Frode Haltli - mellom tradisjon og nyskapning
I disse dager slipper akkordeonisten Frode Haltli sitt andre album under eget navn på selskapet ECM. Innholdsmessig er Passing Images et lite skritt vekk fra den samtidsmusikkorienterte debuten Looking on Darkness, og en orientering i retning av improvisasjonsmusikk og tradisjonsmusikk. Sterkt bearbeidet sådan. - Jeg er veldig glad i musikk som det vanskelig å høre om er komponert eller improvisert. Tenkemåten bak dette albumet er nok relatert til hvordan en del jazzkomponister jobber, sier Frode Haltli i dette intervjuet.
Av Carl Kristian Johansen
På albumet Looking on Darkness fra 2002 hadde Haltli med seg Vertavo Strykevartett og komponister som Asbjørn Schaathun, Bent Sørensen og Maja Ratkje. Det er allerede fem år siden, og når Passing Images nå slippes på gater og i dype skoger verden over, har Haltli så vidt bikket 30 år.
Ditt forrige album handlet om samtidsmusikk, mens det nå dreier seg i større grad om tradisjonsmusikk. Kan du fortelle om veien fra debuten til Passing Images?
- Siden Looking on Darkness har jeg gått på minst to parallelle veier. Jeg har ikke gitt meg med å spille komponert samtidsmusikk, men jeg følte at det kunne være spennende å gi ut en plate nummer to som gav et helt annet signal, sier Haltli.
Passing Images består av folkemusikkbearbeidelser som Haltli har hatt med seg i mange år.
- De siste årene har jeg gjort soloversjoner og abstrahert materialet ganske mye, men jeg har beholdt grunnstemningen. Så tok jeg det videre og inviterte med tre musikere. Basisen er klar, og jeg har tatt med meg impulser fra samtidsmusikk, improvisert musikk, og annen musikk, forklarer Haltli.
Tradisjon og nyskapning
Hva vil du si ligger ditt hjerte nærmest, tradisjonsmusikk eller samtidsmusikk?
- Det spørs litt om jeg svarer som lytter eller utøver. Som utøver er jeg helt klart opptatt av det nye. Det å skape nye lydlandskaper er sentralt i samtidsmusikk, og noe jeg synes er veldig spennende. Som lytter er jeg interessert i det samme, men jeg er også opptatt av den autentiske folkemusikken, ren tradisjonsutøvelse - den ubesudlede musikken.
- Det er en illusjon å tro at det finnes selvsagt, men jeg er altså interessert i hele det spennet, sier Haltli.
Men Haltli ser ikke på seg selv som utøver av folkemusikk, og heller ikke Passing Images som et album i en folkemusikktradisjon. Valget av musikere understreker dette.
- De tre musikere jeg har med meg har redefinert lyden av deres egne instrumenter. Arves (Henriksen - Supersilent) trompet høres ikke ut som trompet, men hans egen personlige stemme. Maja (Ratkje – Fe-mail, SPUNK) har definert sitt helt særegne vokale uttrykk. Hun synger nesten ikke tekst, men er mer med som instrumentalist.
- Jeg hadde lyst til å ha med bratsj, og Manfred Eicher (ECM) foreslo Garth Knox. Han er en legende gjennom mange år i Arditti-kvartetten, i tillegg improviserer han. Vi hadde ikke samarbeidet før dette albumet, så det var et sjansespill. Men det gikk utrolig bra, og vi kommer til å gjøre flere konserter sammen.
Improvisasjon
Man kan ane spor av improvisasjon på noen spor, som Lude og Vandring. Hvordan har du tenkt rundt det å inkorporere improviserte partier?
- Lude er det eneste fritt improviserte sporet som ble med. Vandring er i en mellomposisjon, den har en veldig klar ramme. Den første solodelen danner et utgangspunkt for en form som de andre er med og fyller ut.
- Jeg er veldig glad i musikk der det er vanskelig å høre om den er komponert eller improvisert. Da vil jeg trekke fram en musiker og komponist som Jon Balke, selv om musikken hans er veldig annerledes enn på dette albumet. Det er spennende å ikke kunne høre hvor skillet går, sier Haltli.
Etter din mening, har den måten å inkorporere improvisasjon på noe å gjøre med en mer jazzorientert arbeidsform?
- Jeg spiller i ensemblet til Trygve Seim, så det er nok en del influenser fra det holdet også. Tenkemåten bak dette albumet som sådan er nok relatert til hvordan en del jazzkomponister jobber. Men det er vanskelig å genrefeste. Kanskje poenget er at det skal være litt vanskelig å bestemme genre, spør Haltli retorisk.
Personliggjøring
I den forstand at du har jobbet med materialet på dette albumet i mange år, kan man si at Passing Images er et mer personlig album enn Looking on Darkness?
- Det er et vanskelig spørsmål. På noen måter. Materialet er halvveis biografisk. Jeg oppdaget materialet tidlig i tenårene og det har tatt veldig mange år å utvikle det videre. Men rent musikalsk la jeg like mye av meg selv i Looking on Darkness. Jeg setter fortsatt veldig pris på å samarbeide med andre komponister og mener at det kan komme et vel så personlig resultat ut av det.
- Av og til er originalkilden så fjern at jeg føler veldig sterkt at det er mitt materiale. I noen tilfeller var det litt vanskelig i forhold til ECM hvordan jeg skulle klassifisere det. På Psalm er for eksempel halvparten en bearbeidelse av en trad. melodi, den andre halvparten er et B-tema som er min idé og som er løselig tilknyttet salmen, men kunne vært et separat spor.
Den kan oppfattes som kontroversielt i folkemusikkmiljøer at man betrakter overlevert materiale som sitt eget?
- Folkemusikken står veldig sterkt i Norge, og det mener jeg vi skal være glade for. Jeg kan umulig tenke meg at hele folkemusikk-Norge vil være fornøyd med dette albumet, men jeg har mitt på det tørre med grundige kildehenvisninger. Originalmaterialet er av ukjent opphav og det at jeg videreutvikler dette må være lov. Det er gjort siden Grieg.
Relativt ensom svale
Haltli er en av få traktører av akkordeon innenfor segmentet av det profesjonelle musikklivet som omfatter samtidsmusikk, folkemusikk, improvisert musikk og jazz. Akkordeon er et instrument i trekkspillfamilien, og vi skal la Haltli selv forklare hva som gjør akkordeonet særepreget.
- Det finnes mange typer trekkspill, som akkordeon, bandoneon, concertino osv. Akkordeon er en videreutvikling av det vanlige trekkspillet som brukes ellers i Norge. På et akkordeon kan man spille kromatisk i venstrehånda. Man har altså de samme mulighetene i begge hender, i motsetning til vanlig trekkspill der man har om-pa-pa-bassen i venstrehånda.
- Akkordeonet har altså litt flere muligheter, sier Haltli.
Gangbar mynt?
Musikeren Toralf Tollefsen var en internasjonal stjerne gjennom store deler av av forrige århundre. Trekkspill var hans instrument. I skriftet "Verdensartisten Toralf Tollefsen", som ble utgitt på Tollefsens 80-årsdag i 1994 (Norild Forlag), har redaktør Jon Faukstad sitert en anmeldelse av en konsert Tollefsen gjorde i England i 1947:
”Selv i hendene på en virtuos har trekkspillet to alvorlige mangler som virkelig musikkinstrument. I raske passasjer klaprer mekanikken som i en skrivemaskin, og i langsomme partier lager akkordene en skjelvende, klissen og sentimental klang som minner om kinoorgel, og appellerer ikke til det musikalske øret.”
Verden har gått videre siden 1947, men blir trekkspillet, eller i ditt tilfelle akkordeonet, betraktet som et seriøst konsertinstrument i dag?
- Trekkspillet står fortsatt i utkanten av det seriøse musikkmiljøet, men for meg har det aldri vært betydningsfullt eller til hinder. Det knytter seg ofte litt spenning til når man kommer inn på en klassisk konsertscene med et akkordeon på magen. Det finnes fordommer fortsatt, men det å snu de fordommene er jo helt topp. Det at trekkspillet er en bastard av historiske hensyn, ikke musikalske, er bare noe jeg kan utnytte til min fordel.
Du er på mange måter en ensom svale på ditt instrument, i hvert fall i disse sammenhengene i Norge. Ser du på det som en fordel eller en ulempe?
- For min egen del vil jeg si at det er en fordel å bli utfordret hver dag. Jeg vil jo gå min egen vei, og det er kanskje enklere med mitt instrument i forhold til piano og fiolin der man fort blir en av mange utøvere. Hvis man snakker på mer generelt grunnlag er det kanskje vanskeligere på skape seg karriere med trekkspill. Det finnes lite ferdige løsninger og ingen orkesterjobber. Men for meg har det vært helt fint, avslutter Haltli.
Frode Haltli har denne hjemmesiden.
