eit dokumentasjonsprosjekt?
- Først og fremst er dette musikk som jeg er veldig glad i, seier Stene. – Men det er jo absolutt en grunn i disse dager, hvor platemarkedet ikke er enkelt, å finne frem til repertoar som ikke er gjort mye. Jeg er hele tiden på jakt etter ny musikk, og blir glad når jeg finner så fin musikk som dette.
Dei to komponistane har dessutan felles trekk, meiner Stene:
- For det første er de svære å fremføre, både for sangeren og orkesteret, fortel mezzosopranen.
- Så er begge to veldig dyktige orkestratorer. Samtidig er de forskjellige, når det kommer til hvordan de instrumenterer, og hvordan de behandler sangstemmen. Det kan hende folk vil være uenige med meg, men jeg synes Schulhoff legger et grunnteppe av klang som solisten beveger seg oppå, som er mer tradisjonelt – nesten mahlersk – enn Zemlinskys sanger. Zemlinsky utfordrer mer fra orkesteret, med andre klanger som jeg skal gå inn i.
Innettervend repertoar
Zemlinsky sitt verk ”Six songs to Pooems by Maurice Maeterlinck op 13” er ein songsyklus utan drama, skriv Malcolm Mac Donald i platecoveret. Den belgiske poeten Maeterlinck skildrar stemingar, kjensler, bilete – og dette kjem til syne gjennom dei seks songane, som alle har langsomme tempi.
Også Schulhoff har eit nostalgisk tonespråk, med eit blikk attende på krigen han har levd gjennom, og verket er prega av ein manglande tru på framtida, hevdar Mac Donald. I hans ”Landscapes” er dei fire satene langsomme, og sjølv om det i ”Menschheit” nyttast eit større orkester, ein breidare pensel er det framleis det innettervende som er karakteristisk.
Den eventyrlege draumesfæra tykkjest appellera til deg?
- Ja, det er lite repertoar for meg som er direkte utadvendt; seier Stene. - Alle Mahlers sangsykluser er jo triste. Til og med Carmen ender jo trist! Jeg vet ikke hvor det starter; om jeg er mezzo på grunn av at jeg liker dette uttrykket så godt, eller om jeg liker uttrykket fordi jeg er mezzo. Men det et er vel noe i stemmen som passer, og det er noe med personligheten. Jeg kjenner at jeg er nesten mer glad i prosessen enn i resultatet, at prøvene er nesten like morsomme som konsert for meg.
Det byrjar med teksten
Kan du fortelja noko om denne prosessen?
- Det er nok forskjellig hvordan man tilnærmer seg, men jeg starter alltid med teksten. Selv om jeg snakker ganske bra språk, oversetter jeg den som oftest, jeg føler at det er nødvendig i en nøyere innstudering. Så kommer en teknisk prosess der jeg skal få det inn i stemmen. Men det jeg er mest glad i, er nok å gå på prøver – særlig orkesterprøver: å stå inn mot orkesteret og synge. Da kommer du folk nær. Det å musisere sammen med noen, er viktig for meg. Jeg er ikke blant dem som elsker å synge operaarier som slutter på en høy tone; jeg liker det også, men det er ikke det som er hovedmotivasjonen, seier Stene.
Kva er så hovudmotivasjonen for deg?
- På egne vegne er det det å fortsette å utvikle meg. Det er en sterk ambisjon hos meg, og det må aldri stoppe. Det kan være frustrerende til tider, for som utøver føler man jo aldri at man er i havn. Samtidig er nettopp det drivkraften, å komme videre, seier Stene.
- Som sanger synes jeg dessuten at jeg har et spesielt anvar for å formidle repertoar. Det som går veldig godt akkurat nå er opera, folk liker å gå i operaen, og når folk hører ”klassisk sang” tenker de gjerne på opera. Men det er veldig mye repertoar som blir forsømt; det finnes så mange romanser og lieder at man ikke tror det er sant, men de blir ikke framført. Der har vi en stor oppgave, vi som er sangere. å finne ut hvordan vi skal formidle dette nå i dag. Vi kan ikke gjøre det akkurat som vi gjorde det for 200 år siden; vi må ta det som en utfordring – å kunne bringe det videre.
Å få nytta sin kreativitet
Som eit resultat av denne ambisjonen har Stene sitt hjertebarn; ”Sommersang på Ringve”, komme til. Sommersangen er ein liten festvial som vert arrangert årleg i Trondheim. 15.-17. Juni går den av stabelen for tredje gong, i år med opera som hovudtema.
- I år gjør vi det litt større enn det som egentlig er tanken. Vi har bestilt en opera fra konservatoriet i Trondheim, det er en student som skriver for oss, og de stiller med musikere og dirigent. Men grunnideeen er å gjøre liedrepertoaret, det går vi tilbake til neste år igjen, fortel Stene.
For, som ho avsluttande utdjupar; den skapande trongen er sterk.
- Når man er utøver, kanskje spesielt sanger, blir man fortalt veldig mye hele tiden. Det er så mange som bestemmer over oss – en repetitør, en dirigent, en instruktør; vi skal alltid inn i et hele, være en del av noe. Da savner man etterhvert å kunne legge et program selv, å skape noe, å få brukt sin kreativitet. Det er det som er det viktige!
Erwin Schulhoff: Menschheit op 28, Landschaften op 26, Alexander Zemlinsky: Six songs to Pooems by Maurice Maeterlinck op 13
Dirigent: Muhai Tang
Randi Stene konserterer i Gamle Logen i kveld, i lag med Oslo Camerata. Meir informasjon på denne sida; www.oslocamerata.no
